English version of this page

Polen's LHBT problem

Agnieszka Graff bygger på sitt innlegg om anti-feminisme under STKs 8. mars arrangement tidligere i år, og forteller om hvordan Polen er blitt Europas mest homofobe land. Men, hun presiserer samtidig at selv om Polen er en homofob stat, betyr ikke det at hele samfunnet også er homofobisk.

Av Agnieszka Graff, førsteamanuensis ved The American Studies Center, University of Warsaw, Poland (Oversatt til norsk av redaktør)

Polens politiske homofobi har nok en gang skapt overskrifter i internasjonale medier: 13. juni sammenlignet landets president Andrzej Duda LHBT-likhet med kommunistisk doktrine, og uttalte at LHBT ikke er "mennesker", men en "ideologi". For de av oss som bor i Polen er dette ikke lenger nyheter. Skriv inn “Poland LGBT” i en hvilken som helst søkemotor, og du vil se et veletablert faktum: med en score på bare 16 prosent på ILGA-Europas indeks for LHBTI + er Polen nå blitt Europas mest homofobe land.

Dudas bemerkninger er ganske typiske for presidentkampanjen hans – målet er å vinne valget 28. juni ved å knytte sin liberale motstander Rafał Trzaskowski til "seksuelle avvik". Unnskyldningen var at Trzaskowski, ordføreren i Warszawa, vinteren 2019 hadde signert LGBTI+-erklæringen, det første dokumentet i sitt slag i Sentral-Øst-Europa. I april 2019 – rett før valget til Europaparlamentet, hevdet Jarosław Kaczyński i en offentlig uttalelse at “LHBT-bevegelsen og kjønn utgjør en trussel mot vår identitet, en trussel mot nasjonen vår. De truer enda til den polske staten”. Dermed er Polen midt i en politisk motivert strøm av anti-LHBT-hat. Hvis strategien fungerer, kommer vi til å ende opp med Duda som president nok en periode, og vi vil se en ytterligere økning i homofobe holdninger og hatforbrytelser, men gitt den økende offentlige motstanden og sterke reaksjoner fra utlandet, kan taktikken også slå tilbake.

“Kjønnsideologi” er omgjort til “LHBT-ideologi”

Lov og orden partiet har brukt homofobi som et propagandaverktøy i over et tiår: Det er en måte å utdype sosial polarisering, intensivere nasjonalistiske følelser og omgjøre politiske skillelinjer til et spørsmål om moral. Dette er velkjente teknikker for høyrepopulister. Allerede i 2008 assosierte disse grupperingene homofiles rettigetheter med kommunisme, pedofili og vestlig innblanding i Polens egne anliggende. Og i 2012 ble Polen rammet av en storstilt kampanje mot det som den gang ble kalt “kjønnsideologi”. Tilsvarende kampanjer har pågått over hele Europa og samlet religiøse grupper, høyreekstreme aktivister, nasjonalister i felles kamp for den "tradisjonelle familien" som angivelig er i fare på grunn av likestilte ekteskapslover. I 2019 ble begrepet “kjønnsideologi” omgjort til “LHBT-ideologi” - et begrep som vi nå hører fra Duda og andre på daglig basis. For den populistiske høyresiden er homofobi en måte å uttrykke nasjonal stolthet og samtidig mistillit til Vesten. Det virkelige målet er mobilisering av konservative velgere – og da har det blitt enkelt å forhandle bort seksuelle minoriteter.

Les Polish president issues campaign pledge to fight 'LGBT ideology'. Les også Poland’s ‘LGBT-free zones’ pose an eerie threat to equality in Europe.

Polens såkalte LHBT-frie soner er kanskje det mest kjente eksemplet på den hatefulle retorikken som gjennomsyrer landets offentlige liv. Over 100 kommuner har tatt på seg denne statusen i løpet av de siste månedene, og mange av dem har også signert det som kalles Family Rights Charter - et dokument utarbeidet av Ordo Iuris, i sammarbeid med en ultrakonservativ juridisk tenketank som også har engasjert seg sterkt i kampanjer for et total abortforbud. Denne organisasjonen er typisk for Europas voksende koalisjon av ultrakonservative grupper: den er godt finansiert, svært profesjonell og har sterke bånd til lignende grupper i Europa. En del av strategien deres er å kriminalisere motstand mot homofobi gjennom strategiske rettstvister. De har blant annet tatt ut søksmål mot aktivister som har satt sammen Atlas of Hate – kartet som informerer verden om LHBT-frie soner. Men Ordo Iuris er bare et eksempel her.

Anti-LHBT-fronten samler det katolske presteskapet, politikere fra den populistiske høyresiden og mediene som støtter dem, Polens neo-fascistiske grupper og transnasjonale nettverk av ultra-konservative. I løpet av de siste månedene har vi hørt fra biskoper og prester at Covid-19-pandemien er Guds straff for LHBT og ”kjønn”; vi har hørt den radikale anti-fritt valg-aktivisten Kaja Godek kunngjøre at homofile ønsker å adoptere barn med det eneste formål å utnytte dem. Dessuten er minnet om gatevold under likestillingsmarsjen i Białystok i juli 2019 fortsatt friskt i minnet. Deltakerne ble angrepet av fire ganger så mange nynazister, mest unge menn i sportsutstyr. Røykbomber, flasker og råtne egg ble kastet mot demonstrantene, og flere mennesker ble skadet. Det var bare så vidt politiet klarte å forhindre blodsutgytelse. Jeg var der og jeg kan fortelle at det var en skremmende opplevelse. Det fikk også mange til å innse det tilsynelatende åpenbare faktum: hatefulle ytringer fører til vold.

Homofob stat, men ikke et homofobisk samfunn

Et viktig skille må imidlertid gjøres. Selv om homofobe hatytringer er sentrale for den katolske kirkes lære og høyreorienteringen i Polen, kan ikke dette oversettes direkte til sosiale holdninger. Studier viser at den gjennomsnittlige polakk er betydelig mindre homofob i dag enn han/hun var for et tiår siden. Rundt 30 prosent av befolkningen tror på en "kjønnskonspirasjon" og ser på seksuelle minoriteter som en trussel mot polsk kultur og den polske familien – dette er mennesker som stemmer på Lov og orden partiet og det radikale høyre. Resten av befolkningen har gradvis utviklet mer toleranse og til og med aksept. I økende grad innrømmer folk at de kjenner homofile og lesbiske personlig og aksepterer dem som venner og familiemedlemmer, spesielt egne barn. Hvis du besøker Warszawa eller en annen polsk by, vil du se sporadiske par av samme kjønn som holder hender, og du vil merke et stort antall mennesker som bærer regnbuefargede vesker som et tegn på solidaritet. Mens jeg skriver disse ordene, har foreldre til LHBT-barn publisert familiebilder med hashtaggen DuErMittBarnIkkeEnIdeologi (#JesteśMoimDzieckiemNieIdeologią) som et svar på Dudas utsagn.

Anti-LHBT-kampanjen har faktisk utløst en eksplosjon av LHBT-aktivisme: det var rekordmange likestillingsmarsjer (Polens versjon av Pride), faktisk hele 24 sted mellom mars og oktober 2019 (sammenlignet med 18 året før). Warszawas marsj som gikk av stabelen 8. juni, hadde titusenvis av deltakere (på grunn av Covid-19-pandemien blir det ingen marsj i år).

Polens LHBT-problem er alvorlig, men det må først og fremst sees på som en politisk kamp: hat mot seksuelle minoriteter mobiliseres av den populistiske høyresiden i koalisjon med ultra-konservative grupper som Ordo Iuris. Naturligvis gjør anti-LHBT-propaganda stor skade. LHBTI+-mennesker, deres familie og venner er redde og rasende på en gang. Folk bruker stadig oftere ordet “fascisme” for å beskrive hva som skjer. Men det er likevel viktig å understeke at Polen er en homofob stat, og ikke et homofobisk samfunn.

For mer informasjon om situasjonen i Polen, les artiklene:

Publisert 17. juni 2020 10:25 - Sist endret 23. juni 2020 09:59