Hvordan leve sammen i et flerkulturelt samfunn?

– Kjønnslikestilling har med rette blitt kalt det flerkulturelle samfunnets hodepine, men vi må diskutere hvordan vi skal leve sammen og på hvilke premisser samtalen skal foregå, sier Hannah Helseth.

minoritetskvinne som snakker i mikrofon

– Hvorfor det er så vanskelig å kritisere patriarkalske strukturer i minoritetsmiljøer uten å forsterke rasistiske stereotypier, spør Helseth. Foto: Skiftet Demokratinätverk, CC BY 2.0

I november forsvarte hun avhandlingen Fornuft og følelser. Muslimers argumenter for kvinners rettigheter i medieoffentligheten fra 2000 til 2012. Avhandlingen er en argumentasjonsanalyse av selvdefinerte muslimers argumenter for kvinners rettigheter i perioden fra 2000 til 2012. Særlig kretser analysen rundt to kontroverser: mellom antirasisme og feminisme og mellom islam og kvinners rettigheter.

– Temaet for avhandlingen sprang ut av en politisk og teoretisk undring over hvorfor det er så vanskelig å kritisere patriarkalske strukturer i minoritetsmiljøer uten å forsterke rasistiske stereotypier. Det er jo bred politisk enighet om at vi skal bekjempe både kvinneundertrykkelse og etnisk diskriminering, sier Helseth.

Låst fast i posisjoner

Arbeidet med avhandlingen startet med en pilotstudie der Helseth intervjuet seks selvdefinerte muslimer som har deltatt i det offentlige ordskiftet. Informantene uttrykte sterke følelser, slitasje og en form for språkløshet etter å ha stått i debatten om antirasisme og feminisme.

Flere av dem hadde forsøkt å både kritisere kvinneundertrykking i eget minoritetsmiljø og samtidig bekjempe stereotypiske fremstillinger av gruppen de tilhører. Dette viste seg vanskelig å kombinere. De ble ofte beskyldt for enten å ikke være feminist nok eller for å skjule kvinneundertrykkelse i antirasismens navn.

– Posisjonene i debatten er så satt at de trekkes inn i noen andres narrativ når de uttaler seg. Argumentene deres får ikke gjelde og de mistenkeliggjøres. Istedenfor snakkes det om bakenforliggende årsaker til hvorfor de snakker og sier det de sier, sier Helseth.

– Det er en ekstremt strevsom posisjon å være i. I tillegg kommer de emosjonelle og fysiske kostnadene aktørene må bære ved å delta i debatten som muslim.

Tekster om kvinners rettigheter

Helseth har selv bakgrunn som offentlig feminist og samfunnsdebattant. Hun kjente derfor godt til de feministiske debattene og aktørene i de før hun startet med avhandlingen.

profilbilde
– Vi må ha offentlighetsidealer å strekke oss mot, sier Hannah Helseth. Foto: Tommy Andersen

– Vi har ofte med oss forforståelser av personer og posisjoner i politiske debatter. I en politisert og følelsesladet debatt som dette var det derfor viktig å skape en distanse til materialet for å unngå å gjenta mistenkeliggjøringen, sier hun.

Ved hjelp av tydelige utvalgskriterier, en tekstnær lesing og kodingsprosess og utstrakt bruk av sitater i analysen, ønsket hun å etablere et univers som hun kunne si noe helt konkret om.

Helseth utformet et tekstarkiv bestående av alle publiserte tekster, i nasjonal eller regional avis, skrevet av selvdefinerte muslimer om kvinners rettigheter i perioden fra 2000 til 2012, til sammen 239 tekster. Tekstene er plassert inn i en tekstremse og utformet til en kodebok som er systematisert og destillert ned til de ulike posisjonene og argumentene i debatten om islam og kvinners rettigheter.

Terrorangrepene 11. september og 22. juli ble innrammende, og analyseperioden befinner seg mellom to terrorangrep som har påvirket hvordan islam, muslimer og kvinners rettigheter har blitt diskutert i den vestlige offentligheten. Hun benytter en vid definisjon av muslim og av kvinners rettigheter, og inkluderer slik et bredt spekter av religiøsitet og forståelser av kvinners rettigheter.

– Det at tekstene i mitt utvalg har vært igjennom en redaktørinstans før publisering gjør det mulig å si noe om hvilke stemmer og argumentasjonsformer vi i Norge aksepterer i den offentlige samtalen om disse temaene, sier hun.

På jakt etter kontroversene

– Det jeg har vært på jakt etter er kontroverser i debatten, der det er noe som står noe på spill, sier hun.

Med utgangspunkt i argumentene og posisjonene har hun formulert problembeskrivelser, som danner grunnlaget for hva aktørene mener er løsningen på det politiske problemet.

Helseth mener at argumentasjonsgrunnlaget hun har funnet i disse tekstene, er dekkende for de posisjonene som finnes selv om det skulle vise seg at én eller to tekster mangler. Hun håper også at aktørene i debatten vil kjenne seg igjen i hennes beskrivelse av deres argumenter.

– Det er viktig for meg at vi er enige om det deskriptive grunnlaget vi diskuterer disse tingene ut fra, sier hun.

Helseth forklarer at dette er en mer klassisk retorikkanalyse der hun i tekstene ser etter bruk av etos, patos og logos, altså samfunnsdebattantenes troverdighet, evne til å vekke følelser og saklighet. 

– Jeg liker at dette begrepsapparatet inkluderer følelsene, altså patos. Ofte skiller man mellom fornuft og følelser, men slike dikotomier er misvisende. Følelser er en legitim del av all politisk retorikk. Klarer du ikke å vekke følelsene til folk, argumenterer du ikke godt for deg. Det jeg er opptatt av er hvilke følelser som er problematiske og når de blir det, forklarer hun.

En etno-religiøs dørterskel

Ett av hovedfunnene i analysen til Helseth er at konflikten mellom antirasisme og feminisme reproduseres igjennom hele perioden. Årsakene til denne reproduksjonen ligger både i hvordan det argumenteres og i implisitte og eksplisitte krav for deltakelse i mediedebatten.

Medieoffentligheten er, som resten av samfunnet, preget av den individualistiske tiden vi lever i. Personlig utsatthet og erfaring er ofte et premiss, eller en inngangsport, for å etablere et talerståsted og en legitimitet som gjør at man får lov til å uttale seg om et bestemt tema.

Medieoffentlighetens spilleregler definerer derfor ikke bare hvem som får delta, men også hvilke temaer aktørene får debattere og på hvilke måter de må ordlegge seg for å bli publisert.

– Jeg finner en etno-religiøs dørterskel for å uttale seg i offentligheten når du snakker fra en merka posisjons som muslim. Du må både være privat og fremvise en personlig utsatthet, og du må ha en religiøs tilknytning. Samtidig forventes det at du skal representere gruppen du tilhører. Du får i mindre grad ha en individuell stemme.

Hva mener du med det?

– Det forventes at de skal være de muslimske stemmene og det oppstår en diskusjon om hvem det er som kan sies å representere islam og muslimer som gruppe, forklarer hun. 

– Mange av anklagene mot de muslimske samfunnsdebattantene handler om talerståsted – om at de ikke representerer flertallet i gruppen eller at de lyver for å beskytte gruppen de kommer fra. Anklagene knytter seg til etos og talerståstedets legitimitet, ergo tas kvinnen oftere enn ballen, legger hun til.

Forsøk på å overskride skillene

Å overskride skillet mellom antirasister og feminister i den offentlige debatten er vanskelig, men det finnes overraskende forsøk på det i Helsehs tekstarkiv.

– Shabana Rehman har blitt assosiert med ”feminisme først”-retningen som mener at vi må kritisere minoritetskulturen. Men hun argumenterer også for en kosmopolitisme, og mot at menneskerettigheter og likestilling er noe særegent norsk. På denne måten viser hun at det ikke handler om ”oss” og ”dem”, men om noen verdier som kvinner over hele verden kjemper for, sier hun.

En annen måte å overskride dette skillet på, som blant annet Bushra Ishaq har benyttet, er å skrive frem en norsk islam som er mer likestilt og mer menneskerettighetsvennlig en andre former for islam. Helseth frykter imidlertid at denne framskrivingen også kan være med på å skape et skille mellom «norske muslimer» og «andre muslimer».

Multikulturalisme forsvinner

– Materialet mitt gjør det også mulig å si noe om når argumenter oppstår og når de blir borte, sier hun.

I 2004 forsvinner det klassiske multikulturalisme-argumentet. Dette argumentet har blitt ført av menn der det tas til orde for at minoritetsgrupper burde ha spesielle grupperettigheter. Den feministiske innvendingen har vært at en beskyttelse av kulturelle grupperettigheter fort leder til en beskyttelse kvinneundertrykkende praksiser innenfor gruppen.

Helseth tror at argumentet forsvinner på grunn av hijabforbud som kom i Frankrike i 2004, en politisk hendelse som fikk en enorm diskursiv effekt i Vest-Europa.

– Dersom gruppen din er stemplet som kvinneundertrykkende er motsvaret å argumentere individuelt og vektlegge valgfrihet. Valgfrihet og muligheten til å være en frigjort kvinne viser seg å være et vektig argument i vår tid, dersom man skal argumentere for likestilling.

I tekstarkivet finner også Helseth tegn til økende individualisering:

– Muslimske samfunnsdebattanter skriver i økende grad med utgangspunkt i et individuelt ”jeg”. Det handler om et ”jeg” som eksempelvis velger å bruke hijab. Dette kom også tydelig frem i ordtellingen i tekstarkivet der ordet ”jeg” ble brukt 1301 ganger.

–Den dominerende argumentasjonsstrategien i denne perioden er bruk av personlig narrativ med anekdoter om etnisk diskriminering eller kvinneundertrykking, sier hun.

Lite om velferdsstaten

Helseth mener at den identitetspolitiske konflikten mellom antirasisme og feminisme forsterkes ved at debatten i liten grad handler om velferdsstaten og økonomisk omfordeling. Ordtellingen i tekstarkivet viser at ”hijab” ble nevnt 336 ganger, mens ”velferdsstat” bare ble nevnt 4 ganger.

– Jeg mener at dette også sier noe om hvilke debatter man får lov til å delta i når man skriver fra en merka posisjon som muslim. Velferdsstaten er et hovedtema i debattene om integrering og i omfordeling, men diskuteres i svært liten grad i disse tekstene som jeg analyserer, sier hun.

– Det å kjempe mot deltidsarbeid og for høyere kvinnelønner ville forene ulike grupper av kvinner og skape andre felleskap enn diskusjoner om hijab. Tilsvarende fører et fravær av disse diskusjonene til at det blir vanskelige å etablere politiske allianser på tvers av identitetskategorier.

Hvorfor er ikke omfordeling og velferd et større tema i denne debatten, tror du?

– Sånn ser denne debatten ut fra et helt bestemt ståsted. Jeg vil presisere at mine funn er et resultat av et spesifikt utvalg. Det betyr ikke at minoritetskvinner ikke er opptatt, og jobber med, velferdsspørsmål og omfordeling.

Reinvasking av islam

– Mange av samfunnsdebattantene i mitt tekstarkiv har også et behov for å forsvare islam, sier Helseth.

De argumenterer derfor for at kvinneundertrykking i minoritetsmiljøer ikke handler om islam, men om kultur. Herved skapes et skille mellom religion og kultur.

– Det er forståelig at mange muslimer føler et behov for å renvaske islam med tanke all kritikk og mistenkeliggjøring muslimer møter. Men religion og kultur er tett sammenvevde størrelser. Når man forsøker å skille dette fra hverandre frarøver man seg et politisk vokabular for hvordan islam og kultur er sammenvevd, og dermed mulighet til å utøve religionskritikk, mener Helseth.

Må løfte blikket

De personlige beretningene og de muslimske stemmene i samfunnsdebatten er viktige og må ha sin rettmessige plass i offentligheten, mener Helsth. Samtidig understreker hun at det også er behov for å løfte blikket og se grundigere på undertrykkende samfunnsstrukturer og de institusjonelle forutsetningene for å skape et mer inkluderende og likestilt samfunn.

– Har barnevernet nok ressurser? Har vi nok helsesøstre? Har krisesentrene nok ressurser til å løse disse samfunnsutfordringene? spør hun.

– Problemet er at vi mangler kunnskap om omfanget av rasistisk diskriminering og sosial kontroll. Det er stor interesse for disse spørsmålene blant befolkingen. Behovet for personlige anekdoter og vitnesbyrd blir større jo mindre generell kunnskap og kollektiv organisering som finnes.

– Da får vi en samtale som er veldig etosfokusert istedenfor at vi fokuserer på hva vi faktisk skal gjøre med disse problemene. Min analyse viser at det mangler et offentlig politisk vokabular for å diskutere disse tingene, sier hun.

Offentlighetsidealer med stor I

Hun forklarer at Hannah Arendt har vært en viktig inspirasjonskilde i dette arbeidet. Arendt skriver om et offentlighetsideal der man skal kunne representere en individuell stemme, være en bærer av det kollektivet, og representere det universelle.

– En offentlighet der alle kan bevege seg mellom nivåene og ikke låses fast i en av dem, er den gode offentligheten. Jeg vet at det er et ideal med stor I, men vi må ha offentlighetsidealer å strekke oss mot.

– Jeg håper at denne avhandlingen kan bidra til en bedre samtale om hvordan vi kan være et ”vi” og hvordan vi skal leve sammen. Det har vært mitt ønske og en ambisjon med dette arbeidet.

Av Malin Lenita Vik
Publisert 28. feb. 2018 14:54 - Sist endret 6. sep. 2018 14:24