Hannah Helseth: Spekulativ og plagierende

Det er utfordrende å anmelde en bok hvor du selv blir plagiert, skriver Hannah Helseth som har anmeldt "Det store sviket. Æresvold og æresdrap i Norge" av Wencke Fulgehaug.

Hun henviser først til rapporten, før hun går over til å bruke rapportens formuleringer og presentere dem som hennes egne. Ikke nok med at hun plagierer, men hun anvender min bitte lille, syv år gamle studie til å generalisere hele minoritetsbefolkningen, og har strøket de delene som ikke passer inn i hennes egen fortelling.

Selve premisset for boka er at feminister kun har vært opptatt av styrerom, likelønn og glasstak, mens solidaritet med innvandrerkvinnene og deres døtre har blitt ofret på antirasismens alter. Da Shabana Rehman publiserte en kronikk på kvinnedagen i 2000 var temaet sviket mot minoritetskvinnene. Den gangen fantes det så vidt en handlingsplan mot tvangsekteskap, og tausheten og berøringsangsten hos dem det er vanlig å anklage – forskere, feminister og venstresida – var trolig riktig.

avisside
Anmeldelsen var på trykk i Klassekampens bokmagasin 14. oktober.

Når Fuglehaug gjentar påstanden 17 år senere, blir den kun et retorisk grep for å legitimere hennes eget ståsted. Hun overser, eller kanskje hun ikke vet, at Bokollektivet for tvangsgifte har tiårsjubileum i år. Anja Bredal har i en årrekke forsket på tvangsekteskap, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll, men hennes arbeid nevnes ikke. I tillegg usynliggjør Fuglehaug feminister som Shabana Rehman, Kadra Yusuf, Bushra Ishaq og den utrettelige Fakhra Salimis arbeid for kvinners rettigheter. Det burde selvsagt gjøres mer, men kampen mot vold i nære relasjoner vinnes ikke med slett arbeid.

Boka består av små kapitler, hvor intervjuer med fagpersoner og referanser til forskning kommer hulter i bulter slik at konteksten ofte forsvinner. Fuglehaug er innom mange viktige temaer, men argumentasjonsgrunnlaget blir ofte springende og påstandene for bombastiske. Forfatteren kommer også med selvmotsigelser. Fuglehaug mener at islam både er og ikke er et problem, og skriver både at det er mulig og håpløst å skape endring i minoritetsmiljøet. Fuglehaug hevder at hun ikke vil generalisere, men beskriver «muslimske jenter» som en enhetlig gruppe.

Dette er spesielt fortvilende siden prosjektet er viktig. Boka handler om Sarah, en jente på flukt fra æresdrap. Hun kommer med en anklage: «Hva vet Ulrikke Falch og alle de andre om skam, hva vet de om krav og press? Jeg hater dem. Jeg hater Norge, Afghanistan, og de kan ta 8. Mars og født fri-parolen sin og dra et visst sted». Falchs appell på kvinnedagen handlet om kroppspresset blant unge jenter, og Sarah blir forbanna. Hun lever på kode 6, som er det høyeste sikkerhetsnivået for voldsutsatte. De som skulle elske henne, hennes foreldre, har ikke bare skadet henne, men de vil drepe henne. Storfamilien jakter på henne og hun lever med en styggen på ryggen det er vanskelig å forestille seg. Sarahs anklage om at det ikke er plass til hennes aggresjon og kamp bør lyttes til. Hun burde føle at hennes kamp står sentralt på den feministiske dagsorden. Selv om resten av boka er svak, formidler Fuglehaug en viktig historie.

Når en sak er uomtvistelig god, finnes det en tendens til at argumentasjonen blir svak. Sakens krystallklare godhet setter grundighet til side. Når premisset for boka er «det store sviket», hvor kultur og manglende integrering er de eneste forklaringsmodellene, blir løsningsforslagene svært begrensede. Oppdragervold, dattervold, partnervold og seksuelle overgrep er store samfunnsproblemer, og volden oppdages ofte altfor sent. Det er viktig med klare budskap mot æresvold fra politikere og forfattere som Fuglehaug.

Men det er ikke politikere og forfattere som skal se, hjelpe og støtte unge som lever i destruktive familier med vold, omsorgssvikt og overgrep. Her kreves det blant annet styrking av barnevernet, politiets arbeid mot vold i nære relasjoner, krisesenterene, og å gi lærere tid til å se barna. Fuglehaug skriver om kultur og innvandringsregulering, men lite om tiltak som kan hjelpe unge i Sarahs situasjon. Hvorfor blir ikke familien hennes dømt? Hvorfor finnes det ikke et nettverk rundt Sarah? Kan noe av det manglende nettverk handle om de fordommene hun forteller om fra skolehverdagen?

Forfatteren diskuterer ikke tiltak som omvendt voldsalarm, som begrenser overgripernes frihet. Fuglehaug nevner ikke den brutale treårsregelen. Den gjør at nyankommende innvandrerkvinner må holde ut med en voldelig ektemann i tre år i frykt for å miste oppholdstillatelsen.

Det trengs presise våpen for å bekjempe æresvold, ikke generelle slagord. Vi trenger Sarahs historie, og vi trenger bøker om æresvold som bidrar med mer enn anekdotisk bevisføring, plagiat og en tynnslitt fortelling om svik.

Det er fortvilende, siden prosjektet er viktig.

Av Hannah Helseth
Publisert 23. okt. 2017 12:40 - Sist endret 23. okt. 2017 12:40