Lesbisk performativitet

Maskulinitet har historisk sett vært viktig for mange lesbiskes selv-definering, men i dag er det få representasjoner av maskuline, lesbiske kvinner både på film, tv og i kunsten. Har det mannlige blikket og dets fetisjering av femininitet hos kvinner lært oss at kvinnelig, lesbisk maskulinitet ikke har noe med det visuelle å gjøre? Med masteroppgaven min om lesbisk performativitet ønsket jeg å kartlegge hvilke strategier og praksiser scenekunstnere innenfor det lesbisk performative benytter seg av for å utfordre det mannlige, heteropatriarkale blikket.

Bildet kan inneholde: yttertøy, væpne, fotografi, skulder, ansiktsuttrykk.

Øverst v-h: Rosa Löften (2008) av Hagar Malin Hellkvist Sellén, I bunn og grunn - en slags kabaret om blant annet kjærlighetssorg (2016) av Steffi Lund. Nederst v-h: Normal Dance (2017) av Antonia Baehr, dragkollektivet Gutta av og med RichHard/Josephine Kylén-Collins, Larry/Lærke Grøntved, Robin/Ann-Christin Kongsness og Lavrans/Gunda Desiree Bøgh Vaksdal.

Om teksten

Skrevet av Marte Reithaug Sterud, tidligere MA-student ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.

Teksten er basert på masteroppgaven Lesbisk performativitet. Last ned oppgaven her [duo.uio.no].

Til masteroppgaven intervjuet jeg følgende scenekunstnere: Steffi Lund, Antonia Baehr, Hagar Malin Hellkvist Sellén, Gunda Desiree Bøgh Vaksdal, Josephine Kylén-Collins, Lærke Grøntvedt og Ann-Christin Kongsness, som virker aktivt med scenekunst i henholdsvis Oslo, Stockholm og Berlin. Alle kan sies å jobbe kunstnerisk innenfor området kvinnelig maskulinitet.

Lunds gjenganger i sin kunstneriske praksis er en karakter i herredress som hun beskriver som androgyn eller butch. Baehr mangfoldiggjør både butchen og drag-kongen som lesbiske figurer ved å invitere butcher og drag-konger fra subkulturen i Berlin til sine prosjekter. Sellén utvikler og kroppsliggjør ulike former for kvinnelig maskulinitet i samarbeid med utøverne sine. Vaksdal, Collins, Grøntvedt og Kongsness jobber som drag-konger i drag-kollektivet Gutta, bestående av karakterene/alter-egoene Lavrans, RichHard, Larry og Robin, der de utøver både en parodi på hegemonisk maskulinitet og en genuin kvinnelig maskulinitet.

Kvinnelig, lesbisk maskulinitet

Men hva menes egentlig med kvinnelig maskulinitet? I boken Female Masculinity (1998) hevder kjønnsforskeren Jack Halberstam at kvinnelig maskulinitet yter motstand mot det heteronormative kjønnsregimet ved å være en alternativ og subversiv maskulinitet til den hegemoniske maskuliniteten. Den hegemoniske maskuliniteten er nært knyttet til den heterofile, hvite middelklasse mannskroppen, som fungerer som en norm i samfunnet vårt. Halberstam hevder at den hegemoniske maskuliniteten portretterer seg selv som  «naturlig» og at maskulinitet som fenomen først kan bli synlig i det den forlater den hvite, middelklasse mannskroppen.

Halberstam ønsker å vise at kvinner utvikler og praktiserer maskulinitet som uttrykk og at kvinnelig maskulinitet verken er en imitasjon av mannlig maskulinitet eller et ønske om å være mann, men noe i seg selv; en alternativ maskulinitet som avslører den normative versjonen som den konstruksjonen den er.

Halberstam hevder at det er kombinasjonen av kvinnelig maskulinitet og lesbisk begjær som oppleves mest truende av majoritetskulturen. Hen beskriver hvordan maskulinitet ofte definerer den stereotypiske versjonen av lesbiskhet, formulert som «den mytiske, mandige lesbiske» av den amerikanske antropologen Esther Newton, og nevner hvordan maskulinitet har vært viktig for mange lesbiskes selv-definering.

Halberstam tar særlig utgangspunkt i butchen som figur, der hen henviser til kjønnsviter Gayle Rubin sin definisjon av butch; en term for lesbiske kvinner som er mer komfortable med maskuline kjønnskoder, stiler eller identiteter enn tilsvarende feminine. Halberstam beskriver hvordan stereotypiene butch og femme ble etablert ved den lesbiske barkulturen på 1950-tallet i USA. Med den lesbiske feminismen på 1970-tallet hevder hen at disse stereotypiene ble oppfattet som kun en etterlikning av et heteroseksuelt forhold, slik at androgynitet ble etablert som en ny norm. Dermed forsvant mangfoldet innen både maskuline og feminine uttrykk i det lesbiske miljøet.

Maskulinitet og performativitet

Konseptet «performativitet» kan hjelpe oss med å forstå hvordan drag kan destabilisere etablerte kjønnsuttrykk. Den amerikanske filosofen og kjønnsteoretikeren Judith Butler lanserte gjennom verket Gender Trouble (1990) ideen om kjønn som noe som gjøres, og ses av andre, og derfor er performativt. Butler viser til drag som eksempel på at kjønn er performativt. Hun henviser til Newtons konsept om dobbel inversjon, som beskriver hvordan drag både uttrykker at det ytre (uttrykket) er feminint mens det indre (kroppen) er maskulint, og at det ytre (kroppen) er maskulint mens det indre (selvet) er feminint, hvilket fungerer gjensidig utelukkende. Dermed løsrives kjønn fra det «indre» og «opprinnelige».

Newton definerer i boken Mother Camp: Female impersonators in America (1972) konseptet drag som kroppsliggjort gjennom en kompleks, skeiv holdning til sosiale roller og adresserer hvordan mangelen på male impersonators utgjør et teoretisk problem.

Halberstam skriver om hvordan forholdet mellom maskulinitet og performativitet er annerledes enn forholdet mellom feminitet og performativitet, siden maskulinitet portretterer seg selv som ikke-performativ. Derfor må en drag-konge som utøver hvit, heteroseksuell maskulinitet først gjøre maskuliniteten synlig og teatral før den kan utøves, på grunn av maskulinitetens nære kobling til mannskroppen og opprettholdelsen av mannens privilegier. Hen beskriver ulikhetene mellom drag-dronninger og drag-konger og hvordan det teatrale beveger seg i motsatte retninger; drag-dronningen ekspanderer gjennom kostymer og tilbehør til det flamboyante, mens drag-kongen holder igjen ved å manifestere ektehet gjennom en macho stillhet.

Halberstam foreslår begrepet kinging for å beskrive denne ikke-performative teatraliteten og nevner kvaliteter som underdrivelse, overdrivelse og layering. Underdrivelse knyttes til en gjennomgående maskulin motstand mot å avsløre maskuliniteten som performativ. Der feminin overdrivelse knyttes til kunstigheten allerede innskrevet i den sosiale konstruksjonen av femininitet, knyttes maskulin overdrivelse til en overdrivelse av seg selv.

Konseptet layering beskriver Halberstam som det å la kvinneligheten sin stikke fram gjennom en drag-konge oppvisning. Halberstam mener at det som da kommer til syne er verken kvinnelighet eller femininitet, men butch maskulinitet, slik at den hegemoniske maskuliniteten ligger som et lag over den kvinnelige maskuliniteten.

Halberstam hevder drag-kongeutøvere, som hovedsakelig er lesbiske, kan få en unik mulighet til å avdekke kunstigheten ved alle kjønn og seksuelle orienteringer gjennom å dekonstruere den hegemoniske maskuliniteten, og slik svare tilbake på den ikke-autentisiteten lesbiske ofte blir beskyldt for.

Det mannlige, heteropatriarkale blikket

Noe vi også må ta i betraktning når vi ser på lesbisk performativitet er viktigheten av det heteropatriarkale blikket i visuell kultur. I artikkelen «Visual Pleasure and Narrative Cinema» (1975) hevder den feministiske filmviteren Laura Mulvey at moderne Hollywood-filmer er konstruert ut i fra et mannlig, heteroseksuelt blikk. Med utgangspunkt i psykoanalytisk teori undersøker hun hvordan kvinnene i filmene fungerer som begjærsobjekter, mens mennene er subjekter man skal identifisere seg med.

Mulvey forklarer hvordan denne dynamikken ikke bare foregår mellom menn og kvinner tilstede i filmen, men også hos mannen bak kamera og blant filmpublikumet. Det er mennene som har de aktive rollene og fører narrativet fremover, mens kvinner mangler agens og dehumaniseres. Slik representerer det mannlige, heteroseksuelle blikket makt ved å dirigere publikums blikk, der det som begjæres er det feminine.

Den feministiske teaterviteren Jill Dolan hevder i boken The Feminist Spectator as Critic (1988) at kvinner får en uholdbar tilskuerposisjon innenfor ideologien av det mannlige blikket. Dolan mener at hvis kvinner identifiserer seg med narrativets objektiviserte og passive kvinner, plasserer de seg i en masochistisk posisjon. Hvis de identifiserer seg med den mannlige helten blir de medskyldige i sin egen indirekte objektivisering. Hvis de beundrer den representerte kvinnelige kroppen som et begjærsobjekt deltar de i sin egen handelsvareproduksjon.

Den svenske performance-teoretikeren Tiina Rosenberg minner i boken Ilska, hopp och femininitet: med feministisk konst in i framtiden (2012) om hvordan det sentrale spørsmålet ikke er hvorvidt det er kvinner eller menn som ser, men hvordan en patriarkal måte å se på er dominerende, uavhengig av hvem som står bak kamera eller på scenen.

Muligheten for et lesbisk blikk

Finnes det muligheter for et lesbisk blikk innenfor disse rammene? Dolan hevder at begjærets struktur endres ut ifra seksuelle preferanser, der pornografiske narrativ eller forestillinger for seksuelle partnere av samme kjønn konstruerer et annerledes forhold mellom utøvere og publikum på bakgrunn av kjønnsroller. Hun nevner hvordan representasjon av begjær i lesbisk scenekunst er oppsiktsvekkende, da lesbisk seksualitet blir gitt stemme og bilde i et teaterrom der et heteroseksuelt, mannlig begjær historisk har dominert i form av det mannlige blikket.

Ved at lesbisk scenekunst utforsker seksuelle fantasier og kjønnsroller, skapes det et potensial for endring av kjønnskodede maktstrukturer, for eksempel gjennom å vise at makt ikke er iboende mannlig, der en kvinne som inntar en dominant rolle kun er mannlig hvis tilskuerne vurderer makt som en hovedsakelig mannlig egenskap.

Dolan hevder at lesbiske utøvere er frakoblet enhver vurdering av mannlig seksualitet, da det ikke angår deres arbeid, og er villige til å eksperimentere med mannlige former, inkludert fantasi. Hun hevder lesbiske kunstnere beveger seg igjennom populærkultur, konvensjonelle teaterformer og til og med pornografi for å utforske hva disse formene innebærer og bruke de på nye måter.

Lesbisk-feministiske strategier i scenekunsten

Med disse teoretiske perspektivene i baklomma, kan man lettere identifisere og bedre forstå strategiene som scenekunstnerne jeg har intervjuet bruker i opptredenene sine. Lund holder stand-up-aktige, eksplisitt lesbiske innslag der hun ranter i vei om diverse drømmedamer. Slik synliggjør hun lesbisk kjærlighet og begjær på en måte som minner om den britiske filosofen og aktivisten Sara Ahmeds begrep om en female troublemaker fra boken The Promise of Happiness (2010). Ahmed hevder at det finnes heteronormative oppskrifter på lykke i samfunnet vårt og ønsker seg representasjoner av skeiv kjærlighet som både synliggjør utfordringene ved å leve i et heteronormativt samfunn og lykke på tross av dette, noe en female troublemaker kan gjøre. Lund refererer også ofte til andre lesbiske kunstnere i sine arbeid, både historiske og samtidige.

Baehr synliggjør lesbisk subkultur ved å gå i dialog med den lesbiske subkulturen hun selv tilhører for å skape nye kunstneriske uttrykk. Den amerikanske professoren i kvinnestudier Bonnie Morris hevder i boken The Disappearing L: The Erasure of Lesbian Spaces and Culture (2016) at lesbisk kultur som barer og musikkfestivaler og tilgang på kunnskap via bokhandlere er i ferd med å forsvinne. Hun belyser hvordan lesbisk kultur kommer til syne og forsvinner periodevis og hevder at usynliggjøringen av lesbiske liv vanligvis inntreffer i det en mer undertrykkende æra følger en tolerant en.

Baehr inkluderer dermed også kroppsligjort kunnskap produsert fra et marginalt epistemologisk fellesskap, ut i fra tanken om kollektiv kunnskapsproduksjon som den amerikanske filosofen Lynn Hankinson Nelson skriver om i artikkelen «Epistemological Communities» i boken Feminist Epistemologies ed. Linda Alcoff og Elizabeth Potter (1993).

Sellén inkluderer lesbisk historieskriving i flere av sine arbeid og bidrar slik til å synliggjøre lesbisk historie. Behovet for lesbisk historieskriving tar den britiske, lesbiske aktivisten Tamsin Wilton opp i kapittelet «Invisible and Erased: Uses and Abuses of History» i boken Lesbian Studies: Setting an agenda (1995), der hun undersøker hvordan lesbisk historieskriving møter usynliggjørende mekanismer som å benekte lesbisk historie, undertrykke bevis på begjær mellom kvinner og å «redde» signifikante individ fra å bli beskyldt for lesbiskhet.

Lesbiske har blitt fullstendig usynliggjort fra historien, ifølge Wilton. Hun beskriver hvordan utslettelsen av kvinner går i to retninger; først en benektelse av at kvinner kan evne å oppnå storslagenhet, der bevis som motsier kvinnens underordnede plass til mannen undertrykkes, hvilket har medført at kvinner har måttet gjenerobre oppnåelser innen blant annet litteratur og kunst. For det andre har kvinner som klasse blitt usynliggjort, slik at historiske hendelser sentrert om kvinner er blitt latterliggjort eller passert med kun et par setninger i historiebøkene.

Vaksdal, Collins, Grøntvedt og Kongsness synliggjør drag-konger som en lesbisk subkulturell tradisjon og underholdning. Drag-konger er langt mer usynliggjort enn drag-dronningene og den homofile kulturen av mannlig femininitet, sannsynligvis fordi lesbiske kvinner tar for seg av makt og sparker oppover i det sosiale hierarkiet, hvilket Rosenberg beskriver i boken HBTQ spelar roll (2018).

Disse fire utøverne synliggjør også lesbisk seksualitet med sitt eksplisitt seksuelle innhold, hvilket kontrer den stereotype oppfatningen av lesbiske som deseksualiserte.

Selv om kvinnelig, lesbisk maskulinitet stort sett er fraværende fra mer mainstream visuell kultur, viser masteroppgaven min at scenekunsten er en arena der det er mulig å destabilisere dominansen til det mannlige blikket. Ved å identifisere hvilke strategier og praksiser scenekunstnere innenfor det lesbisk performative benytter seg av, får vi en bedre forståelse av hvordan oppfatninger rundt «naturligheten» av kjønn, og særlig maskulinitet, kan utfordres.

Med stor takk til Steffi Lund, Antonia Baehr, Hagar Malin Hellkvist Sellén, Gunda Desiree Bøgh Vaksdal, Josephine Kylén-Collins, Lærke Grøntvedt og Ann-Christin Kongsness, samt veiledere Tove Pettersen og Siren Leirvåg.

Av Marte Reithaug Sterud
Publisert 17. juni 2022 09:03 - Sist endret 17. juni 2022 13:27