Hannah Helseth: Skamløst søsterskap

"Jeg er så begeistret for boka «Skamløs» at jeg ikke klarer å få hendene ned. De vil være der oppe i lufta og applaudere!, skriver Hannah Helseth som har anmeldt "Skamløs" i Klassekampens bokmagasin.

Forfattertrioen Nancy Hertz, Amina Bile og Sofia Nesrine Srour er selverklærte skamløse, og gjør kompromissløst opprør mot idealet om den lydige minoritetsjenta.

De har blitt kjent gjennom flere innlegg om sosial kontroll i Aftenposten, vunnet Fritt Ords honnørpris, og vært gjesteredaktører for det feministiske tidsskriftet Fett.

Dette er meg bekjent den første boka utgitt av et større norsk forlag om nødvendigheten av flerkulturell feminisme, som ikke skal opplyse det hvite majoritetspublikumet. Forfattertrioen skriver til sine egne, til de som har behov for å lese om å ta av og på hijaben, for dem som har opplevd rasisme og de som må utfordre foreldrenes seksualmoral. De inntar talerstolen og beskriver norsk ungdomstid og liv anno 2017.

Trioen velger ikke mellom antirasisme og feminisme, men overskrider den håpløse motsetningen

Boka er bygget opp av åtte anonyme historier, forfatternes egne opprørsfortellinger og en samtale mellom forfatterne. Språket er lekent og sårt. Gjennom enkle grep åpner de opp smertefulle erfaringer, som når de beskriver forhandling med foreldrene sine:

avisside

Nancy: Men du kom til et punkt hvor du må si ifra?

Sofia: Du kommer til et punkt, det er det som er poenget, du kommer til et punkt hvor du må ta hensyn til deg selv.

N: Men jeg merker at når du først sier ifra om valgene dine, så venner de seg fort til det, de er jo glad i deg, de òg, du må bare pushe dem. Man risikerer litt, men jeg tror det er verdt det.

Amina: Det dere gjør da, dere utfordrer foreldrene deres også.

N: Litt, kanskje. Men vi er veldig glad i dem. Jeg tenker ofte på at det er vanskeligere å være foreldrene mine enn å være meg. Det må være rart å begynne livet på et nytt sted og i tillegg venne seg til en helt ny kultur. Jeg er veldig takknemlig for at de lar meg være meg.

(…)

A: Æsj. Jeg føler jeg kommer til å grine i flere av disse samtalene.

S: Jeg kan ikke grine i dag, for jeg har sminket meg til photoshoot.

Boka er også vakker. Det er portretter av de tre jentene som stråler av livsmot. Illustrasjonene til Esra Røise danner en ramme av sexy motstand. Jentenes sivile mot er sexy der de viser fingeren både til patriarkalske råd om selvbeherskelse og krav om å avvise sin egen bakgrunn for å bli fri. Trioen velger ikke mellom antirasisme og feminisme, men overskrider den håpløse motsetningen.

Alle som vil kategorisere dem får et skrapt svar tilbake: Ingen skal få definere deres kamp for frihet. Det betyr ikke at de unngår vanskelig spørsmål, som betydningen av ære og sosial kontroll, kjønnsdelt svømmeundervisning, oppdragervold, muslimsk identitet og unge på oppdragelsesreiser til foreldrenes hjemland. Det personlige gjøres politisk, men deres personlighet reduseres ikke til politikk.

«Ingen er bare et offer», skrev forfatter og kritiker Espen Søbye i Klassekampen (30. september) om handlingsimperativet for biografien om 15-åringen Kathe Lasnik som døde i Auschwitz. Hennes norske mappe var tom. Hun fantes ikke som noe annet enn et offer på minnetavler og gravlunder. «Gjennom en dokumentasjon ville hun være noe mer og noe annet enn et offer for forsøket på å utrydde jødene fra Norge. Hvis hun bare skulle huskes som et offer, hadde nazistene lyktes», skrev Søbye. Denne påminnelsen om hva offerstatusen gjør med et liv er viktig for alle som skriver om egne eller andres erfaringer av overgrep. Framstillingen burde romme hele personen for at individet ikke skal reduseres til overgriperens handlinger.

Den burde leses av alle som jobber med ungdom. Det angår oss alle, som Nancy Hertz sier

Min begeistring for «Skamløs» handler om det. De beskriver undertrykkelse, de bygger en talerstol basert på erfaringer av rasisme og sosial kontroll, de reiser seg til kamp, men når talerstolen er bygget får boka fram nyansene i personlighetene deres.

Tv-serien «Skam» sin suksess handlet om at de satte et forstørrelsesglass på et ungdomsmiljø, og var tro mot målgruppa. Gjennom et krystallklart fokus ble serien interessant for langt flere. Slik fungerer denne boka også. Den burde leses av alle som jobber med ungdom. Det angår oss alle, som Nancy Hertz sier. Innvandringsbefolkningen til Norge er ung. Ifølge Statistisk sentralbyrås beregninger, er over halvparten av norskfødte barn født med to innvandrerforeldre under ti år, og 80 prosent under 20 år. Vi skal leve her sammen. Vi må det, og «Skamløs» gir samtalen et bedre språk.

Det er mulig å innvende at forfatterne er for vellykkede, og at de har vokst opp uten den systematiske volden som unge på flukt fra tvangsekteskap utsettes for. Men jeg tror oppfordringer om store opprør og livsnødvendige brudd med familien, og motivasjonshistorier om små opprør, burde eksistere side om side. Det er først når det forventes at trioen skal representere alle minoritetsjenters erfaringer at det blir et problem, men den formen for svart-hvit tenkning burde vi være ferdig med.

I essayet «In search for majority» skriver forfatteren James Baldwin om at det å tilhøre majoriteten ikke handler om makt eller antall, men om moralsk innflytelse. Han oppfordret svarte i USA på 1960-tallet til å erobre posisjonen som majoritet, å snakke på vegne av flertallet.

Det kan høres pompøst ut, men når jeg leser denne boka tenker jeg at forfatterne tar Baldwin på ordet og taler med majoritetens stemme, og de gjør det selvsagt uten skam.

 

Av Hannah Helseth
Publisert 23. okt. 2017 11:26 - Sist endret 23. okt. 2017 11:32