English version of this page

Populærkulturens betydning og potensial

Hvilken betydning har populærkulturelle representasjoner som har potensial for å bryte med majoritetens verdier, idealer og normer? Hvilken rolle for endring spiller skeive representasjoner i den brede populærkulturen? Disse spørsmålene kan det på ingen måte gis et entydig svar på, men de kan danne utgangspunkt for spennende analyserer av populærkulturen, slik det gjøres innen kultur- og medieforskning.

Av Wencke Mühleisen, gjesteforsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo
Bildet kan inneholde: mørk film, svart og hvit, film, photography, danse.
Er hun ikke kul, Marlene Dietrich i dress, flosshatt, fremoverlent, blikket rett i kamera og med sigaretten selvsikkert i hånden? Det ikoniske fotografiet er fra 'Marokko', en amerikansk romantisk dramafilm fra 1930, regissert av Josef von Sternberg. Dietrich vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. I dag vil nok folk flest kalle dette en mainstream film, men det var den ikke på 1930-tallet. Den mest kjente scenen i filmen er når Dietrichs rollefigur, som kabaretsangerinne, synger en låt ikledd livkjole og kysser en annen kvinne. Det er underlig å tenke på at 1930-tallet, en tid midt mellom to verdenskriger, samtidig var en tid der Marlene Dietrichs Berlin var en by som huset det vi i dag kanskje ville kalle skeive subkulturer. Disse hadde paradoksalt nok sin blomstringstid parallelt med nasjonalsosialismens mobilisering. Nattklubber, kabareer, teater og film både henvendte seg til og tiltrekte et skeivt klientell. Homoseksuelt orienterte publikasjoner ble solgt i kiosker. Homoseksuell prostitusjon blomstret akkurat som svart mannlig prostitusjon. Foto:

For å ta spørsmålet om populærkulturelle representasjoners betydning ned på et elementært menneskelig nivå: Vi blir alle til gjennom og i den kulturen som omgir oss. Vi har ikke noe valg, selv om vi som voksne kan 'zappe rundt', velge til og fra, og dyrke egne interesser i de deregulerte mediene og den individuelle valgfrihetens tid. Men da har ‘skaden’ allerede skjedd. Vi har som fisken i vannet svømt i det elementet vi trengte for å leve, blitt til i det kulturelle habitatet som har omgitt oss og som av samme grunn antagelig har preget oss dypt: Forestillinger om det gode liv, følelser og begjær. De populærkulturelle bildene, fortellingene og iscenesettelsene som omgir oss tilfredsstiller også et menneskelig behov for å speile seg i noe, for rollemodeller, gjenkjennelse, anerkjennelse og identifikasjon. Så, ja, vi kan gå ut i fra at populærkulturen har stor påvirkningskraft. Når vi i tillegg stiller spørsmålet om kjønn og seksualitet i populærkulturen kan være grensesprengende, eller tvert imot konserverende, da kommer vi gjerne opp i mangslungne og motsetningsfylte diskusjoner.

Les om Likestillingsutfordringene i media. Les også om Homo på rett måte.

Det er utvilsomt slik at mesteparten av representasjonene av kjønn og seksualitet innen film, tv, musikk, med flere, er godt innafor majoritetens konvensjonelle smak og verdier. Slik ‘må’ det være, all den tid den kommersielle populærkulturen er en stor global industri, viss fremste mandat er å tjene penger for sine eiere. Av samme grunn, har populærkulturen også en interesse av raskt å fange opp ‘det nye’, det spektakulære, skandaløse, det muligens tabubrytende på grensen til det obskøne – fordi det tiltrekker seg oppmerksomhet, kikkermentalitet og i tillegg representerer element av de unge konsumentenes preferanser, som alle alltid jakter på. Mainstreamkulturen er avhengig av appell til brede spektre av målgrupper, av å være lydhør og sensibel overfor sosiale og kulturelle trender, men også endringer i samfunnet. Det er mot denne bakgrunnen vi kan spørre hvorvidt populærkulturen har potensiale til å rikke på konvensjonelle forestillinger om kjønn og seksualitet.

Grensesprengende?

Fra musikk til tv har vi de siste ti årene sett populærkulturen engasjere seg i LGBTQ+ kultur og tematikk i et omfang vi aldri tidligere har sett maken til. For mer enn ti år siden ble Lady Gaga en global stjerne. Både på og bak scenen var hun lidenskapelig engasjert i LGBTQ+ spørsmål og rettigheter. Hennes støtte til den skeive subkulturen, samt hennes biseksuelle iscenesettelse, stod ikke i veien for hennes store suksess og gjennomslag.

Les om Popfeminisme og hiphopmaskulinitet.

Netflix har det siste tiåret kunnet vise til flest LGBTQ+ karakterer i streaming tilbudet med serier som Orange is the New Black, Queer Eye, Grace and Frankie, Sex Education med flere. Såpeserier har også spilt en avgjørende rolle i å normalisere LGBTQ+ personer og tematikk. Formater som skaffer seg tilgang til mainstream populærkultur og som blir sett av ‘vanlige folk’, har spilt en vital rolle. Men når kommersielle interesser hardner grepet om skeive fortellinger og representasjoner, er det gode grunner til et mer kritisk blikk på hvilke fortellinger som er omsettbare med potensiale for profitt.

Spenninger

Bildet kan inneholde: karate, taekwondo, tekst, t'ai chi ch'uan, xing yi quan.
I denne boken, som bygger på Mühleisens doktoravhandling, analyserer hun tv-programmer med Anne-Kath. Hærland, Synnøve Svabø og transegruppa Genitalia? programledere som alle overskrider grensene for hvordan mann og kvinne forventes å presentere seg. Hun peker på hvordan de utvalgte tv-personlighetene forholder seg til et mangfold av kjønnsuttrykk, en strategi som krever avansert kodekunnskap og selviscenesettelse. De frikobler seg rett og slett fra forestillingen om at kjønn skal ha en fastlagt betydning.

Det har lenge eksistert en spenning mellom skeive subkulturer og den populære mainstreamkulturen, der den siste er blitt betraktet som en depolitiserende og heteronormativ kraft. På den andre siden er det noe stillferdig radikalt med skeive historier og iscenesettelser i mainstream-medienes rom. Den britiske filmteoretikeren Richard Dyer formulerte i 1993 noe av den grunnleggende problematikken knyttet til representasjoner av marginaliserte grupper og hvilket potensiale fremstillingene har for å påvirke oss:

How a group is represented, presented over again in cultural forms, how an image of a member of a group is taken as representative of that group, how that group is represented in the sense of spoken for and on behalf of (whether they represent, speak for themselves or not), these all have to do with how members of groups see themselves and others like themselves, how they see their place in society, their right to the rights a society claims to ensure its citizens. Equally re-presentation, representativeness, representing have to do also with how others see members of a group and their place and rights, others who have the power to affect that place and those rights. How we are seen determines in part how we are treated; how we treat others is based on how we see them; such seeing comes from representation (Dyer 1993, 1).

Spenningen mellom det nyskapende og det konserverende kommer godt til uttrykk i opprinnelige amerikanske day-time talkshows og andre 'lavkulturelle' format i fjernsynet. Disse har spilt en betydelig rolle i synliggjøringen av grupper som avviker fra den hvite middelklasseadferd. Talkshowet har derfor særlig i USA betydd mye for synliggjøring av kvinner, fargede, homoseksuelle, transkjønnete og andre marginaliserte grupper. Dette diskuterer den amerikanske medieforskeren Joshua Gamson utførlig i boken Freaks Talk Back: Tabloid Talk Shows and Sexual Nonconformity (1998). Deregulering og markedsstyring av mediene har på denne måten ført til en ’endring nedenfra’ i den forstand at nye emner og nye sosiale grupper har gjort sin inntreden i medieoffentligheten. Det som imidlertid for noen fremstår som synliggjøring og et demokratiseringspotensial i forhold til tidligere utgrensede emner og marginaliserte grupper, blir av andre forstått som stigmatisering og medial utnytting, nettopp et slags freakshow, der forbrukerkulturen kapitaliserer, approprierer og mainstreamer subkulturer og estetiske avantgarder.

Her berører vi toleransens problem:

Skeive representasjoner i populærkulturen er ofte grunnet i forestillingen om at når folk bare skjønner mer, vil de endre holdningene sine. Den amerikanske medieforskeren Michael Warner har formulert det på denne måten: (…) practices that rely on the tolerant—in this case, the heterosexual—to accept what might be to them intolerable—in this case, the queer—necessarily overlook the desirability of queer culture” (Warner 2000, xxi).

Må ikke stå igjen med bare en rådende modell

Bildet kan inneholde: bein, ledd, menneskelig, menneskekroppen, menneskelig bein.
I samtidens kunstneriske, litterære og forskningsmessige ytringer, kan en mer subtil utforsking av seksualiteten komme til uttrykk. Deres undersøkelser av identitet, kropp og kjønn låner ofte trekk fra massemedierte representasjoner, men representerer samtidig et mulighetsrom for ny betydnings- og kunnskapsproduksjon.

Ettersom populærkulturen ofte representerer skeive, som om det de mest av alt trenger er å bli tolerert av de streite, konstruerer disse iscenesettelsene et heteroseksuelt publikum som er i posisjon til å være tolerant.

Paradokset ligger i at populære representasjoner som forsøker å være inkluderende ofte tilbyr bare to posisjoner: Den tolerante normale og den tolererte (eller avvikende) andre. Dermed reproduseres marginaliseringen av skeive, som avvikende med behov for godkjennelse. Den skeive kulturen isoleres i ‘toleransens klamme getto’.

Den stadig mer globale populærkulturen, der så å si 'alle' ser de samme, oftest amerikanske serier og filmer, mote, samt facebooks  globale spredning, er likeledes preget av paradokser. På den en siden har vestlige normer og idealer om likestilling og mangfold blitt spredd over hele kloden. Dette innebærer en reell påvirkningsmulighet i demokratiserende retning knyttet til kjønns- og seksualitetsmangfold og rettigheter i konservative og religiøst fundamentalistiske samfunn. I et postkolonialistisk perspektiv er imidlertid det vestlige hegemoniet knyttet til spredning av populærkulturelle representasjoner, ikke uproblematisk. For eksempel eksisterer det globalt og historisk lokale kulturer for flerkjønnsuttrykk og for levemåter som sprenger de vestlige binære kategoriene for kjønn og seksualitet. Den massive påvirkningen av vestlige populærkulturelle uttrykk har ofte erstattet, eller utradert, lokale tradisjoner. Og i stedet får den vestlige moderne forståelsene av homo- og heteroseksualitet, mannlig og kvinnelig - som essensielt og biologisk funderte adskilte kategorier, gjennomslag.

Les debattinnlegg om Mexicos tredje genus som er ved å forsvinne.

De oven beskrevne paradoksene og spenningen vedrørende populærkulturens representasjoner og synliggjøring av skeive temaer og skeivt liv, er verdt å holde åpne med vedvarende kritiske undersøkende og analytiske blikk fra våkne konsumenter og forskere. Personlig, og for igjen å ta tematikken ned til ‘det elementære’, tenker jeg at det også handler om at vi ikke må stå igjen med bare én rådende modell for det gode liv, som alle får bli inkludert i. Selv marginaliserte grupper, som skeive, får lov om de bare tilpasser seg majoritetens smak, normer og verdier. Men hvor blir det da av det potensielt radikale med skeiv kultur, med skeivt liv og det utopiske motet til å tenke nytt, som vi er så avhengig av for å kunne skape noe annerledes, noe vi kan speile oss i og projisere inn i fremtiden?

Les om Pris for analyse av egen performance. Les også artikkelen Seksualitet og estetikk – Retrospektivt blikk på egen performancevirksomhet 1978–1988.

Publisert 26. mai 2020 10:17 - Sist endret 23. juni 2020 10:10