Kjønnsnormer i bevegelse i Det gamle Egypt

Egyptisk kunst var underlagt en bestemt kanon for hvordan ting kunne vises, og omtales. Den formidlet mening gjennom bruk av bilde og tekst, og hadde alltid en overordnet symbolsk funksjon. Selv om kunstnere kunne være eksperimentelle og nyskapende, var det knapt et sted for en kunstner med en personlig visjon som brøt med de aksepterte normene. Dette betyr naturligvis ikke at kunsten var statisk gjennom 3000 år.

Bildet kan inneholde: Skulptur, Stone carving, Statue, Klassisk skulptur, Utskjæring.
Illustrasjonsfoto: Statuer av Hatshepsut i Metropolitan Museum, New York. Acc. No. 30.3.3 ; 29.3.3 ; 29.3.2 ; 27.3.163 ; 28.3.18 (CC0 1.0 Universal, Public Domain Dedication).

Radikale brudd med tradisjonelle fremstillinger

Det faktum at Hatshepsut, som regjerte i tidsrommet 1479-1458 fvt., var kvinne må ha utfordret kunstnerne: hvordan skulle de fremstille en kvinne i rollen som farao, en rolle hvis symbolikk og ikonografi tradisjonelt var kjønnet mann? Problemstillingene er tydelige både i tekst, og to- og tredimensjonal kunst: de første årene fremstilles hun med en blanding av faraoniske titler med feminin grammatisk form, og i skikkelsen av en dronning (se bilde over, en fra venstre). Senere fremstilles hun fortsatt med kvinnelig kropp og kjole, men med klare maskulint kjønnede symboler på faraonisk makt (se bilde over, to fra venstre). Ettersom tiden går blir flere og flere kvinnelige attributter forlatt, og hun fremstilles stadig mer i henhold til tradisjonen med ungdommelige, men muskuløse og maskuline trekk (bilde fire og fem over, fra venstre). Hun fremstilles også med Osiris skjegg (se bilde over, helt til høyre). I tråd med tradisjonen tok hun dessuten en kvinnelig motpart: hun gjorde sin egen datter, Neferure, til dronning og 'Guden Amens kone'.

Mens framstillingene av Hatshepsut ble gradvis tilpasset det mannlige idealet, gikk fremstillingene av Amenhotep IV/Akhenaten, som regjerte i tidsrommet 1353-1336 fvt., den andre veien. De første fremstillingene er tradisjonelle, men gjennomgår snart en radikal endring mot fremstillinger med klare androgyne/feminine trekk (se bilde under, til høyre): han fremstilles med tynne armer og bein, brede hofter, fyldig rumpe og lår, hengende mage, bryst, vever overkropp og smale skuldre. Halsen er lang og smal. Ansiktet er avlangt med markerte kinn og lepper. Det er i det hele vanskelig å skille Akhenaten fra hans kone Nefertiti (se bilde under, til venstre). De eneste maskuline kjennetegnene er klesdrakt og titler.

Bildet kan inneholde: Stone carving, Lettelse, Utskjæring, Gjenstand, Stjerner.
Illustrasjonsfoto: Til venstre, Akhenaten (t.v.) og Nefertiti (t.h.) med barn. Neues Museum, Berlin, Inv. No. 14145. Allan T. Kohl (Flickr, creative commons); Til høyre, statue av Akhenaten. Egyptian Museum, Kairo, JE 49529. Natasha Selim (Pinterest, creative commons)

Ringvirkninger

Egyptisk kunst var sterkt kjønnet: mannen kunne vises i en mengde ulike scener, og er alltid i sentrum. Kvinner (samt barn og andre bekjente) fremstilles tradisjonelt bare i såkalt offer- og banketscener. Her er hun representert sittende med en arm omkring skulderen på sin ektemann. Hun fremstilles som evigung med tilsittende og gjennomsiktige klær, lys hud, og gjerne i mindre dimensjoner enn sin ektemann. Hun har få titler, og de få hun har fremhever som regel hennes relasjon til mannen: for eksempel ‘hans kone’.

Fremstillingen begynte gradvis å endre seg fra Hatshepsuts regjeringstid. Kvinner sitter ikke lenger bare passivt ved siden av sine ektemenn, men fremstilles oftere som aktiv og deltakende: hun deltar i ritualer og opptrer stadig oftere på egen hånd. De store endringene kommer først i forbindelse med, og i ettertid av, Amenhotep IV/Akhenaten sin regjeringstid: den tradisjonelle fargedifferensieringen mellom mann og kvinne opphørte, fysiske karakteristikker og proporsjoner endret seg dramatisk, og bekledning, sminke og annet tilbehør ble mer lik. Menn generelt ble mer androgyne/feminine. Fremstillingene var fortsatt kjønnede, men ikke på langt nær så sterkt som tidligere.

Konsekvenser utover kunsten

I mitt eget forskningsarbeid har jeg funnet at kvinner blir mer synlige i kildene, spesielt i tidsperioden fra Hatshepsut og fremover, og jeg tolker dette som et tegn på økt anerkjennelse av kvinner i det egyptiske samfunnet. Jeg hevder blant annet at en endring i referanse til ‘hans kone’ i de monumentale kildene antyder at konen i økende grad ble anerkjent som hans søster, hans like og medboer av hans grav. Dessuten, den økende populariteten til titler som ‘kvinne av byen’ og ‘musiker av Amen’ antyder en forandring i fokus fra den hjemlige sfære til by og tempel.

Jeg hevder videre at enhver generell påstand om menn og kvinners relative stilling i samfunnet ikke vil kunne beskrive hva som var virkeligheten. Definisjoner av kjønn er fortolkninger, som er avhengige av en rekke faktorer – for eksempel sjanger, kontekst og formål til den spesifikke kilden. Generelt kan en likevel si at de monumentale kildene (graver, statuer, minnesteiner osv.) gir en sterkt kjønnet beskrivelse, mens de ikke-litterære skriftlige kildene (brev, administrative tekster, rettsdokument osv.) er mer flyktige og mindre kjønnsfokuserte. Klasse og status skiller seg ut som like, om ikke viktigere enn kjønn.

Av Reinert Skumsnes, Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO
Publisert 11. juni 2019 15:12 - Sist endret 13. juni 2019 15:25