Oslo Pride 2019: Historie

Bildet kan inneholde: Flagg, Colorfulness, Himmel.

Illustrasjonsfoto: Til venstre, Stonewall Inn slik det så ut i 1969. I vinduet kan en lese: „We homosexuals plead with our people to please help maintain peaceful and quiet conduct on the streets of the Village". Diana Davies © New York Public Library (wikipedia.org, CC BY-SA 3.0). Til høyre, regnbueflagget som symboliserer LHBT-bevegelsen. Ludovic Bertron (commons.wikimedia.org, CC-BY-2.0)

Årets Oslo Pride-tema Historie levner ingen tvil om at kunnskap om fortiden skal stå i sentrum – hvorfor markerer vi egentlig Pride? Det er 50 år siden Stonewall-opprøret! Det handler om kamper som er kjempet, om oppturer og nedturer. Det er også en påminnelse om at like rettigheter, anerkjennelse og respekt, ikke kan tas for gitt, og fortsatt ikke er virkeligheten for alle. Tema historie minner oss om, som FRI Oslo og Akershus påpeker: "Vi skaper alle historie på veiene vi går. Gode, skeive liv er målet, og det er noe vi alle i samfunnet må ta ansvar for. Alltid".

Denne siden er tenkt som en kunnskapsbank, som gjennom en rekke ulike bidrag, søker å fortelle deler av denne historien. Siden fokuserer ikke bare på de siste 50 årene, men forteller også en eldre historie, om hvordan kjønn og seksualitet har endret seg gjennom historien: ikke bare har ulike praksiser, og diskurser om disse, kommet og gått, kildene gir også et mangfoldig og flertydige bilde.

  • Pride, eller gay pride («homofil stoltheit»), handler om å synliggjøre skeiv kultur, bidra til økt aksept og respekt, og feire skeiv kjærlighet og mangfold. Gjennom pride-feiringa arrangeres det en rekke debatter og foredrag, fester og parade.
  • Pride arrangeres over hele verden, på stadig flere steder. Den første skandinaviske pride-feiringen fant sted i København i 1971. Siden 1982 har Homodagene, og senere Skeive dager og Pride, gjort det skeive miljøet stadig synligere i det norske samfunnet. Oslo Pride er i dag den største festivalen i Norge, men Pride feires også i flere og flere andre byer og tettsteder rundt omkring i landet.
  • Det er en milepæl at pride ikke lenger bare er en markering for skeive, men også er blitt en feiring der majoritetsbefolkningen, næringsliv og politiske aktører deltar.

Bildet kan inneholde: Tekst, Font, Linje, Logo, Grafikk.

 

 

Bildet kan inneholde: Sirkel, Linje, Logo, Grafikk.

 

Lesbiske og homofiles rettsstilling

Av Ragnhild Helene Hennum, professor, Institutt for offentlig rett, Det juridisk fakultet, UiO

Som et resultat av en nær 70 år lang kamp har lesbiske, homofile og bifile i dag god beskyttelse og like rettigheter. Man kan spørre seg hva som skjer da, er "kampen" vunnet? Noen vil kanskje si ja, at da er det på tide å legge ned homobevegelsen. Men, like rettigheter for homofile og lesbiske betyr ikke at andre grupper slik som transpersoner har like rettigheter, og der gjenstår det mye. Homobevegelsen har også et internasjonalt ansvar i forhold til å kjempe solidarisk med homofile og lesbiske i andre land, som i mange land blir utsatt for diskriminering og forfølgelse. Det er også viktig at det ikke bare gjelder å ha rett, men også å få rett.

Med dette mener jeg at like formelle rettigheter selvfølgelig ikke er noen garanti mot diskriminering og undertrykking. Rettighetene må håndheves. Like rettigheter er heller ingen garanti for at lesbiske og homofile og deres levemåte og samlivsformer blir anerkjent og respektert.

LGBT-aktivisme i Skandinavien

Av Peter Edelberg, lektor, Saxo-Instituttet - Arkæologi, Etnologi, Historie og Græsk og Latin, Københavns Universitet
Bildet kan inneholde: Mennesker, Offentlig hendelse, Begivenhet, Demonstrasjon, Publikum.
Illustrasjonsfoto: UiO og OsloMet gikk under parolen Fryktløs kunnskap under fjorårets Pride. Jarli & Jordan/UiO

Homo-, bi- og trans-aktivisme i Skandinavien har ikke altid gået hånd i hånd under paraplybegrebet LGBT. Det er en temmelig ny udvikling. Den homoseksuelle aktivisme startede Skt. Hans Aften i Danmark 1948, hvor en lille gruppe af bøsser grundlagde det, der snart skulle blive kendt som Forbundet af 1948. Foreningen var dansk, men fik kort efter ’lokalafdelinger’ i Norge og Sverige. Disse brød dog ret hurtigt ud og gjorde sig selvstændige. I dag hedder den danske forening LGBT Danmark – Landsforeningen for bøsser, lesbiske, biseksuelle og transpersoner, i Norge FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, og i Sverige RFSL – Riksförbundet för sexuellt likaberättigande. Alle er de fortsættelser af det forbund, der blev stiftet i 1948.

Forholdene har forandret sig

Frem til 1970’erne var disse foreninger stort set de eneste der samlede homoseksuelle (og i nogen grad biseksuelle), men med ungdomsoprøret og den socialistiske vækkelse i kølvandet herpå, kom nye foreninger til med klare socialistiske paroler. Nogle af disse er gået i sig selv igen, mens andre er blevet opslugt af de store foreninger, og en række nye foreninger er kommet til. Særligt siden 1990’erne er aktivismen blomstret op igen, og de store organisationer har gjort en indsats for at inkludere mere end bare bøsser og lesbiske, men også for eksempel biseksuelle, transpersoner, og intersex-personer.

En skandinavisk tradition: opfordring til og fejring af synlighed

Traditionen med at markere årsdagen for oprøret har bredt sig fra New York til hele verden, og det har desværre givet anledning til den misforståelse at Stonewall-oprøret var det definerende øjeblik for LGBT-personer i alle lande. En klassisk amerikansk kulturimperialistisk idé – hvis man skal sige det lidt skarpt. Og det skal man - for i Skandinavien har vi en aktivistisk historie, der går længere tilbage end 1969, og det er blandt andet det, vi vil vise med vores forskningsprojekt. Forholdene var også meget anderledes i Skandinavien end i USA i 1969. Politivold mod seksuelle og kønnede minoriteter og kriminalisering af ikke-heteroseksuel sex var allerede overståede kapitler i Sverige og Danmark, og var på tærsklen til at blive ændret i Norge. I Skandinavien blev de årlige Gay Pride Parades da også i højere grad fortolket og markedsført som en opfordring til og en fejring af synlighed, snarere end en protest mod voldelig repression.

Sápmi Pride og skeiv samisk organisering

Av Dávvet Bruun-Solbakk, student ved UiT, og Elisabeth Stubberud, postdoktor ved Institutt for pedagogikk og livslang læring, NTNU. Begge er aktivister og medlemmer i arrangørgruppa til årets Sápmi Pride.
Bildet kan inneholde: Colorfulness, Linje, Grafisk design, Font.
Illustrasjonsfoto: Timimie Märak / Sápmi pride

De som var åpne skeive tidlig risikerte mye, inkludert hets i offentligheten, men møtte også de som trakasserte dem med passende tilsvar. Mye har også skjedd på kort tid når det gjelder organisering: en håndfull personer stod på barrikadene når ingen andre turte, og rope til offentligheten om verbal og fysisk vold, trakassering, diskriminering og selvmord. Deres åpenhet og arbeid beredte grunnen for det som har skjedd på feltet de siste ti årene. De utviste en kampånd som minnet dem av oss som kom etter om at vi har rett til å være her.

En anledning til å utvikle kunnskap og politikk

For oss er Sapmi Pride en anledning til å utvikle kunnskap og politikk om transfobi, rasisme og homofobi generelt, og hvordan dette henger sammen med urfolksspørsmål spesielt. All oppmerksomheten omkring Sápmi Pride bidrar til at unge skeive samer som vokser opp, forstår at de ikke er alene.De som gikk foran oss måtte skrike. Vi er flere, vi trenger ikke å skrike så høyt, men vi må fortsatt jobbe med å være synlige, av hensyn til oss selv og de som kommer etter. Sápmi Pride avholdes i år i Tråante/Trondheim den 13.-15. september, og organiseres i samarbeid med ungdomsorganisasjonen Noereh og Trondheim Pride.

Vi møtes for å feste, men også for å tenke kritisk på og bygge kunnskap om kolonisering, kjønn og seksualitet. At historien vår har blitt forsøkt tatt fra oss, betyr ikke at den ikke finnes.

Alle må stadig tenke sin kropp på nytt

Av Agnes Bolsø, professor, Senter for kjønnsforskning, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU

Jeg hørte en gang replikken: ”Hun er bare et kvinnefolk, og knapt nok det!”. Replikken kunne vært myntet på hvem som helst av de som uten å tenke særlig over det, kaller seg kvinner og har det i fødselsattesten. Redselen for å havne utenfor den kategorien vi mener å høre til, og bli så umandige eller ukvinnelige at vi knapt hører til, er det som nærer kjønnspanikken vi har i samfunnet. Kroppen endrer seg ved for eksempel fødsler, skader, sykdom og aldring, og nye erfaringer kommer inn i individets kjønnede kroppshistorie.

Også cis-personer

Også cis-peroner må stadig tenke sin kropp på nytt. For cis-personer kan endring bearbeides ved hjelp av kulturens hovedfortellinger om kropp. Kulturen tilbyr figurer à la ’ungjenten’, ’ynglingen’, ’den modne kvinne’, ’en mann i sin beste alder’, ’matriarken’ og ’gubben’ osv., som alle er typer som står klare til å ta i mot cis-personens endringer gjennom livsløpet. Her er fullt mulig å endre identifikasjon i takt med kroppslige og psykiske endringer. Likevel anvender cis-personer teknologiske og medisinske hjelpemidler som for eksempel skjønnhetsoperasjoner, høyhælte sko, penisforlengere, viagra, testosteron og østrogen.  Cis-mennesker gjør en uendelighet av kjønnslig kroppsarbeid for at kroppen skal samsvare med en ide de har om seg selv.

Hva så med transpersoner?

Hva så med transpersoner? Her mangler vi floraen av kulturelle figurer som kan gjøre mellomposisjoner, endringsprosesser og overganger mykere. Også her står medisinsk teknologi klar til å hjelpe, men Rikshospitalet vokter i dette tilfellet grensene for kjønn.

Cis-personer blir ikke sykeliggjort om de er litt på kjønns-kanten. Kulturen er relativt forsonende og glatter ut mye trøbbel. Politikk for langsiktig endring av kultur og samfunn må til også for transkjønn. Med queerteori som skissert her, blir ikke helsevesenet adressen for transpolitikk i det lange løp heller, selv om testosteron, østrogen og kirurgi i dag kan være livreddende for individer.

Les også om

Kjønnsdysfori

Av Reidar Schei Jessen, Stipendiat, Oslo Universitetssykehus/Psykologisk Institutt, UiO.

Diagnosens makt

Av Anne Kveim Lie, lege og førsteamanuensis, og Ketil Slagstad, lege og stipendiat, Institutt for helse og samfunn, Det medisinske fakultet, UiO

Skeiv historie på norsk

Av Runar Jordåen, historikar, Skeivt arkiv, Universitetsbiblioteket i Bergen

Vår tids oppfatning av homofili, som ei medfødd seksuell legning, har sitt opphav på slutten av 1800-talet, og skeiv historie er historia om korleis kategoriar som sodomi, homoseksualitet, tvetulling, transperson og skeiv har blitt til og endra meining over tid.

Skeivt arkiv dokumenterer og formidlar denne historia i Noreg, men førebels er det gjort påfallande lite forsking på feltet. Det er et påfallende sprik mellom folkefesten for kjønns- og seksualitetsmangfold, og mangelen på kunnskap om historien, kamper som er kjempet, og prisen det har kostet. Hvordan har skeive levd i bygd og by bakover i tid? Hvordan har samfunnet håndtert kjønns- og seksuelle avvik opp gjennom historien? Hvor dypt stikker aksepten? Når inntraff de grunnleggende vendepunktene? Sannheten er at vi vet minimalt om hvordan det var å leve som skeiv, og samfunnet så på de som hadde brutt med forventinger til kjønn og seksualitet, i den nære og fjerne fortida.

Illustrasjonsfoto: UiO og OsloMet gikk under parolen Fryktløs kunnskap under fjorårets Pride. Anders Lien/UiO

Peppermøsamfunnet

Av Tone Hellesund, professor, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, UiB

Ugifte kvinner i perioden 1870-1940 er bant annet interessante fordi de med sin samfunnsdeltakelse, sin mangel på biologisk moderskap og sin mangel på heteroseksuelle relasjoner var med på å destabilisere sin samtids kjønnsnormer. På mange områder bryter de med det forventet kvinnelige og viser dermed hvor ustabil og mangetydig den kulturelle kategorien kvinne er. Historiene om ulike peppermøliv kan slik være en nyttig påminnelse om både «kvinnens», kvinnesakens, kjærlighetens og seksualitetens kulturelle foranderlighet.

Kjønn og seksualitet i vikingtid

Av Marianne Moen, arkeolog, Institutt for arkeolog, konservering og historie, UiO

Vikingtidens samfunn er ofte beskrevet som et lagdelt klassesamfunn, hvor sosial status var av ytterste viktighet. Skillene mellom de forskjellige sosiale lagene kan ses i mange tilfeller som viktigere enn kjønn. På de øverste trinnene finner vi dermed rike og mektige menn og kvinner, ofte side om side med mye av de samme ansvarene, rollene og forventingen. Den øvrige befolkningen vet vi dessverre mindre om, men det er mye som tyder på at rang var et viktigere skille enn kjønn, til motsetning fra vårt eget samfunn hvor kjønn har blitt en universell, delende kategorisering.

En annen forestillingsverden

Mange kilder vitner om at vikingtidens samfunn hadde et helt annet forhold til kropp og kroppslige funksjoner enn det som etter hvert ble normen i den kristne middelalderen. Vikingenes samfunn anså ikke seksuell adferd som noe skjult og skammelig, og kroppslige funksjoner generelt var ikke omgitt av mystikk og hemmeliggjøring slik vi kjenner det i dag.

Les også om

Var Jesus skeiv?

Av Halvor Moxnes, professor emeritus, Det teologiske fakultet, UiO

Kjønnsnormer i bevegelse i det gamle Egypt

Av Reinert Skumsnes, Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO