Utroskapens kjønn

Å bli forlatt, sviktet, bedratt. Å forlate, svikte og bedra. Det er så alminnelige erfaringer at det er vanskelig å forestille seg livsfortellinger som ikke rommer dette.

Av samme grunn er kulturen overfylt med skildringer om det som kan synes å kjennetegne selve det menneskelige i oss: evnen til å elske – og til å svike. Og likevel: Når du, når jeg, blir rammet, eller rammer noen, åpner det seg en svart avgrunn mellom det generaliserbare, det alminnelige og den skarpt avtegnete smerten, det helt individuelle, konkrete helvete det er å befinne seg mitt oppe i et personlig drama, om å bli avelsket, om svik og utroskap. Jeg vil skrive om å bli forlatt. Seksuelt.

Jeg skal innrømme at jeg har nølt. Altså med utgangspunkt i egne erfaringer å skrive om utroskap, i denne spalten. Dette er tross alt ikke et sted der folk sender inn bekjennelser og eksistensielle livsspørsmål. Men hvorfor ikke, den danske forfatteren Tove Ditlevsen svarte på lesernes bekjennelser i ukebladet Familie Journal fra 1956 frem til sin død i 1976. Alle spørsmål og Ditlevsens svar er nå samlet i ett bind i storformat – og hun var ikke gnien på å dele egne erfaringer.

Det er ikke det etiske, det moralske, som er mitt anliggende her, selv om jeg funderer mye på slike spørsmål for tiden. Jeg har også bedratt og vært utro. Jeg skal holde meg til rammen for spalten og bruke kjønn som prisme: Endrer utroskapens konsekvenser seg gjennom kvinner og menns livsløp?

Det personlige er at jeg har fått vite at jeg en tid er blitt seksuelt bedratt for en yngre kvinne. Det allmenne er at dette er en erfaring mange kvinner som lever med menn, i eller etter midtlivet, opplever. Dette vet jeg fordi jeg har jobbet med en bok om overgangsalderens kulturelle myter og betydninger. Til tross for at statistikker viser at før midtlivet er det flest kvinner som tar initiativ til brudd, er det dokumentert at etter midtlivet blir kvinner forlatt til fordel for yngre kvinner, og da snakker vi om 10, 20, 30 år yngre. Mens jeg leste de dystre statistikkene tenkte jeg – dette hender gudskjelov ikke meg. Men så hendte det.

Å bli forlatt eller bedratt er uansett kjønn noe som skaker hele tilværelsen, ja, forbundetheten med – og tillitten til verden.

Å bli bedratt i den livsfasen jeg befinner meg i ved 65 års alder og senere, øker brutaliteten. Men også skammen - selv om det i utgangspunktet er den som er utro som blir skammet ut sosialt. Sissel Gran har uttrykt det presist: «Å bli forlatt er alltid et angrep på selvet, uavhengig av alder, men å bli forlatt til fordel for en som er langt yngre, gjør egen alder dobbelt skammelig. Man blir eksponert for hele verden som en kvinne det er ekstra synd på, hennes verdighet er forspilt.»

Evolusjonspsykologer liker å forklare at kvinner etter overgangsalderen har mistet det avgjørende for evolusjonens blinde gang: evnen til å formere seg, at kvinner, ikke lenger er kåte nok, og derfor heller ikke attraktive og blir valgt bort. Nyere forskning jeg har trålt viser det motsatte av gjengse myter: Både kvinners og menns lyst går noe ned etter midtlivet. Noen er av ulike årsaker ikke interessert i sex, kan ikke eller vil ikke og kan til og med kjenne lettelse over å slippe begjærsmaset. Likevel er det slik at seksualitet og erotikk er et altomfattende aspekt ved tilværelsen i alle aldre. Målene er endeløst varierte. Det kan dreie seg om ønske om å føle seg verdsatt, å være nær noen, være i stand til å tilfredsstille, oppleve lyst og gi lyst til andre.

Forskning viser fremfor alt at for kvinner i og etter midtlivet, er deres største problem ikke mangel på lyst, men mangel på tilgjengelige partnere.

Det er hjerteskjærende å lese om mange kvinners relasjonelle og seksuelle ensomhet etter midtlivet, mens utvalget av potensielle mannlige partnere statistisk sett skrumper drastisk inn for hvert år de fyller.

Jeg sender en takknemlig tanke til Ditlevsen og deler også skammens erfaringer, peker på det allmenne, at etter midlivet slår en strukturell kjønnsforskjell inn som gir kvinner og menn ulike muligheter for lyst og kjærlighet.  Bekjenner det personlige om at jeg lytter til blodet som hvisker at jeg er het i lendene og kanskje kan vinne mannen i mitt liv tilbake – skam eller ei? Om håp, kjærlighet og selvransakelse ikke strekker til, kanskje det finnes nye mennesker å elske – nedslående statistikker eller ei?

Publisert 18. des. 2018 10:11 - Sist endret 18. des. 2018 10:11