En foregangskvinne i kjønnsforskningsfeltet

–Jeg har vært litt som en kork på havet som har vært innom mange ulike temaer i min karriere, sier Beatrice Halsaa, professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. I desember 2017 gikk hun av med pensjon.

beatrice halsaa ved havet

Beatrice Halsaa gikk av med pensjon i 2017. Hun er nå professor emerita ved STK. Foto: Margaretha Nicolaysen

Jeg besøker henne på kontoret nederst i korridoren i fjerde etasje på STK. Foran PC-en og et stort skrivebord dekket av papirbunker, er hun å finne de fleste hverdager. Halsaa er en varm og imøtekommende dame – respektert og verdsatt på STK, både som fagperson og som kollega og medmenneske.

Hun har en lang akademiske karriere bak seg, der hun har jobbet med temaer som kvinnebevegelser, kommunal likestillingspolitikk, feministiske utopier, multikulturalisme, minoritetsspørsmål, religion og kjønnsforskningshistorie.

–Det har nok passet meg bra å drive med mye forskjellig, selv om det kanskje hadde blitt et enklere liv dersom jeg hadde holdt meg mer til ett tema. Men jeg blir nok fort inspirert og engasjert, sier hun. 

–Og så har jeg vært heldig og hatt gode samarbeidspartnere. Jeg har aldri hatt et ensomt liv i akademia, legger hun til.

Beatrice Halsaa med forskerkollegaer i FEMCIT-prosjektet, her i Brussel i 2006

Ingen kvinner på pensum

–Jeg ble provosert av at vi ikke lærte noe om kvinner og at vi ikke hadde noen kvinnelige forelesere på statsvitenskap. Det var der engasjementet for feminisme og likestilling begynte, i studietiden, som en del av det som het fagkritikken, forteller hun.

Halsaa var statsvitenskapsstudent på UiO på 1960-tallet, i en tid da det ikke fantes kvinneperspektiver på pensum og alle de vitenskapelig ansatte var menn. Unge mannlige studenter ved instituttet printet ut og hang opp ark med lange tallremser formet som pin-up damer. Dette fikk blant annet Halsaa til å reagere.

–Så kom den norske oversettelsen av "Det annet kjønn" med Simone de Beauvoir. Jeg tror jeg var 25 år da jeg leste den. Den ble viktig for min feministiske oppvåkning. Jeg skjønte da at det jeg reagerte på handlet om kjønnede maktstrukturer.

Hun og andre kvinnelige studenter, deriblant Gerd-Liv Valla, kom sammen for å diskutere kjønn og makt i akademia. De krevde at noe skulle endres.

–De første aksjonene vi hadde på Institutt for statsvitenskap var å rive ned disse pin-up plakatene og stille krav om nytt pensum, sier hun.

Truet med å bli kastet ut av UiO

Halsaa var den første studenten ved Institutt for statsvitenskap som skrev hovedoppgave om kjønn og likestilling. Temaet var kvinnerepresentasjon i politisk deltakelse og en kritikk av statsvitenskapen, med bruk av Beauvoirs analyser.

–Jeg satt på Institutt for samfunnsforskning (ISF) og skrev hovedoppgaven, og var heldig som kunne slippe unna Institutt for statsvitenskap. På ISF hadde vi et inspirerende miljø der det var aksept for å jobbe med kvinneperspektiver, sier hun.

Men konflikten med Institutt for statsvitenskap var ikke over:

–Du vet, jeg ble truet med å bli kastet ut av universitetet, sier hun og rister oppgitt på hodet. 

Hun skulle holde et fremlegg på instituttet i forbindelse med hovedoppgaven. I presentasjonen flettet hun inn noen refleksjoner om problemer som kan oppstå mellom unge kvinnelige studenter og etablerte mannlige veiledere. Ikke før var dette sagt, spredte ryktene seg i korridorene, om at hun hadde hengt ut noen menn ved instituttet.  

–Jeg snakket på et generelt grunnlag. Vi hadde jo ikke ord for seksuell trakassering den gangen, men ryktet gikk raskt til dekanen som kontaktet meg og bad meg trekke det tilbake. Det nektet jeg å gjøre. Saken ble henlagt etter noe tid, men var ekstremt ubehagelig. Og ettertiden har vist at ett og annet foregikk, sier hun.

Ingen heksekunst

Halsaa var gift og fikk to barn i studietiden, noe som gjorde at det tok tid å bli ferdig med studiene. I 1975, samme år som det internasjonale kvinneåret, leverte hun hovedoppgaven. Dette skulle åpne spennende dører for en nyutdannet statsviter med kunnskap om kvinner, likestilling og politikk.

halsaa på talerstolen
Kick off for FEMCIT i Bergen i 2007

Halsaa fikk doktorgradsstipend av Forskningsrådet, men tok etter halvgått løp imot tilbud om jobb som amanuensis på distrikthøgskolen i Hedmark og Oppland, ved studiet i samfunnspolitikk i 1977. Der ble hun til 1998, kun avbrutt av forskerpermisjoner.

–Mye av min faglige identitet har jeg fra Lillehammer. Det var en radikal høyskole, med problemorientert undervisning, mye gruppearbeid og ingen tallkarakterer de første åra. Undervisningen handlet om å ta utgangspunkt i konkrete samfunnsmessige problemstillinger, forteller hun. 

På Høyskolen jobbet Halsaa som aksjonsforsker med kommunale likestillingsutvalg, kvinnerepresentasjon og kjønnskvotering. Det resulterte i utgivelsen av boka ”Ingen heksekunst! Håndbok for kommunale likestillingsutvalg” der også tema som vold mot kvinner, kvinner og arbeidsliv, odelsrett, likelønn og barnehagepolitikk ble behandlet.

I perioden mellom 1972 og 1981 pågikk også arbeidet med den første norske maktutredningen.

–Maktutredningen var jo en ren mannsaffære! Ingen kvinner var med og kjønnsperspektivet var ikke inkludert, sier Halsaa.

Dette klang dårlig i en tid da maktkritikk stod sentralt i kvinneforskningen. Halsaa fulgte opp med kritikk av maktutredningen, i artikler, foredrag og boka: “Hva er makt? Søkelys på studiet av makt og Maktutredningen”.

Uunnværlige kvinnefelleskap

Halsaa forteller at livet i akademia, i politikken og i kvinnebevegelsen ikke har vært verken smerte- eller konfliktfritt. Disse arenaene har samtidig gitt henne livslange vennskap og uunnværlige fellesskap.

–Kvinnefelleskapene jeg ble en del av på 1970-tallet har vært viktige for meg. Jeg har også hatt enorm glede av generasjonen før meg, både faglig og personlig. Kvinner som Torild Skard, Berit Ås, Harriet Holter og Helga Hernes har betydd mye for meg, sier hun.

Tidlig på 1980-tallet ble Halsaa ganske uventet forelsket i kvinne. Også da ble kvinnefelleskapet viktig:

–Det kom helt overraskende på meg, at jeg skulle bli forelsket i en kvinne. Det var ikke sosialt akseptert den gangen, men i kvinneforskerfelleskapet møtte jeg ingen fordømmelse. Det var heller en følelse av å bli tatt vare på, forteller hun. 

STK har vært et fristed

I 1998 kom Halsaa til STK etter å ha mottatt midler for å skrive om kvinneforskningens historie. Siden har hun blitt værende.

–STK har vært et godt arbeidssted. Det har gitt meg en følelse av at det jeg holder på med betyr noe, forteller hun. 

Halsaa var også med i prosessen for å etablere studieprogram i tverrfaglige kjønnsstudier. I dag har STK årsenhet, bachelor, master og mulighet for å ta enkeltemner.

–Harriet Bjerrum Nielsen var senterleder og sjefsarkitekten for å få etablert undervisningen på senteret, men i perioder trengte Harriet avlastning. Da steppet jeg inn som leder og fikk være med på å iverksette planene knyttet til studieprogrammene våre, sier hun.

Halsaa forteller at hun har satt stor pris på kontakten med studentene.

–Det er gøy å møte de som er helt ferske og «leie» dem inn i dette kunnskapsfeltet, sier hun.

Hun legger likevel ikke skjul på at både undervisning, foredrag, paneldebatter som følger med det akademiske livet, har gitt henne mange klamme hender og indre uro.   

–Jeg er vokst opp i en politisk tradisjon der kvinner har å si ja selv om vi ikke har lyst. Men jeg har nok ikke vært like flink til ikke å forberede meg veldig godt da, sier hun og smiler.

middag med stk
Middag med gode kollager på STK

Fremtiden for kjønnsforskningen

Hvor går kjønnsforskningen nå?

–Det er jeg spent på! Kvinner er jo helt ut nå for tiden (intervjuet ble gjort før #metoo). Nå handler den offentlige debatten om å likestille alle diskrimineringsgrunnlag, om anti-rasisme, queer og om problemene med å bruke kjønnskategorier, blant annet fordi kategorier kan fange, sier hun.  

–Men vi kommer ikke unna kategoriene. De er viktige for å sette begrep på fenomener, og nødvendige for å dokumentere faktiske forskjeller og skjevheter, legger hun til. 

Kjønnsforskningsmiljøene i Norge har få ansatte, og konkurransen om forskningsmidler er hard. Halsaa mener at fokuset på gender mainstreaming og interseksjonalitet kan gi vind i seilene til de som ikke ønsker kjønnsforskningen som et eget felt.

–Det er tegn til at kjønnsforskningen som flerfaglig område er svekket, og at kjønnsforskningen blir henvist til små lommer innenfor fagdisiplinene, slik den var før. Dersom fagfeltet skal overleve må det være vilje til å bruke tid og ressurser på forskningspolitiske spørsmål og kamper, sier hun. 

Mindre ansvar og mer tid i kolonihagen

Selv ser hun frem til mindre ansvar og større frihet i tilværelsen som professor emerita.

halsaa i hagen
Halsaa ser frem til mer tid i kolonihagen nå som hun er pensjonist. Foto: Erik Asbjørn Evensen

–Jeg skal bruke mindre tid på jobb og mer tid til å gå tur, være med venner og familie, og i kolonihagen. Men jeg skal ikke slutte å jobbe, sier hun. 

Halsaa skal fremdeles være medredaktør i tidsskriftet NORA, i ett år til. I tillegg jobber hun med et prosjekt om kvinnemobilisering og aktivisme i Norden, sammen med nordiske samarbeidspartnere.

–Ja, så skal jeg tømme kontoret da, sier hun og ser rundt seg på de fulle bokhyllene som dekker veggen.

–Det blir jo forferdelig. Jeg må først gi bort en masse bøker og så kanskje bygge en liten bokhylle hjemme, tror jeg.

Hun tenker seg om før hun sier:

–Jeg har vært veldig heldig som har fått være på en arbeidsplass der jeg får drive med det jeg er interessert i og har mulighet til å jobbe videre etter pensjon. Slik burde alle ha det!

 

Av Malin Lenita Vik
Publisert 15. jan. 2018 14:59 - Sist endret 7. feb. 2018 08:18