Annerledesboende: ikke private, solidariske fellesskaper bør være en feministisk kampsak

Eiendomsutvikling er en konservativ bransje – i hvert fall i Norge – og politikere er helt uten visjoner og vilje til «å gripe inn i markedet». Jeg tenker at det er et soleklart feministisk krav å fremme felleskapsorienterte boformer!

Skyhøyt leiemarked i Oslo! Vanvittige priser på sentrumsnære leiligheter! Unge har ikke sjans til å komme inn på eiemarkedet uten hjelp av foreldre, dvs av middel- eller overklasseforeldrene sine. Det blir et krast klassespørsmål hvor og hvordan du kan bo, hvor mye av inntekten som går til bolig og om du er i stand til å eie egen bolig. Men

boligmarkedet er ikke en naturtilstand eller snarere -katastrofe, i stedet en villet, en ønsket politikk, slik at det er god grunn til å være rasende på politikere, utbyggere, bolighaier og grådige utleiere.

Men, tenker jeg, hvor blir det av alternativene til at hvert lille individ skal kjempe denne ville boligkampen helt alene? Kanskje fordi jeg siden ungdomstiden har levd med og i ulike fellesskap – relasjonelle,  kunstneriske, politiske og yrkesmessige – dukker dette spørsmålet opp. Kanskje fordi vi for tiden feirer 50-års jubileum for studentopprøret i 1968 og alt hva det førte med seg av endringer knyttet til autoritære samfunnsstrukturer, kjønn, seksualitet og samlivsformer. På 1960- og 70-tallet ble det eksperimentert med alternative boformer som har lite med de såkalte bofellesskapene å gjøre som særlig studenter i dag ofte nødtvunget er innom.

En vesentlig kontrast til 1970-tallet er at det ikke lenger bare eksisterer én rådende samlivsmodell. Skeive folk er blitt streitere – mange ønsker tilgang til normaloppskriften med familie og barn, mens de streite relasjonsformene er blitt skeivere og mindre tradisjonelle.

Det eksisterer en større bredde i kulturen for hva som anses som akseptable måter å organisere  intimitet, familie og nære relasjoner på. Like fullt har disse endringene ikke grunnleggende endret boligmarkedet.

På 1970-tallet fremmet nye sosiale bevegelser andre typer hushold og måter å bo på for ensligboende, ugifte par og kollektive felleskap. Mange gikk sammen og kjøpte eller leide store leiligheter, hus eller bygårder og flyttet i kollektiv, slik mine venner og jeg gjorde, selv om det aldri tok helt av her slik det gjorde i Danmark og i europeiske storbyer. De nye boformene kunne inkludere hushold for flere familier, med flere generasjoner, med venner eller søsken og andelsboligforeninger med felles aktiviteter.

Det er mange åpenbare fordeler med kollektive boformer:

Alle kan få tilgang til fellesarealer, gjesterom, grøntarealer, tilbud om felles måltider og aktiviteter, samtidig som hver enkelt, hvert fellesskap eller hver familie har sin egen enhet å trekke seg tilbake til. Det kan være lett å organisere barnevakt samt andre omsorgstjenester og praktisk hjelp, eller være flere om å betale for ulike tjenester.

Antallet norske énpersonhusholdninger er snart på 40 prosent. Jeg tror det er mange mennesker i alle aldre som kunne tenkt seg ulike grader av fellesskap rundt det å bo, av praktiske, sosiale og økonomiske grunner. Ikke minst av politiske grunner, som klar protest og alternativ til det kapitalistiske forbrukersamfunnet! Selv om det østerrikske 70-talls-kollektiveksperimentet AAO, som jeg var en del av, i det lange løp mislyktes, er det grunn til å spørre om mislykte forsøk er bedre enn ingen? Særlig i vår tid der individualismen i en paradoksal kombinasjon med konformitetspress er så stort, trenger vi mot og kritisk kraft til også å eksperimentere med ikke-private eiendoms- og solidariske livsformer.

Jeg har alltid undret meg over den norske «eiemodellen». At det er et uttalt mål at flest mulig skal eie sine boliger tidligst mulig. 22- og 30-åringer river seg i håret fordi de ikke får innpass i «eiemarkedet» og er villige til å forplikte seg med skyhøye lån og renter som baster, binder og gjør dem konforme i en fase av livet som snarere kunne være en tid for ulike fellesskap, frihet, mobilitet, utprøving, kritikk, eksperimenter og risiko. Klassekampens reportasje om «Wien-modellen» viste tydelig at tiårs politisk og økonomisk satsing på at mennesker kan leie  rimelige boliger i tradisjonelle og alternative boformer i ikke-kommersielle boligbyggelag er en kjempesuksess som bidrar til økonomisk utligning og integrering.

Eiendomsutvikling er imidlertid en konservativ bransje – i hvert fall i Norge – og politikere er helt uten visjoner og vilje til «å gripe inn i markedet». Jeg tenker at det er et soleklart feministisk krav å fremme felleskapsorienterte boformer!

Publisert 3. juli 2018 14:30 - Sist endret 6. sep. 2018 14:44