Kjønnsdysfori

I denne teksten forteller Reidar Schei Jessen om kjønnsdysfori med utgangspunkt i eget forskningsprosjekt der han går i dialog med både klinisk erfaring, eksisterende psykologisk teori, kjønnsforskning, brukere og andre som er engasjert i hvordan vi som samfunn skal møte kjønnsdysfori. 

Helt siden leger og psykologer begynte å utvikle kjønnsbekreftende behandling på 1950- og 60-tallet har det heftet mye uenighet knyttet til hvilke kriterier som skal ligge til grunn for slike medisinske inngrep. I begynnelsen var diagnosekriteriene strenge. Personen var nødt til å lide av «ekstrem kjønnsdysfori» (De Cuypere, 2016). Begrepet viser til ubehag knyttet til manglende samsvar mellom tildelt kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet. På den tiden var det ikke uvanlig å tilby psykologisk behandling for kjønnsdysfori, med mål om å endre personens kjønnsidentitet slik at den passet overens med fødselskjønn. For noen var imidlertid kjønnsdysforien så sterk at det var riktigere å endre kroppen.

Begrepet kjønnsdysfori

I dette feltet er det viktig å ha begrepene klart for seg. Kjønnsdysfori viser altså til manglende samsvar mellom kjønnsidentitet og tildelt kjønn ved fødsel. Noen personer med kjønnsdysfori har behov for kroppsjusterende behandling, og oppsøker helsevesenet. For andre er det tilstrekkelig med ikke-medisinske endringer, for eksempel klær, hår, sminke, eller andre kjønnede kjennetegn. Mange med kjønnsdysfori identifiserer seg som transpersoner. Dette er en paraplybetegnelse for de av oss som på ulike måter ikke identifiserer seg med tildelt kjønn ved fødsel (Stryker, 2017). Samtidig er det ikke slik at alle med kjønnsdysfori kjenner seg igjen i transperson-kategorien.

Les mer om kjønnsdysfori.

Et utenfraperspektiv

Den kliniske forskningen på kjønnsdysfori har lenge forsøkt å kartlegge prediktorer som kan si noe om hvem som har nytte av kroppsjusterende behandling. Mye av forskningen har på mange måter hatt et «utenfraperspektiv». Den har tatt sikte på å identifisere ulike aspekter ved kjønnsdysfori som kan forutsi hvorvidt kjønnsbekreftende behandling er nødvendig for den enkelte. Behandlerne har lagt til grunn en medisinsk og essensialistisk forståelse av kjønnsdysfori. Dette har fått følger for hvordan fenomenet har blitt forstått. Det har vært et mer eller mindre uttalt mål å finne kjernen i kjønnsdysfori, og beskrive det som en medisinsk tilstand, bare den kartlegges godt nok. Dette henger muligens sammen med at kjønnsdysfori har blitt kategorisert som en medisinsk lidelse, for å rettferdiggjøre at noen har hatt behov for hormonell og kirurgisk behandling. En medisinsk forståelse har derimot lett for å overse kontekstuelle forhold som kjønnsnormer, marginalisering og betydningen dette har for den enkeltes subjektive opplevelse og unike behov.

Et innenfraperspektiv

Min forskning har derimot et uttalt innenfrablikk. Jeg er opptatt av hvordan tenåringer som har blitt henvist til Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) selv opplever kjønnsdysfori. Det er ungdommenes unike opplevelse av manglende samsvar mellom kjønnsidentitet og tildelt kjønn som står i fokus. Som psykolog faller det naturlig å ha en fenomenologisk og fortolkende tilnærming til feltet.

Målet er ikke å avklare hvem som skal ha behandling, eller finne endelige svar på hva kjønnsdysfori ​er, men heller ta et skritt tilbake og løfte frem kompleksiteten og nyansene. Et overordnet spørsmål er derfor: Hva slags fenomen viser vi til når vi snakker om kjønnsdysfori, og hva er det ungdommene behandles for når de søker hjelp?

Dette spørsmålet har blitt enda viktigere i løpet av de siste årene, i takt med at stadig flere ungdommer henvises til behandling for kjønnsdysfori. Dette er en internasjonal utvikling som vi ser i hele den vestlige verden (Kaltiala-Heino, Bergman, Työläjärvi & Frisén, 2018). De siste tiårene har det blitt vanligere å tilby pubertetsutsettende behandling for ungdom som opplever kjønnsdysfori, med mål om gi rom for videre utforskning av kjønnsidentitet og behandlingsbehov. I likhet med kjønnsbekreftende behandling for voksne er begrunnelsen for disse medisinske intervensjonene at de skal redusere kjønnsdysforien. Samtidig er det fortsatt stor uenighet i feltet når det gjelder hva slags type behandling som skal tilbys, og i hvor stor grad helsepersonell skal ha noe å si i slike beslutninger.

Et mål med min forskning er å bringe ungdommenes egne opplevelser inn i denne diskusjonen. Målet er å gå i dialog med både klinisk erfaring, eksisterende psykologisk teori og brukere og andre som er engasjert i hvordan vi som samfunn skal møte kjønnsdysfori.

Forankret i en feministisk forskningstradisjon

I tillegg til det psykologiske perspektivet, så er prosjektet forankret i en feministisk forskningstradisjon. Dette innebærer at jeg bringer inn et blikk for hvordan kjønn er med på å påvirke den enkeltes opplevelse. Kjønnsnormer har stått sterkt i samfunnet, og gjør det fortsatt. Samtidig finner vi historisk mange beretninger om mennesker som på ulike måter har kjent seg ubekvem med kjønnsnormene som vi alle blir tvunget til å forholde oss til. Kvinner som på 1800-tallet levde som menn, fordi de ikke ville gifte seg eller ønsket tilgang til mannlige privilegier som jobb, er eksempler på denne motstanden.

Et viktig mål for min forskning er derfor å lytte til ungdom som i dag, av ulike grunner, og på ulike måter, opplever at kjønnsnormene skaper problemer for dem. Jeg forsøker derfor å analysere de unike erfaringene som ungdommene forteller om med et blikk for samfunnet de lever i. Individuelle erfaringer bør alltid sees i lys av samfunnsforhold, og hvordan noen av oss begrenses og undertrykkes.  

En frigjørende og normativ ambisjon

På denne måten har prosjektet mitt en frigjørende og normativ ambisjon: Jeg vil ikke bare beskrive folks situasjon helt løskoblet fra den konteksten det oppstår i. Jeg håper i tillegg å skape kunnskap som kan hjelpe helsepersonell og personer som selv strever med kjønnsdysfori til å forstå fenomenet bedre, slik at vi på lang sikt kan si noe om hvordan samfunnet vi alle er den del av bør være.

Litteratur:

Griet De Cuypere. 2016. "Mental Health Issues" (pp. 100-119), i R. Ettner et al. (red.). Principles of Transgender Medicine and Surgery. London: Routledge.

Riittakerttu Kaltiala-Heino et al. 2018. "Gender dysphoria in adolescence: current perspectives", i Adolescent Health, Medicine and Therapeutic 9, 31-41.

Susan Stryker. 2017. Transgender history. London: Seal Press.

Av Reidar Schei Jessen, stipendiat, Oslo Universitetssykehus/Psykologisk Institutt, UiO
Publisert 11. juni 2019 15:12 - Sist endret 13. juni 2019 15:18