Patriarkatets déjà vu

Forsøk å si «patriarkat». Er jeg alene om fornemmelsen av grus i munnen?

Så mange år siden det var comme il faut blant feminister å slenge rundt seg med dette begrepet, men i de siste månedene av metoo-debatter hører jeg stadig om dette patriarkatet. Hva har skjedd? Er ikke det et håpløst foreldet begrep feministene etter 1970-tallet kvittet seg med fordi det var alt for klumpete i sin grandiose påstand om at overalt til alle tider er kvinner undertrykt, alt for unyansert til å ta høyde for kompleksiteten i dominansformer knyttet til kjønn og seksualitet?

«Patriarkat» var en gang mobiliserende for politisk kamp.

Teorier og begreper har ifølge filosofen Walter Benjamin et historisk erfaringsinnhold, slik at kritisk teori bare forblir kritisk, om teorien endrer seg i takt med historien. Derfor: kan vi bruke begrepet «patriarkat» til noe i dag?

«Patriarkat» var en gang mobiliserende for politisk kamp. Men patriarkatbegrepet er ingen feministisk oppfinnelse. Det ble tatt i bruk av statsteoretikere fra det 17. århundret (for eksempel Locke), til antropologer fra det 19 århundret (for eksempel Bachofen), sosialistiske teoretikere (Engels og Bebel), sosiologiens grunnlegger Max Weber, (eldre kritisk teori og sosialpsykologen Erich Fromm med flere).

Den tyske sosialpsykologen Gudrun Axeli-Knapp hevder at patriarkatbegrepet fikk sparken før det ble utviklet til et presist feministisk verktøy for historisk og sammenlignende forskning. Hun fremhever likevel unntak som har vist at patriarkatet fikk en moderne utforming i et borgerlig hegemoni i samspill med den industrielle kapitalismen: Skille mellom hushold og arbeid, rettslige former som ga ektemenn privilegier og diskriminerte kvinner i eiendoms-, familie- og arbeidsrett og lovgiving. Dette «moderne borgerlige patriarkatet» ble legitimert i denne tidens vitenskapeliggjøring av kjønnsforskjeller (særlig innen medisin, biologi) i det den begrunnet arbeidsdeling og sosial status i naturen. I norsk sammenheng har sosialantropolog Jorun Solheim gjort interessante analyser av hvordan disse patriarkalske dybdestrukturene gjør seg gjeldende i arbeidsliv og kultur den dag i dag i boka «Kjønn og modernitet».

Hvem er «vi’et» feministisk kritikk forutsetter?

Det feministiske patriarkatbegrepet pekte på strukturelle sammenhenger som systematisk gikk i kvinners disfavør. Det var dette som fikk den amerikanske antropologen Gayle Rubin i 1975 til beskrive den globale kvinneundertrykkelsen som «endeløs variasjon og monoton likhet». Patriarkatbegrepet pekte med andre ord på kvinneundertrykkelsens universalitet. Dette innebar imidlertid også mindre oppmerksom på forskjeller innad i kjønnskategoriene. Derav følger det teoretiske «showdown» som slo inn: For å hoppe frem til nyere tid i dette sveipet, fulgte den såkalte kulturelle vendingen (konstruktivisme, dekonstruksjon, poststrukturalisme, queer teori, interseksjonalitet) som tappet analyser av historiske formasjoner og overordnete strukturer for interesse og fornyelse.

Interseksjonell kritikk skjerper blikket for ulikheter blant kvinner: Hvem er «vi’et» feministisk kritikk forutsetter? Hvem snakker fra hvilket ståsted om hva i hvem sitt navn? Slike spørsmål har stor sprengkraft ettersom privilegiestrukturer langs akser som klasse, rase og seksualitet retter blikket mot maktforskjeller mellom kvinner. Queer-feministiske perspektiv setter flombelysning på alle grupper som faller ut av normalmodellen for heteroseksuell tokjønnstenkning. Den politiske oppmerksomheten retter seg mot majoritet/minoritet, inklusjon/eksklusjon. Det er ikke (makt) forhold mellom kjønnene som får oppmerksomhet, det er heller den heteroseksuelt normerte kjønnsforskjellen som står i sentrum og kan føre til lærerike spørsmål om de psykososiale kostnader identitetstvangen og normaliteten har.

Så, på tross av grusfølelsen, prøv å si: «patriarkat»

Prisen ved å gi avkall på klassisk feministiske maktanalyser kan imidlertid være å gå seg vill i en knoppskyting av alle mulige identitets- og livsstilsvarianter, som til dels passer hånd i hanske med kommersielle dynamikker.

Det ble tydelig i metoo-debatten at vi har behov for å nytenke begrep som «patriarkalske maktstrukturer» som, hvor ulikeartet kvinners vilkår enn er, peker på en felles sårbarhet for trakassering og seksuelt misbruk. Så, på tross av grusfølelsen, prøv å si: «patriarkat». Det kan bli anvendelig i den kritiske verktøykassa.

 

Forsidebilde: doubichlou14, kill patriarchy, CC BY-NC-ND 2.0

Av Wencke Mühleisen
Publisert 15. mai 2018 09:31 - Sist endret 11. juli 2018 13:56