Homo, queer, trans – politikk og teorier i endring

I denne teksten ser vi på fremveksten av homo-, queer- og transforskningen i Norge, med vekt på politikk og teorier i endring. Det redegjøres også for hvordan en queerteoretisk forståelse av transkjønn kan se ut.

Universitetsforlaget publiserte i 2001 boken Norsk homoforskning (Brantsæter et.al). Innledningen slår fast at før 1970-tallet var forskningen ”stort sett preget av uforstand og fordommer, og den vitenskapelige årsaks- og kartleggingsforskingen betraktet homoseksualitet som sykdom, avvik eller feilutvikling” (Brantsæter ibid: 9). Unge forskere, til å begynne med først og fremst hovedfagsstudenter innenfor samfunnsvitenskap og humaniora, gjorde slutt på den tradisjonen. Turid Eikvam gir i antologiens siste kapittel en oversikt over homoforskningen tiår for tiår, og viser hvordan norsk homoforskning basert på ’homofil identitet og sosialt liv’ var med å utgjøre et framvoksende internasjonalt forskningsfelt; Gay and Lesbian Studies (Eikvam ibid: 411). Mange av forskerne hadde bakgrunn i homoaktivistisk arbeid, og mange var inspirert av kvinneforskning. Den teoretiske utviklingen innenfor homoforskning og kvinneforskning går parallelt.

Heftige debatter blant forskere og aktivister

I 2001 når Norsk homoforskning gis ut, pågår det heftige debatter om ’homofil identitet’ både blant forskere og aktivister, og Judith Butler og Queer Theory var blitt en teoretisk nøtt for den tidlige homoforskningen. Hva har homoer egentlig til felles, spør queerforskerne? Tilsvarende utfordres kvinneforskningen av Judith Butlers bok Gender Trouble (1990). Her trues stabiliteten i et begrep om hva en kvinne er. Kapitlene i Norsk homoforskning gjenspeiler debatten om å se homofil identitet som noe særskilt og stabilt på den ene siden, og ideer om kulturens tyngde i identitetsskaping på den andre.

På den tiden da Norsk Homoforskning ble utgitt, holdt jeg et stort antall foredrag for unge aktivister. De kalte seg nå oftere ’skeive’, som ble den norske oversettelsen av ’queer’.

Status i dag

Norsk homoforskning og norsk homoaktivisme har vært vellykket, men intet sted er seieren for skeive vunnet en gang for alle, og i flerkulturelle miljøer er det spesifikke utfordringer. Demokratiseringstenkingen, på vegne av de som elsker og begjærer personer av samme kjønn som en selv, må vedvare i hele samfunnet. Men debatten mellom kjønnsforskere og aktivister som tenker tradisjonelt om homoidentitet og de som tenker queerteoretisk om identitet, er på mange måter avklart. Ingen sier noe nytt i den debatten lengre, og politikken er i praksis preget av pragmatikk; det er strategisk bruk av identitetsforståelse som gjelder. I noen spørsmål passer den ene forståelsen, og noen ganger den andre.

Kjønn og kjønnsidentitet står sentralt

Det er i Norge i dag ikke homoene, men transpersoner som bærer de største byrdene ved å være skeive. Med det har kjønn og kjønnsidentitet blitt sentralt, og ikke lenger sex, kjærlighet og hvem man begjærer og elsker. Innenfor transforskningen og transaktivismen ser vi de samme diskusjonene som Eikvam trakk opp i 2001. Er trans en stabil identitet og kanskje kroppslig forankret, eller er transidentiteter avhengig av hva kultur og samfunn gir rom for?

Ideen om at en persons transidentitet er stabilt forankret i en form for kroppslig og psykologisk autentisitet og oppriktighet, har gitt opphav til transpolitisk rettighetskamp med støtte i transforskning. Vi har både i Norge og internasjonalt mange forskningsarbeider som faller i denne kategorien. Kampen og forskningen handler særlig om juridiske og helsepolitiske endringer. Forskning basert på queer teori står ikke i motsetning til dette, men kan gi opphav til andre debatter. I resten av denne teksten redegjør jeg for hvordan en queerteoretisk forståelse av transkjønn kan se ut. Jeg resonnerer på en måte som normaliserer og alminneliggjør transpersoners kropper, slik queerforskere også gjorde i tilfellet med homoseksualitet fra 1990-tallet og framover.

Noen definisjoner

Med transkjønn mener jeg i denne teksten kjønn som bryter todelingen kvinne-mann på ulike måter. Cis-kjønn er samsvar mellom tildelt kjønn ved fødsel og opplevelse av eget kjønn nå.

Ingen forstår sin egen kropp slik den nøyaktig er

Vi forestiller oss kroppen vår annerledes enn den faktisk er. Vi kan synes at vi er for tykke eller tynne, har for stor nese eller for mye magefett, for små pupper, for liten penis, for tynne eller rare lepper både her og der – når kroppen vår er helt grei. Egentlig. Ingen forstår kroppen sin i fullstendig samsvar med kroppens materialitet. I dag er det mange aktører innenfor skjønnhets- og fitnessindustrien som tjener penger på uoverensstemmelser i våre selvbilder. Jeg setter altså opp et skille mellom selveste kroppen (kroppen som kan manipuleres) på den ene siden, og fantasier og tanker vi har om kroppene våre på den andre. Det er ingen grunn til å skille prinsipielt mellom cis-kropper og transkropper når det gjelder akkurat dette. Ingen forstår sin egen kropp slik den nøyaktig er og alle kropper er manipulerbare. Og alle kan endre tenkingen om sin egen kropp, og ikke bare kan, vi . Det er nødvendig, siden kroppen gjennomgår store naturlige endringer i livsløpet fra barn til gammel.

Kjønn som performativt

Jeg kombinerer denne forståelsen av kropp, med Judith Butlers (1990) ide om kjønn som performativt. Performativitetsteorien om kjønn går i grove trekk som følger: vi får inntrykk av at mennesker kommer i to separate biologiske kjønn ved at vi etterstreber og repeterer to separate uttrykk for kjønn. Det er som om det finnes en original som vi kopierer. Men det finnes ingen original, sier Butler, vi er travle med å kopiere kopien. Denne maskinen går og går, og produserer mennesker som tilsynelatende er av to forskjellige kjønn, og det gjelder ikke bare sosialt uttrykk for kjønn. Denne maskinen stempler i oss at det også biologisk sett er bare to varianter, og vi lever denne stemplingen. For noen er den rigide todelte avgrensing i slik stempling et helvetes mareritt, for eksempel for 800-meterløperen, og kvinnen, Caster Semenya.

Alle kropper er like mye ’feil’, eller like riktig, alt etter som

Det er ikke bare medieprofilerte Semenya som rammes. Vi lever i et samfunn som ser transkroppen som noe helt annet en cis-kroppen (jfr. begrepene ’født i feil kropp’ og ’kjønnsdysforisk’). Men dersom vi nå kombinerer de to teoretiske poengene ovenfor, nemlig å skille mellom ens egen kroppslige materie og ens ideer om egen kropp, og at den cis-kjønnede kvinnelige og mannlige kroppen også representerer en ide om kropper, så følger at alle kropper er like mye ’feil’, eller like riktig, alt etter som. Cis-normering av kjønn forutsetter en ”atskillelse mellom kroppsopplevelse og kroppens konturer” (Salamon 2010:1). Den samme atskillelsen gjelder for transkropper. Det er ikke noe patologisk med noe av det. Det er for både transpersonen og cis-personen et potensielt trøblete forhold mellom selve kroppen og tankene vi har om den. Dette innebærer at også cis-personer, som altså opplever å være den de er sagt å være i fødselsattesten, har en jobb å gjøre for å være det kjønn de er tildelt.

En queerteoretisk forståelse av transkjønn

Begrepsparet ’maskulinitet-femininitet’ er åpenbart viktig i transfeltet. Det gjelder både for helsevesenet, for de som selv endrer kjønnsuttrykk og for de som søker medisinsk behandling. De involverte forhandler om kroppslige endringer i maskuliniserende og/eller feminiserende retning.

Med Judith Butler og queer teori, forstår jeg maskulinitet og femininitet som symbolske størrelser. Det betyr at individer av alle kjønn kan presentere seg med falliske symboler. Det betyr også at penis sees som en hvilken som helst kroppsdel. Den kan være i slapp tilstand, impotent eller skadd, mens den symbolske fallos alltid er erigert, aldri skadd og impotent. En eksemplifisering er kanskje nødvendig her: Vi vet lite om Arnold Schwarzeneggers penis. Den kan være på størrelse med en peanøtt for alt vi vet. Vi vet mye om den symbolske maskulinitet han forvalter: den er voldsom. Med maskulinitet forstått som fallisk, blir femininitet det som bekrefter at den som har fallos, faktisk har den. Penis er åpenbart ikke nødvendig for å bli forstått som mann. En krigsveteran som har fått penis og testikler revet av i et veibombeangrep blir fortsatt forstått som mann, selv om han kan ha fått store utfordringer når det gjelder maskulin selvfølelse. En kroppsdel kan altså sees som ren materie. Den sier lite om den kjønnede aura som omgir personen som lever materien. En mann med klitoris eller en penis på størrelse med en peanøtt, kan framstå som universets seierherre.

Camp som utgangspunkt

Jeg skal si mer om skillet mellom faktisk kropp og fantasier om kropp, og går veien om ’camp’. Camp er en satirisk kommentar til kjønnskonvensjonene, slik en for eksempel kan se det i en opptreden av drag-artister. Når en visker ut konvensjonene mellom maskulinitet og femininitet, er camp på sitt mest ikoniske (Brostoff 2017). Dette var helt sentralt i Judith Butlers teori om kjønn som performativt. Den camp-inspirerte dragartisten imiterer ikke et opprinnelig og originalt kjønn, men avslører for Butler, kjønnets repetative karakter. Det er i repetisjonene vår ide om at det finnes to originale former for kjønn oppstår. Det er med bruddene, den mislykkede repetisjonen, i camp, i det patetiske og satiriske at kjønnets performative karakter kommer til syne. Med Butler er ’camp’ utgangspunktet for queer tenking, og camp blir viktig både teoretisk og politisk. Butlers politisering av camp imitasjon som sådan, ble en effektiv bro mellom drag-opptredener og frigjøringspolitikk.

Transkjønn ble i økende omfang det som skulle bære vekten av queer politikk, når homoseksuelle ble mer og mer stuerene. Transpolitikk ble identitetspolitikk basert på at transpersoner er det kjønnsuttrykket de har. Vi har fått det Melissa Brostoff kaller trans-oppriktighet (sincerity), hvor

(..) den kjønnsmessig ikke-konforme blir feiret som overskridende i så stor utstrekning, at hennes ikke-konformitet kan leses som oppriktighet – det vil si i en slik utstrekning at hun avviser camp” (Brostoff 2017, 5).

En slik trans-oppriktighet kom til syne i Glasgow Pride 2015, da transmiljøet ville nekte dragqueens i paraden. Innvendingen var at drag som opptreden kunne fornærme transpersoner. Etter diskusjon ble det til at bare dragqueens som også var cis-kjønn skulle nektes, før hele forbudet mot dragqueens ble oppgitt. Her ble altså en camp-opptreden forstått som transfobisk. Den som forstår dragqueens i et Pride-tog som transfobisk, har kanskje en ide om det finnes en ekte kombinasjon av kropp, kjønn og selvforståelse, som dragqueens ser ut til å gjøre narr av? Det finnes ingen slik ekte kombinasjon for noen, det være seg cis eller trans, hvis vi følger resonnement i queer teori slik jeg har presentert den her med Butler, Salamon og Brostoff.

Alle må stadig tenke sin kropp på nytt

Jeg hørte en gang replikken: ”Hun er bare et kvinnefolk, og knapt nok det!”. Replikken kunne vært myntet på hvem som helst av de som uten å tenke særlig over det, kaller seg kvinner og har det i fødselsattesten. Redselen for å havne utenfor den kategorien vi mener å høre til, og bli så umandige eller ukvinnelige at vi knapt hører til, er det som nærer kjønnspanikken vi har i samfunnet. Kroppen endrer seg ved for eksempel fødsler, skader, sykdom og aldring, og nye erfaringer kommer inn i individets kjønnede kroppshistorie.

Også cis-personer

Også cis-peroner må stadig tenke sin kropp på nytt. For cis-personer kan endring bearbeides ved hjelp av kulturens hovedfortellinger om kropp. Kulturen tilbyr figurer à la ’ungjenten’, ’ynglingen’, ’den modne kvinne’, ’en mann i sin beste alder’, ’matriarken’ og ’gubben’ osv., som alle er typer som står klare til å ta i mot cis-personens endringer gjennom livsløpet. Her er fullt mulig å endre identifikasjon i takt med kroppslige og psykiske endringer. Likevel anvender cis-personer teknologiske og medisinske hjelpemidler som for eksempel skjønnhetsoperasjoner, høyhælte sko, penisforlengere, viagra, testosteron og østrogen.  Cis-mennesker gjør en uendelighet av kjønnslig kroppsarbeid for at kroppen skal samsvare med en ide de har om seg selv.

Hva så med transpersoner?

Hva så med transpersoner? Her mangler vi floraen av kulturelle figurer som kan gjøre mellomposisjoner, endringsprosesser og overganger mykere. Også her står medisinsk teknologi klar til å hjelpe, men Rikshospitalet vokter i dette tilfellet grensene for kjønn.

Cis-personer blir ikke sykeliggjort om de er litt på kjønns-kanten. Kulturen er relativt forsonende og glatter ut mye trøbbel. Politikk for langsiktig endring av kultur og samfunn må til også for transkjønn. Med queerteori som skissert her, blir ikke helsevesenet adressen for transpolitikk i det lange løp heller, selv om testosteron, østrogen og kirurgi i dag kan være livreddende for individer.

Litteratur

Brandsæter, Marianne C., T. Eikvam, R. Kjær og K. O. Åmås. 2001. Norsk homoforskning. Oslo: Universitetsforlaget

Brostoff, Melissa. 2017. "Notes on Caitlyn, or Genre Trouble: On the Continued Usefulness of Camp as queer Method", i differences. A Journal of Feminist Cultural Studies 28(5): 1-18

Butler. 1990. Gender Trouble. Feminism and the subversion of identity. New York/London: Routledge

Salamon, Gayle. 2010. Assuming a Body: Transgender and Rhetorics of Materiality. New York: Columbia University Press

Turid Eikvam. 2001. "Norsk homoforskning - status og fremtid" (s. 410-438), i M. C. Brandsæter et al. Norsk homoforskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Av Agnes Bolsø, professor, Senter for kjønnsforskning, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU
Publisert 11. juni 2019 15:11 - Sist endret 14. juni 2019 18:12