English version of this page

Kvinner og LHBT+ personer i den internasjonale freds- og sikkerhetspolitikken

Kvinner og jenter har hatt en spesiell posisjon i internasjonalt freds- og sikkerhetspolitikk helt siden resolusjon 1325 ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd i 2000. Denne posisjonen utfordres nå både i teori og praksis. Hvilke konsekvenser har dette tilbakeslaget for kvinners rettigheter, kjønnsperspektiver og inkludering i konfliktløsning på den ene siden, og inkludering av spørsmål knyttet til LHBT+ i den internasjonale freds- og sikkerhetspolitikken på den andre, og hvordan henger de to sammen?

Om teksten
 
Av Johanne Rokke Elvebakken, Koordinator ved PRIO Gender, Peace and Security Centre, The Peace Research Institute in Oslo (oversatt av Reinert Skumsnes).
 
Teksten ble først publisert i 2020. 

FNs sikkerhetsråd er det eneste FN-organet med ansvar for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet som også har mandat til å treffe juridisk bindende beslutninger og autorisere bruk av makt på vegne av FNs medlemsland. Til tross for reelle politiske begrensninger, er rådet det nærmeste vi kommer et internasjonalt styringsorgan i dag.

Den internasjonale kvinnebevegelsen står overfor et tilbakeslag

Bildet kan inneholde: mennesker, publikum, begivenhet, offentlig arrangement, festival.
Fra Pride i Sarajevo 2019. Bildet er tatt av Stein Runar Østigaard. (Hun som jubler).

2020 markerer 20-årsjubileet for FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325, den første av i alt 10 resolusjoner om kvinner, fred og sikkerhet (KFS). Denne resolusjonen anerkjenner at konflikt retter seg mot kvinner og jenter på en måte som gjør at disse krever beskyttelse, særlig mot seksuell og kjønnsbasert vold (SGBV). Den bekrefter kvinners avgjørende rolle i forebygging, konfliktløsning og fredsbygging, og krever derfor økt deltakelse av kvinner på alle beslutningsnivåer i nasjonal, regional og internasjonal konfliktforebygging. Dessuten oppfordrer resolusjonen lokale aktører, medlemsland og FN-systemet selv til å inkludere kjønnsperspektiver i fredsoperasjoner, forhandlinger og avtaler.

2020 er også 25-årsjubileum for den fjerde verdenskonferansen for kvinner og innføringen av den såkalte Beijing-plattformen, som har blitt stående som et referansepunkt i det globale likestillingsarbeidet. Dette var den første FN-konferansen som annerkjente kvinners opplevelser i væpnet konflikt som et sikkerhetsspørsmål. Samt at den identifiserte virkningene av væpnet eller annen form for konflikt på kvinner, inkludert de som lever under utenlandsk okkupasjon, som et av tolv kritiske bekymringsområder.

Den internasjonale kvinnebevegelsen har forberedt store markeringer av disse to milepælene, samtidig som de har vært bekymret for konsekvensene et slikt år kan få. Arbeidet med "gender mainstreaming" og inkludering av kvinner i internasjonal freds- og sikkerhetspolitikk har alltid vært krevende, men det har blitt enda vanskeligere å gjennomføre de siste årene. Man kan stille spørsmål ved om Beijing-plattformen og resolusjonen 1325 i det hele tatt kunne blitt vedtatt i dagens politiske samarbeidsklima.

I mai 2019 truet USA med å bruke vetomakten hvis ordene ‘seksuell og reproduktiv helse’ og ‘helsetjenester’ ikke ble fjernet fra et sikkerhetsråds resolusjonsutkast. Videre avsto Russland og Kina fra avstemmingen om resolusjon 2467. Dette er første gang hvor alle de 15 medlemmene av sikkerhetsrådet ikke stemte for en ny KFS-resolusjon. Den norske utenriksminister Ine Eriksen Søreide har ved flere anledninger hevdet at dette ikke er tidspunktet for å innkalle til en ny verdenskonferanse om kvinner eller reforhandle avtaler på likestilling, ettersom risikoen for å reforhandle fortidens seire er for stor, og vi kan godt ende opp med svakere internasjonale rammeverk enn det vi har i dag. “Beijing-plattformen er grunnmuren vi må sørge for at verden fortsetter å bygge videre på også i årene som kommer”, har tre norske statsråder konkludert.

Hva har kvinner, fred og sikkerhetsagendaen å gjøre med inkludering av LHBT+ spørsmål i den internasjonal freds- og sikkerhetspolitikken?

Selv om det har vært noen gjennomslag knyttet til rettigheter og inkludering av LHBT+ personer, er dette så langt ikke spørsmål som er regelmessig på dagsordenen for internasjonale freds- og sikkerhetsorganer som FNs sikkerhetsråd. Rådet holdt sitt første og eneste uformelle og ikke-obligatoriske møte om LHBT+ rettigheter i august 2015, etter den islamske statens (IS) systematiske angrep på seksuelle minoriteter i Irak og Syria. I forkant av møtet hadde IS publisert videoer av menn som ble steinet i hjel og dyttet av bygninger. Sikkerhetsrådet offentliggjørde også en uttalelse som fordømte terrorangrepet på nattklubben Pulse i Orlando i juni 2016, og slo fast at angrepet var ‘målrettet mot personer som et resultat av deres seksuelle legning’. Denne uttalelsen var den første og så langt siste som erkjenner vold rettet mot LHBT+ som et samfunnsproblem. Begge disse hendelsene ble imidlertid møtt av motstand fra FNs medlemsland der LHBT+ personer fremdeles er kriminalisert.

Så hva har kvinner, fred og sikkerhetsagendaen å gjøre med inkludering av LHBT + spørsmål i internasjonal freds- og sikkerhetspolitikk? For det første er kvinners seksuelle orientering og kjønnsidentiteter forskjellige. Det samme gjelder kvinner i konfliktsoner.

For det andre refererer et bredt spekter av aktører nå til arbeidet sitt som "Kjønn, fred og sikkerhet" snarere enn "Kvinner, fred og sikkerhet" for å legge vekt på kjønnsdimensjoner snarere enn biologisk kjønn, og opprettholde en fleksibel politikk og forskningsagenda. Innenfor KFS-rammeverket brukes imidlertid begrepene ‘kjønn’ og ‘kvinner’ om hverandre. Dette betyr i realiteten at ikke-binære personer, seksuelle minoriteter, menn og gutter i stor grad blir utelatt fra den internasjonale sikkerhetspolitikken. Til tross for økt bruk av begrepet ‘kjønn’ på KFS-feltet, er det fortsatt lang vei å gå før LHBT+ spørsmål blir inkludert i politikk og rammeverk.

Bildet kan inneholde: fotgjenger, by, gate, offentlig område, publikum.
Fra Pride i Sarajevo 2019. Bildet viser hvor mye politi det kreves for å kunne arrangere Pride- noen steder. Bildet er tatt av Johanne Rokke Elvebakken.

For det tredje går diskriminering og utrygghet for kvinner og LHBT+ personer ofte hånd i hånd. En konsekvens av at store deler av samfunnet har vært nedstengt, som en reaksjon på Covid-19-pandemien, er en global økning av vold i hjemmet mot kvinner og jenter, så vel som for LHBT+ personer. Covid-19-pandemien har også hatt konsekvenser for kvinner, jenter og LHBT+ personer berørt av konfliktrelatert seksualisert vold (CRSV).

For det fjerde spiller LHBT+ aktivister en viktig rolle i lokal konfliktløsning, men disse rollene blir marginalisert og oversett. For eksempel samarbeidet LHBT+ aktivister i Balkan-regionen på tvers av geografiske og etniske grenser. LHBT+ aktivister fra hele regionen kom inn med buss og fly for å delta på den første Pride Parade i Bosnia og Herzegovina i september 2019.

Anti-kjønnsbevegelsene og tilbakeslaget mot kvinner og LHBT+ personer svekker ikke bare ytterligere forbedring av KFS-agendaen, men også muligheten for at LHBT+ personer blir inkludert i den internasjonale sikkerhetspolitikken. Men selv om temaområder som per i dag er på KFS-agendaen har tydelige identifiserende faktorer og unike utfordringer, kan de kjønnede dimensjonene ved KFS-agendaen være med å åpne for større integrering av LHBT+ spørsmål i FNs sikkerhetsarbeid. For eksempel er flere LHBT+ organisasjoner, som ILGA, representert på de årlige CSW-møtene, for å øke synligheten og bevisstheten rundt spørsmål som berører LHBT+ personer. Videre er Norge et av medlemslandene i FNs LGBTI Core Group. Norge var også en offisiell tilrettelegger for fredsprosessene mellom den colombianske regjeringen og Farc-EP, en fredsprosess kjent for sitt fokus på kjønn så vel som kjønnsfølsomt språk, inkludert kvinner og LHBT+-personer. Det blir interessant å se hvordan Norge vil takle potensiell diskriminering og overgrep basert på seksuell legning og kjønnsidentitet i sin rolle som et nylig valgt ikke-permanent medlem av FNs sikkerhetsråd.

Publisert 17. juni 2020 15:26 - Sist endret 7. juni 2021 20:48