Sex, rus og epistemisk rettferdighet

Nå er det Pride. Det er fest. Det blir en del sex. Det blir en del rus. Men Pride-festivaler er mer enn bare party. Det er én blant flere skeive kollektiv som jobber sammen mot felles mål, som forebygging av overdoser. Disse brukererfaringene må inn i kunnskapsproduksjonen om rusbruk i LHBTQI-befolkningen.

Bildet kan inneholde: hånd, drikkevarer, væske, finger, gest.

Chemsex har blitt et vanligere innslag i LHBTQI-sammenheng i Norge i løpet av 2000-tallet. Hvordan kan man få på plass bedre helsetiltak for de som deltar i denne praksisen? Foto: Einar Hyndøy

Chemsex is here to stay 

Om teksten

Teksten er skrevet av Isa Dussauge, Ph.D., Institutt for helse og samfunn, UiO og Tyrili FoU, og Andrés Lekanger, vernepleier og styreleder, Chemfriendly Norge.

Chemsex er en skeiv form for seksualisert rusbruk der deltakerne ruser seg på illegale rusmidler før og under sexen. De fleste, men ikke alle, chemsex-deltakere er menn som har sex med menn. Chemsex, og seksualisert bruk av illegale rusmidler mer generelt, har blitt et vanligere innslag i LHBTQI-sammenheng i Norge i løpet av 2000-tallet.

Motivasjonen for chemsex er ofte at rusmidlene gjøre en kåtere, intensiverer følsomheten og nytelsen. Chemsex-deltakere beskriver at de blir mindre følsomme for smerte, kan prestere bedre og over lengre tid, og føler mindre hemninger og skam. I tillegg kan motivasjonen være selvmedisinering for å håndtere angst, usikkerhet, internalisert homo- og transfobi eller skam knyttet til seksuelle fetisjer. Mange opplever at i chemsex kan de være seg selv, enten de bruker arenaen som et frirom for å leke med kjønn og kjønnsroller, eller for utforsking av seksuelle fetisjer. For en del gir også chemsex innpass i et skeivt felleskap i en tid med færre fysiske møteplasser.

Chemsex er også en risikofylt praksis. Deling av brukerutstyr og sexleketøy øker risiko for blodsmitte, som hiv og hepatitter. Sex over flere timer, samt seksuelle praksiser som «fisting», gir slitasjeskader, hvilket sammen med mange sexpartnere og kondomfri sex øker risiko for smitte. Noen rusmidler er også forbundet med høy overdoserisiko, og samtykkeproblematikk eller voldtekt. Chemsex-deltakere har økt risiko for overdose, psykose, hukommelsestap, depresjon og avhengighet. 

Forskningen overser rekreasjonelle brukere

Chemsexdeltakere utgjør en del av den største – usynlige – gruppen av rusbrukere: de som bruker rusmidler til rekreasjon. De kjennetegnes ofte av å ha høyere utdanning og jobb, og med mindre sammensatte psykososiale utfordringer enn de som tradisjonelt har vært i fokus for forskning og tiltak. Tradisjonell rusbehandling er derfor ikke tilrettelagt for denne gruppen, og forskningen er mangelfull. 

De risikoreduserende tiltakene og helsehjelpen rettet mot målgruppen er få, og man har per i dag ikke noe systematisk dokumentert kunnskapsgrunnlag om norske LHBTQI-personers seksualiserte rusbruk å basere seg på. Videre viser utenlandske studier at mens det meste av det risikoreduserende arbeidet retter seg mot å minske risikoen for hiv, er chemsex-deltakere i høyere grad opptatt av å minske risikoen for avhengighet og overdosering. 

Dette er en gjenkjennelig ond sirkel når det gjelder kunnskap i LHBTQI-feltet: helsetiltakene tilpasset målgruppen mangler, dermed finnes ikke heller et konkret brukergrunnlag å forske på, dermed mangler vitenskapelig kunnskapsgrunnlag å bygge intervensjoner på, dermed finnes ikke tilpassede tiltak, og så videre.

LHBTQI-feltet mobiliserer

LHBTQI-feltet mobiliserer seg selv i spørsmål om rus.

Skeive likepersoner (ikke-fagpersoner med kompetanse ut ifra egne erfaringer) tok selv ansvar for hiv-forebygging på 1980- og 90-tallet gjennom å forstå at Pride-festivaler, fester og utesteder er samstemte, organiserte og gjenkjennbare kollektiv som kunne brukes for å jobbe sammen mot felles mål. 

Allerede da innså helsemyndighetene at både rusmiddelbrukere og engasjerte skeive personer var en kjemperessurs for å organisere prevensjonsarbeid i våre miljøer. 1990-tallet lærte også oss alle at brukerorganisering for rettighetskamp og mot stigma er helt sentralt for helsearbeidet i subkulturer og i storsamfunnet. 

I dag har skeive rusbrukere og helseaktivister tatt over tradisjonen med å bruke underholdning for å nå frem på de samme arenaene. De jobber sammen med seksuelle helseklinikker, utesteder, festivaler, og skeive nettsamfunn rundt tiltak som gir informasjon til og om disse brukergruppene. Samtidig kan de forebygge overdoser og lignende. 

Skeive aktivister investerer i egne miljøer gjennom å gi rusopplysning. Helseaktivistene bygger også opp sin og subkulturens kunnskap om ulike rusrelaterte praksiser, behov og utfordringer som finnes i den skeive befolkningen. Men hvor blir det av denne kunnskapen?

Epistemisk rettferdighet

Det behøves forskning på temaet, ja, men enda viktigere er det at kunnskap fra brukermiljøene selv og praksisbasert kunnskap blir en integrert del av denne kunnskapsbyggingen. Vi behøver også å vite mer om skeive erfaringer av seksualisert rusbruk utenfor gruppen menn som har sex med menn.

I senere år har alt flere organisasjoner og sosiale bevegelser innen rus- og LHBTQ-feltene brukt parolen “Ingenting om oss uten oss”, som det internasjonale rusfeltet aktivt tok i bruk på 2000-tallet etter inspirasjon fra funkisbevegelsens formuleringer. Dette kravet handler om epistemisk rettferdighet (“epistemic justice”), det vil si om å både oppfylle folks demokratiske rettigheter til deltakelse og validere våre erfaringer, og samtidig produsere bedre, mer representativ og mer treffsikker kunnskap. Til dette trengs økt bruker- og pasientmedvirkning i rusfeltet, og at behandlings- og forskningsinstitusjoner arbeider med kritisk bevissthet om maktrelasjonen mellom dem og rusbrukere. 

Risikoreduksjon, rettferdig deltakelse og bedre kunnskap går hånd i hånd.

Publisert 10. juni 2022 11:23 - Sist endret 10. juni 2022 11:23