English version of this page

Det aseksuelle potensial

Sunniva Árja Tobiasen har forsket på et lite utforsket tema – hvordan vi kan forstå intimitet, opplevelser av lyst og tiltrekning, partnerforhold og seksuell praksis, når det ikke nødvendigvis er en seksualisert dimensjon for den eller de involverte. Hun mener begrepet aseksualitet har et uforløst potensial.

Om teksten
 
Av Sunniva Árja Tobiasen, vitenskapelig assistent ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO.
 
Teksten ble først publisert i 2020. 

Den første kjente empiriske studien av aseksualitet ble publisert av psykologen Anthony Bogaert (2004). Studien bidro til akademisk oppmerksomhet og satte søkelys på aseksualitet som identitet. Definisjonen på aseksualitet som Bogaert fremmer, beskriver når en person ikke opplever seksuell tiltrekning til noen andre uansett kjønn. Bogaert (2006) argumenterer for å definere aseksualitet som et livslangt fenomen, samt at ingen opplevelse av seksuell tiltrekning ikke forårsaker noen plager for den aseksuelle.

Den aseksualle utfordringen

Kjønnsforsker Ela Przybylo (2019) beskriver to retninger innen forskningen på aseksualitet: en klinisk tilnærming som gjennom fokus på hvordan aseksualitet kan avgrenses og måles, har hatt en veksel mellom sykeliggjøring av og en støtte til aseksuelle fellesskap. Det andre er feministisk og queerteoretisk tilnærming som utforsker aseksualitetens politiske og interseksjonelle potensial. Herunder utfordrer forskning med feministisk og queerteoretisk tilnærming en begrensende definisjon av aseksualitet. Bogaert er et eksempel på klinisk tilnærming, og én utfordring ved hans definisjon er at den ikke rommer nyanser av aseksualitet. For eksempel er det i aseksuelle fellesskap meningsfylt å beskrive det som å være på et aseksuelt spektrum, hvor ens opplevelser av seksuell tiltrekning fortsatt kan være tilstede men det er i så liten grad at det gir ikke mening for den enkelte å definere seg som noe annet enn aseksuell.

CJ DeLuzio Chasin (2013) er stipendiat i anvendt psykologi og representerer en feministisk og queerteoretisk tilnærming. Chasin utforsker det hen omtaler som aseksualitetens radikale potensial, og argumenterer for at akademia bidrar til at aseksualitet blir posisjonert i tråd med essensialistiske identitetsdiskurser ved å definere det som et livslangt fravær av seksuell tiltrekning. Det er for eksempel ikke alle som opplever liten eller ingen seksuell tiltrekning som vil definere seg som aseksuell, eller som opplever at det forårsaker dem plager. Ved å trekke en grense mellom at aseksuelle opplevelser ikke forårsaker plager på den ene siden, og på den andre siden innebærer en potensiell sykeliggjøring av de samme opplevelsene, så kan det gjøre det mer utfordrende å utforske egen seksualitet og aseksualitet.

Se også nettsidene til The Asexual Visibility and Education network.

Den fraværende seksualiteten

Bildet kan inneholde: tekst, linje, font.Hva betyr det, og hvilke konsekvenser kan det ha, at aseksualitet er en seksuell identitet basert på fravær, noe en ikke opplever? I en undersøkelse av fordommer mot aseksualitet, finner MacInnis og Hodson (2012) at aseksuelle er den gruppen som i størst grad vurderes som mangelfulle mennesker sammenlignet med andre seksuelle identitetskategorier. Dette kan forstås som et eksempel på seksualitetens sentrale posisjon i vår forståelse av hva det vil si å være et menneske. Forventet seksualitet er et begrep som beskriver et system av ofte ubestridte seksuelle forventninger. Dette innebærer blant annet en forestilling om at alle mennesker er seksuelle av natur, med tilnærmet like opplevelser av lyst og tiltrekning. Begrepet beskriver også de sosiale normene og praksisene som marginaliserer ulike former for aseksualitet og aseksuelle opplevelser, for eksempel liten eller ingen opplevelse av seksuell lyst eller seksuell tiltrekning. Men en seksualisert forståelse av lyst, intimitet og tiltrekning kan det begrense hvordan vi opplever og forstår de opplevelsene det er ment å beskrive. Dette er fordi en som identifiserer seg som aseksuell også kan forelske seg, ønske å være i et romantisk forhold og delta i seksuelle aktiviteter med eller uten partner.

Les artikkelen Compulsory Sexuality: Evaluating an Emerging Concept.

Den subjektive opplevelsen

Chasin (2011) beskriver seksualitetsforskningen som et teorihus, hvor det i møte med det som tradisjonelt ansees som marginalt og spesielt, blir bygget anneks til huset i stedet for at en revurderer den grunnleggende strukturen i huset. Denne metaforen er basert på arbeidet til psykologen Laura Brown (1989) som fremmer utfordringen ved å snu på dette og i stedet sette erfaringer som tradisjonelt kategoriseres som spesielle og marginale i sentrum, og dermed på et vis gjøre rom for alle i huset. Aseksualitet kan nyansere våre perspektiv på seksualitet. For eksempel så har ikke alltid kroppslig respons og subjektiv lystopplevelse nødvendigvis en sammenheng for den eller de involvert i seksuelle aktiviteter. Forventninger om overensstemmelse mellom kroppslig respons og subjektiv lystopplevelse har to sentrale konsekvenser: Hvis en har kroppslig respons i situasjoner hvor en ikke har lyst til å delta i seksuelle aktiviteter, så kan en risikere å bli seksualisert mot ens vilje. Dette er én grunn til hvorfor eksplisitt samtykke er så viktig: en persons kroppslige respons er ingen garanti for at de faktisk har lyst til å delta i seksuelle aktiviteter.

Bildet kan inneholde: tekst, bokomslag, plakat, roman.Den andre konsekvensen er at forventninger om overensstemmelse kan bidra til deseksualisering av de av oss som i mindre grad har en kroppslig respons. Kjønnsforskeren Eunjung Kim (2011) nyanserer forholdet mellom aseksualitet og funksjonsvariasjon. Deseksualisering forstås her som en prosess som skiller seksualitet fra kropper med funksjonsvariasjon, hvor ens seksuelle identitet ikke blir anerkjent, og det er ikke nødvendigvis rom for å utforske hvorvidt en faktisk vil selv-identifisere seg som aseksuell. Kim foreslår at antatt aseksualitet ikke er en konsekvens av funksjonsvariasjon, men snarere et resultat av deseksualisering som produserer en form for umenneskeliggjøring, og dette har sammenheng med den sterke assosiasjonen mellom seksualitet og det å være normalt fungerende. Men, som Kim videre påpeker, hvis aseksualitet skal sees på som en utfordring å kjempe imot, er risikoen at det kan bli en mekanisme for normalisering på bekostning av de av oss med funksjonsvariasjon som også har aseksuelle opplevelser og som velger å selv-identifisere seg som aseksuell. Forslaget til Kim er å utfordre deseksualisering av funksjonsvariasjon, uten å ta avspark i aseksualitet som identitet og aseksuelle opplevelser. Motstanderen her er ikke nødvendigvis aseksualitet, men den sterke assosiasjonen mellom seksualitet og det å være normalt fungerende.

Et aseksuelt potensial i utvikling

Forventet seksualitet beskriver også hvordan seksualitetsnormer kan fremtvinge forventninger knyttet til det å erfare seg selv som et seksuelt begjærende subjekt, innta en seksuell identitet og delta i seksuell aktivitet. Antropologen David Valentine (2003) foreslår at anvendelsen av identitetskategorier, etablert gjennom en binær forståelse av seksualitet og kjønn, reproduserer et system hvor lystopplevelser som krysser eller forstyrrer kategoriene blir gjengitt som uforståelige. Aseksualitet er et begrep og en identitetskategori i utvikling. Utover det å være en seksuell identitet, så utfordrer aseksualitet antatte seksualiserte sammenhenger mellom lystopplevelser, kroppslig respons og deltakelse i seksuell aktivitet. Samtidig så kan en aseksualitetsdefinisjon som ikke har rom for nyanser og mangfold også forsterke forventninger om at de eneste alternativene er aseksualitet eller sykeliggjøring. Aseksualitet kan være tjent med å være dynamisk, som på et spektrum. Det kan være hensiktsmessig å snakke og skrive om aseksuelle opplevelser utover den aseksuelle identitet. Chasin (2013) påpeker at det generelt ikke ansees som akseptert å hevde at for eksempel likekjønnet seksuell tiltrekning bør eller trenger å behandles; så hvor dra grensen for om, og eventuelt når, det skal oppfordres til eller tilbys behandling for aseksuelle opplevelser? Mitt argument er at vi trenger å gjøre det tryggere å utforske seksualitet og aseksualitet, uavhengig av seksuell identitet. Begrepet aseksualitet tilbyr en måte å utfordre en seksualisert forståelsesramme av hvordan vi imøtekommer opplevelser av lyst, tiltrekning og intimitet.

Publisert 5. juni 2020 15:40 - Sist endret 7. juni 2021 20:38