Gjensyn med hegemonisk maskulinitet – til avklaring eller forvirring?

STK inviterte til seminar med maskulinitetsforsker og professor James Messerschmidt 3. mai. Han har gjestet UiO flere ganger, og har brakt RW Connells begrep om hegemonisk maskulinitet videre. Sammen og hver for seg har disse to prøvd å svare på kritikk og tilpasse begrepsbruken til nye forskningserfaringer. Nå er Messerschmidt ute med sin nye bok, som talende nok heter «Masculinities in the Making. From the local to the global» - med en undertittel som viser til en bevegelse fra det lokale til det globale.

Av: Hanne Haavind, professor emeritus ved Psykologisk institutt

Maskulinitet antar ulike former

Formålet med et begrep om hegemonisk maskulinitet er å forutsette og også vise at maskulinitet antar ulike former og uttrykkes på ulike måter.  Ikke bare er maskulinitet det meningsinnhold, som i en eller annen spesifikk forstand, er med å gjøre menn identifiserbare som menn – for seg selv og for andre. Maskulinitet som meningsinnhold kan også klebe seg til og maskulinisere andre objekter og fenomen. Veien fra penis til fallos er bare et eksempel på hvordan slike tolkningsmuligheter blir innskrevet i kulturen.

Hegemonisk maskulinitet – en analytisk modell

Bilde: professor James W. Messerschmidt besøkte UiO for å presentere modellen om hegemonisk maskulinitet

Henvisningen fra Connell til den hegemoniske maskulinitetsformen skulle løfte fram sosiale strukturer og kulturelt verdiinnhold som var egnet til å legitimere noen menns makt over andre menn. Utformingen av menns dominans over kvinner skulle dermed også lanseres som mangfoldig, men på måter som er avledet fra maktforhold mellom menn.

Modellen av hegemonisk maskulinitet er enkel og sier ikke noe om hvordan det «er», men åpner for analyser av empiriske kasus.  Modellen anbefaler at forskeren retter oppmerksomheten mot hvordan meningsinnhold omsettes i relasjoner – ikke bare mellom (noen) menn og kvinner, men (noen) menn imellom og (noen) kvinner i mellom.

Ville imøtegå kritikerne

Messerschmidt la, i sin presentasjon, vekt på at han var villig til å lytte til kritikere fra kjønnsforskernes rekker, for så å komme dem i møte. Han gikk gjennom utvidelser og presiseringer av den dynamikken som begrepsfestelsen av hegemonisk maskulinitet skal håndtere. Hans form var altså slett ikke å slå tilbake, men å fremheve at bestemmelsen av maskulinitet som hegemonisk, nettopp betyr at man kan se på de samme eksemplene og analyserer dem igjen.

Selv er Messerschmidt kanskje mest kjent for å ha studert maskulinitet uttrykt gjennom kriminalitet og vold. Men i denne diskusjonen trekker han også inn eksempler fra litteratur om andre sosiale fenomener. Han ville se etter maskuline engasjement som gjør krav på hegemoni i forhold til andre maskulinitetsuttrykk, og som samtidig innebærer en forventing og at mannsdominans blir et legitimt utrykk for orden og sannhet.

Det hegemoniske er forankret i tid og sted

Det hegemoniske betyr ikke at disse formene er uforanderlige eller ikke kommer i press fra andre former for maskulinitet. Det betyr heller ikke at de er dominerende på den måten at de alltid er de mest utbredte. De kan altså være på vikende front. Og, med henvisning til boken han nettopp har skrevet: de må bestemmes igjen og igjen, spesifikt på lokale, regional og globale nivåer. Hvilket betyr at de er forankret i tid og sted.

Hybride former for maskulinitetsuttrykk

Boka hans er, slik han viste til den, full av eksempler på analyser av hegemoniske og andre former for maskulinitet – og med vekt på den innbyrdes dynamikken mellom dem.

Bilde: Hanne Haavind. professor emeritus ved Psykologisk institutt. Foto:  UiO, Francesco Saggio

Noen eksempler tok han også selv frem. Hybride former for maskulinitetsuttrykk, kan f.eks. gjennom en mer inngående analyse av empiri, vise seg å være et fornyet krav om menns overlegenhet. Mens andre hybride former ved nærmere ettersyn viser seg å innebære utfordringer og en overskridende bevegelse i retning mer likestilte og gjensidige forhold mellom menn og kvinner. Det er det siste han vil benevne som positiv maskulinitet. Messerschmidt fremhever altså det empiriske i slike analyser. De må være åpne og inngående. Det er mulig å ta feil, men likevel nødvendig å prøve.

Gjør maskulinitet til noe negativt?

Var hans foredrag om hegemonisk maskulinitet oppklarende for publikum? Etter den litt knappe runden med spørsmål og kommentarer, tydeligvis ikke. Flere av innleggene åpnet med å fremheve at denne presentasjonen gav dem mye å streve med. Men det var er strev de ikke var særlig interessert i å påta seg. Noen i publikum syns umiddelbart at analysemodellen gjør maskulinitet til noe «negativt», eller at den ikke uten videre stemmer med de former for maskulin identitet som er mest utbredt og anerkjent (noe Messerschmidt nettopp forsøkte å forklare at ikke nødvendigvis var tilfelle alltid eller alle steder). Andre fikk problemer med en analysemodell som tilsynelatende fikk alt «på plass».  

Dette innlegget er skrevet fordi jeg ble sittende litt forbauset å lure på hvorfor det er så vanskelig å forholde seg til en analysemodell som et redskap. I stedet blir modellen mottatt som et resultat og håndtert som et sett av påstander om hvordan det «er». Det kan gi lyst til å lese boken, og gjerne reanalysere eksemplene. 

 

Forsidefoto: Kurt, Thomas Hwak, CC BY NC 2.0

Av Hanne Haavind
Publisert 12. mai 2017 11:23 - Sist endret 12. mai 2017 13:34