Kjønn og seksualitet i vikingtid

Hva betød det å være kvinne og mann, og hvor strenge var kjønnsnormene i vikingtiden? Var det virkelig slik at menn og kvinner utfylte strengt adskilte roller og fulgte en arbeidsinndeling som var strukturert deretter? Forståelsen av kjønn og seksualitet i vikingtiden nyanseres her.

Bildet kan inneholde: mote tilbehør, smykker, metall, gull, messing.

Denne gullsporen og flere andre unike gjenstander kan ses på Kulturhistorisk museums utstilling VÍKINGR. Foto: Kulturhistorisk museum/UiO.

Vi møter ofte et bilde av kjønnsroller i vikingtiden hvor menn og kvinner opptrer i to strengt adskilte sfærer og innehar forskjellige sosiale roller. Til kontrast viser mye nyere forskning at kjønn i vikingtiden nok har vært mer komplisert enn dette enkle bildet.

Aktive menn og usynlige damer

I tråd med hvordan kjønn ofte fremstilles i fortiden, viser mange fremstillinger av vikingtiden et stereotypisk bilde av aktive menn og mindre synlige kvinner. Mens menn kan være krigere, bønder, handelsmenn og håndverkere, er kvinner oftest vist som husfruer. Dette hviler på en tanke om en arbeidsfordeling hvor menn hadde ansvar for utanstokks, det vil si alt som foregikk utenfor gården, samt hovedansvaret for utendørs gårdsarbeid, mens kvinner tok seg av innanstokks, det vil si det som fantes innenfor dørstokken, sentrert rundt husholdet. Men det er verdt å stille spørsmål ved om denne inndelingen faktisk representerer virkeligheten i vikingtiden. En slik inndeling fordrer en binær deling mellom kvinner og menn, og det er mye som tyder på at vikingtiden hadde et annet forhold til kjønn enn det vi har i dag. Tanken om at kjønn er en splittende kategori, og at man hører hjemme på enten den ene eller den andre siden av et absolutt skille er noe som hører mer hjemme i 1800-tallets ideologi enn i moderne forskning. Med et annet blikk på vikingtiden kan vi også se at det er mye i kildene som peker på en mer flytende virkelighet.

Bildet kan inneholde: Tre, Woody plante, Gress, Anlegg, Stamme.
Illustrasjonsfoto: Til venstre, en gravplass fra jernalderen, Hedrum prestegård. Marianne Moen. Til høyre, typisk draktutstyr fra en vellutstyrt kvinnegrav fra Kaupang i Vestfold © 2019 Kulturhistorisk museum, UiO / CC BY-SA 4.0

Forskjeller og likheter

Her er det viktig å nyansere at mye at det arkeologiske materialet viser til kjønnede forskjeller i både drakt, noe utstyr og i visse aktiviteter. Mange smykketyper er sterkt assosiert med kvinner i gravmaterialet for eksempel. Tekstilproduksjon kan også i stor grad tillegges kvinner, noe som er gjenspeilet både i det arkeologiske materialet og de skriftlige kildene. Derimot finnes hovedvekten av våpen i mannsgraver, og våpen var oftest var assosiert med menn. Fra dette kan vi anta at vikingene brukte både klær og utstyr til å signalisere kjønn.

Men mens det finnes kjønnede forskjeller, finnes det også store mengder likheter. Gravmaterialet viser at både menn og kvinner var gravlagt med kjøkkenutstyr, med låser og skrin, hester, hunder og andre ofrede dyr. Både menn og kvinner ble gravlagt i båt og i kammer, og begge er former for gravminne som ofte er antatt å ha signalisert høy status. Både menn og kvinner er å finne under gravhauger, og hauger er vanligvis tolket som et symbol på status og eierskap.

Hva blir dermed konklusjonen vi kan trekke fra dette? En mulig tolkninger at kjønn var gjenkjent som viktig, men ikke nødvendigvis som et skille mellom fundamentalt forskjellige personlige egenskaper og egnetheter.

Status over kjønn

Vikingtidens samfunn er ofte beskrevet som et lagdelt klassesamfunn, hvor sosial status var av ytterste viktighet. Skillene mellom de forskjellige sosiale lagene kan ses i mange tilfeller som viktigere enn kjønn. På de øverste trinnene finner vi dermed rike og mektige menn og kvinner, ofte side om side med mye av de samme ansvarene, rollene og forventingen. Den øvrige befolkningen vet vi dessverre mindre om, men det er mye som tyder på at rang var et viktigere skille enn kjønn, til motsetning fra vårt eget samfunn hvor kjønn har blitt en universell, delende kategorisering.

En annen forestillingsverden

Mange kilder vitner om at vikingtidens samfunn hadde et helt annet forhold til kropp og kroppslige funksjoner enn det som etter hvert ble normen i den kristne middelalderen. Vikingenes samfunn anså ikke seksuell adferd som noe skjult og skammelig, og kroppslige funksjoner generelt var ikke omgitt av mystikk og hemmeliggjøring slik vi kjenner det i dag.

Seksuell symbolikk

En spennende kilde som kan gi innblikk i en annen forestillingsverden finner vi historien kjent som Volsa þattr, en tekst som skildrer en gårdskult sentrert rundt en hestefallos. I historien beskrives et ritual hvor fallosen sendes rundt fra hånd til hånd, og alle taler over den før den sendes videre: ordene til en trelljente beskriver hvordan hun gjerne vil ligge med denne mektige fallosen, og det er tydelig i teksten at fallosen har mye av sin makt gjennom seksuell symbolikk.

Når det er sagt, fantes det en del strenge rammer på hva som var akseptert seksuell adferd. Mens utenomekteskapelige relasjoner mest sannsynlig var både vanlig og sosialt akseptert, kan vi finne hint om en viss heteronormativitet i at den største skam for en mann var å bli kalt ergi, dvs. en som lot seg bruke som kvinne. Så vidt vi vet, kunne både kvinner og menn ha utenomekteskapelige forhold uten at det var skamfullt, men det var derimot viktig å ha disse forholdene med rett person.

Et samfunn med mindre gjennomskjærende kjønnsideologi?

Igjen er det her verdt å påpeke at dette er en forenkling som må ses i lys av det vi vet om mytologien, hvor flere av gudene krysset kjønnsgrenser, skiftet kjønn og viste oppførsel som går sterkt i mot de normene vi ofte forestiller oss for vikingtiden. Guden Loke er et ekstremt eksempel her, sett i episoden hvor han forvandlet seg til en hoppe for å lure bort hesten til en jotne som holdt på få overtak over gudene. Resultatet var at han ble gravid, og fødte Sleipner, Odinns hest. Men også Odinn viser trekk som ikke passer inn med en binær kjønnsideologi. Odinn er kjent som den største seidmann, det vil si en som behersket kunsten seid, som kan oversettes som magi eller spådom. Men skriftlige kilder forteller også at for menn å utøve seid var skammelig, så skammelig at det førte med seg beskyldninger om å være argr, eller ergi som beskrevet over.

Kanskje det er verdt å nyansere også seksuell adferd med tanken om at idealiserte forhold sjelden reflekterer virkeligheten. Eller kanskje vi til og med bør se for oss et samfunn med mindre gjennomskjærende kjønnsideologi enn det vi selv er vant til.

Mange teorier, få klare svar

Så hva vet vi egentlig om kjønnsroller i vikingtiden? Vi vet at både kvinner og menn kunne ha høy sosial status. Vi vet også at både kvinner og menn kunne være bønder, handelsfolk eller håndverkere, men likevel at kvinner og menn til dels jobbet med forskjellige typer håndverk. Vi vet også at for de rikeste og mektigste, var det vanlig å vise om man var kvinne eller mann gjennom utvendige symboler slik som klesdrakt. Mange mener at menn sto mye sterkere i samfunnet enn kvinner i vikingtiden, og at kvinner var underkastet menns vilje. Men vi har mange kilder som tyder på at dette kanskje var mer teori enn virkelighet, og at realiteten var en komplisert og mangesidig hverdag, hvor grensene mellom akseptert kjønnet adferd var til dels flytende.

Les mer

Moen, Marianne. 2019. Challenging Gender: a reconsideration of gender in the Viking Age using the mortuary landscape. PhD Dissertation. University of Oslo.

Moen, Marianne. 2014. "Women in the Landscape", in Nanna Løkka and Nancy Coleman (eds), Kvinner i Vikingtid. Oslo: Spartacus Forlag.

Moen, Marianne. 2011. The Gendered Landscape: a discussion on gender status and power in the Norwegian Viking Age landscape, BAR International Series 2207. Oxford: Archaeopress

 

Les også

Også vikingmenn hadde kjøkkenutstyr med seg i graven (forskning.no, 27.05.19)

Middelalderdronninger hadde mye makt (Kilden kjonnsforskning.no, 05.04.2018)

Skjoldmøya fra Birka (nrk.no/viten/, 01.10.2017)

Vikingtidens kvinner og menn (norgeshistorie.no, 17.03.2017)

Av Marianne Moen, arkeolog, Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO
Publisert 11. juni 2019 15:12 - Sist endret 19. juni 2019 13:43