Kjønnsforskningen i generasjonsskifte - hva betyr det for utviklingen av fagfeltet?

Kjønn er fremdeles en viktig kategori i fagdisiplinene, men institusjonelle og metodologiske utfordringer preger fagfeltet når den unge generasjonen kjønnsforskere skal ta over.

Det foregår et omfattende generasjonsskifte i kjønnsforskningen - mange av de som var med på å etablere kvinne/kjønnsforskningen på 1970/1980 tallet er pensjonert eller godt på vei til å bli det. Gjennom mange tiår har de hatt eller tatt på seg det institusjonelle og faglige ansvaret med å følge opp kjønnsperspektiver i de ulike fagene. Hvem skal bære kjønnsforskningsarven videre? Og hvordan?

Dette var bakteppet for STK-seminaret som ble arrangert på UiO 9. februar, der fem sentrale eldre kjønnsforskere fra UiO var invitert til dialog med yngre kjønnsforskere som har fått fast stilling ved de samme institutter.

Erfaringer fra instituttene på UiO

Til seminaret tok vi utgangspunkt i generasjonsstafettene i definerte institusjonelle sammenhenger, nemlig noen utvalgte institutter her på UiO: Psykologisk institutt (representert ved professor emerita Hanne Haavind i dialog med førsteamanuensis Mona-Iren Hauge), Historiefaget v/ IAKH (representert ved professor emerita Gro Hagemann), Teologisk fakultet (representert ved professor emeritus Halvor Moxnes i dialog med professor Marianne Bjelland Kartzow), Institutt for kriminologi og rettssosiologi (representert ved professor emerita Kjersti Ericsson i dialog med professor May-Len Skilbrei) og Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi (representert ved førsteamanuensis Cathrine Holst)[1].

Disse fem dekker noen av stedene der kvinneforskningen ble til og fortsatt finnes i form av kjønnsforskning, og hvor det er ansatt ihvertfall én ny arvtaker som ennå har noen årtier tilbake før pensjonsalderen. I hvor høy grad handler generasjonsstafetten om det samme eller om ulike ting disse stedene?

Institusjonelle kontekster betyr mer enn tilhørighet

På seminaret ble det tydelig at de institusjonelle kontekster faktisk kan bety mer enn tilhørighet til ulike generasjoner - og det var til dels overraskende hvor likheter og forskjeller mellom de ulike fagene gikk. Psykologi og historie hadde til felles at fagene stort sett hadde ignorert betydningen av kjønn - og i vid utstrekning fortsatt gjorde det i dag.

Kjønnsforskerne fortalte at de følte seg respektert som fagpersoner på sine institutter, men hadde problemer med å komme utover posisjonen som marginaliserte når de fremsto som kjønnsforskere. For dem hadde kjønnsforskningen derfor i høy grad vært et randsoneprosjekt og et tverrfaglig prosjekt - ofte knyttet mer til kontakter utenfor instituttet enn innenfor - bl.a. til STK. Dette gjaldt fortsatt for den yngre generasjonen.

Metodemarginalisering

For psykologene ble marginaliseringen også forsterket av at de fleste psykologiske kjønnsforskere bruker kvalitative metoder, på et institutt hvor hjerneforskning, eksperimenter og surveys har fått en stadig mer dominerende plass. Kjønnsforskerne fra psykologi så det fortsatt som en av sine viktigste oppgaver å utfordre menneskesynet i faget - på en måte som styrer unna både essensialistisk kjønnsforskjellstenkning og en kosmetisk kjønnsnøytral språkbruk som usynliggjør effekten av kjønnede maktstrukturer i menneskers liv.

Kvinnebevegelsen har vært en viktig faglig inspirasjon

Mens det i psykologi hadde vært kvinner ansatt i faget før kvinneforskningen kom til, var utgangspunktet i historie ved UiO at det ingen kvinner var tilsatt i det hele tatt. Her kom inspirasjonen til kvinneforskningsprosjektet utelukkende fra kvinnebevegelsen, og etterhvert fra andre universiteter. Men fortsatt i dag er det bare enkeltpersoner som er bærere av perspektivet - akkurat som på psykologi.

Også på historie hadde perspektivet over årene endret seg fra primært empiriske studier av kvinners liv til å se kjønn som en analytisk kategori som gjennomsyrer alle historiske fenomener og ikke minst historieskrivningen selv.

Poststrukturalistiske perspektiver fra 1980årene og fremover hadde bidratt til å dekonstruere historiefagets egne fortellinger - og de yngre kjønnsforskere hadde også bidratt til å dekonstruere kvinnehistorikernes egne fortellinger - men også for dem var kategorien kjønn viktig å holde fast på i den institusjonelle, politiske og empiriske konteksten de befant seg i.

Ingen vei uten om kjønnsperspektivene

Kjønnsforskerne fra teologi og kriminologi fortalte en annen historie. Her var kjønnsdimensjonen integrert på en annen måte i faget - rett og slett fordi fagets tema var så kjønnet at ingen kunne tillate seg å se bort fra det. På teologi er kirkens og religionenes forhold til kjønn og seksualitet jevnlig på avisenes forsider, og når det gjelder kriminalitet er kjønnsforskjellen så iøynefallende at den blir en del av fagets kjerne. Det har også hatt betydning at begge fagene er ganske små fagmiljøer. Dette betød ikke at kjønnsforskerne hadde løpt inn åpne dører og alle kunne fortelle om et kontinuerlig masearbeid for å få kjønn inn på pensum.

Jesus som ”queer”

På teologi hadde den fagpolitiske konteksten betydd at faget tidlig fikk professorater i kvinneteologi - det første enda som resultat av et stortingsvedtak. Internasjonalt hadde spesielt nytestamentlige studier også hatt en spydspissfunksjon for kjønnsperspektiver. Også homo-, maskulinitets- og queerperspektiver hadde fått plass. Jesus kan jo ses som "queer" i den forstand at han bryter med alle etablerte normer.

Det de teologiske kjønnsforskere så som viktig var å formidle til alle kommende studenter at kjønnsperspektiver er en sentral del av den teologiske kunnskapen de skal tilegne seg, og at det er viktig å fortsette arbeidet med å dekonstruere hellige tekster og teologiens forestillinger om en gitt skaperorden.

Faglige og politiske spenninger mellom generasjonene

Kriminologene hadde opplevd noe mer konflikt, både i forhold til dominerende fagpolitiske holdninger og kjønnsforskernes innbyrdes. Blant UiO-kriminologene har motstanden mot offerperspektivet stått sterk, og motstanden mot straff har vært dominerende. Når kjønnsforskerne tok opp spørsmål om kjønn og makt f.eks i forbindelse med menns vold mot kvinner og prostitusjon ble fagets tradisjonelle motstand mot å se saken fra offerets perspektiv og mot straff utfordret. På den måten har konfliktlinjer i faget spilt seg ut gjennom kjønn - men siden kriminologi har hatt 75% kvinnelige professorer i en lang periode har de også hatt en ganske dominerende plass.

Men også forholdet mellom eldre og yngre kjønnsforskere har vært faglig og politisk anstrengt, ikke minst i forhold til loven om kriminalisering av sexkjøp. Det kunne nok ha vært mer dialog om dette medga representantene fra begge generasjoner.

Berøringsangst for begrepet ”kjønnsforskning”

Beretningen fra sosiologi plasserte seg lidt imellom disse ytterpunkter. På den ene siden har kjønnsperspektivet stått ganske sterkt siden 1970-tallet, på den andre siden finnes det også en berøringsangst overfor begrepet kjønnsforskning. De to kjønnsforskere fra sosiologi hadde laget en liten undersøkelse som viste at 16 av de fastansatte på sosiologi hadde publisert om kjønn for nylig. Men dette betyr ikke nødvendigvis at de identifiserer seg som kjønnsforskere.

Noen gjør det - og det gjelder på tvers av kjønn og alder - andre ikke i det hele tatt fordi de ser kjønnsforskning som en ideologisk agenda koblet til STK. Andre igjen gir lange og delvis motstridende svar om at de publiserer om kjønn fordi det er viktig, men kanskje ikke direkte er kjønnsforskere. Bildet av "kjønnsforskning" blir med andre ord ikke nødvendigvis positivt selv om kjønn inngår som dimensjon i forskningen.

Kjønn er fremdeles en viktig kategori

To ting utkrystalliserte seg som fellestrekk i historiene fra de fem fagene. Det ene var at kjønn fortsatt var en viktig kategori. Gjerne i et queer og interseksjonalitetsperspektiv, men å dekonstruere kjønnskategorien og erstatte den med et mangfoldsbegrep var ikke noen aktuell problemstilling hverken for eldre eller yngre kjønnsforskere.

Det andre var at en helt avgjørende dynamikk når det gjaldt å videreføre kjønnsperspektivene var de etablerte kjønnsforskeres evner og muligheter til å knytte MA-studenter og stipendiater til større prosjekter. Flere av de yngre hadde rett og slett fått øynene opp for kjønnsperspektiver fordi en eldre kjønnsforsker hadde invitert dem med inn i prosjekter hvor kjønn var en sentral dimensjon. Og denne skjellsettende erfaring hadde så for en dels vedkommende blitt videreutviklet gjennom et opphold på STK eller deltakelse i senterets aktiviteter. På den måte ser den gamle dobbeltstrategien om integrering i fagene og selvstendig organisering ut til å ha virket etter hensikten.

 

[1] Dessverre betød sykdomsforfall at ikke alle dialogparrene ble komplette, men Gro Hagemann og Cathrine Holst refererte til samtaler de hadde hatt med sin yngre, hhv. eldre kollega.

Av Harriet Bjerrum Nielsen
Publisert 21. feb. 2017 21:09 - Sist endret 22. feb. 2017 09:51