Subjektiv opplevelse av kjønnsinkongruens: et sted mellom innsiden og utsiden

I denne teksten forteller psykolog og postdoktor Reidar Schei Jessen om sitt doktorgradsprosjekt om ungdom med kjønnsinkongruens – en diagnose som viser til manglende samsvar mellom fødselskjønn og kjønnsidentitet. Jessen intervjuet 15 ungdommer med kvinnelig fødselskjønn som hadde søkt medisinsk behandling for kjønnsinkongruens.

Bildet kan inneholde: ledd, hånd, skulder, bein, komfort.

Ungdommene som Jessen har intervjuet forteller at kjønnsinkongruens henger sammen med ulike forhold i livet, for eksempel hvilke personer de er med og hvilke sosiale roller de har muligheten til å innta. Illustrasjonsfoto: Sinitta Leunen/Unsplash. 

Om teksten

Reidar Schei Jessen var fra 2018 til 2021 stipendiat ved Oslo universitetssykehus/Universitetet i Oslo og disputerte høsten 2021 med avhandlingen "Inside out and outside in: Towards a clinical and dialectical model of gender dysphoria amongst transgender and gender non-conforming youth".

Denne teksten oppsummerer de viktigste funnene fra avhandlingen, og bygger videre på en nettsak publisert i 2019

De siste ti årene har et økende antall ungdommer søkt medisinsk behandling for kjønnsinkongruens, på det medisinske fagspråket definert som «manglende samsvar mellom kjønnsidentitet og fødselskjønn». Hensikten med behandlingen er å harmonisere kroppen med kjønnsidentiteten. Men hvilke tanker, følelser, og konkrete hverdagserfaringer skjuler seg bak dette medisinske fagbegrepet?

To situasjoner med kjønnsinkongruens

Noah* på 18 er i ferd med å skifte klær i en garderobe på skolen, fordi han skal ha kroppsøving. For et par år siden leste Noah om trans og kjønnsinkongruens, og begynte gradvis å forstå sitt vanskelige forhold til egen kropp i lys av at han egentlig var mann. Han har kommet ut til familie og venner, men strever fortsatt med at han misliker kroppen; den er i hans øyne ikke mandig nok.

Noah har det stort sett bra i hverdagen. Han forteller at han nok ikke er en typisk maskulin mann, men som feminist er han opptatt av å utvide handlingsrommet til gutter og menn. Men i det han skifter klær så blir han overveldet av hvor lite mandig kroppen hans fremstår. I løpet av kroppsøvingstimen blir denne opplevelsen bare verre; han sammenligner seg med de andre mennene og synes etter hvert at føttene sine er for små og skuldrene for smale. Han lurer til og med på om han løper for feminint. Noah blir skikkelig nedfor av det manglende samsvaret mellom kroppen hans og identiteten som mann.  

På en annen kant av landet bor Kim*. Han har også kvinnelig fødselskjønn, men til forskjell fra Noah har han strevd med kjønn i mange år. Da han var liten ble folk som ikke kjente ham ofte usikker på om han var gutt eller jente. Kim hadde ikke noe godt svar på dette; han var usikker selv. For Kim ble det imidlertid tydeligere for ham selv at han var mann da han som 17-åring fikk seg jentekjæreste. Hun sier at hun ser på Kim som en mann med kvinnekropp, og dette resonnerer med hans opplevelse.

Kim har oppdaget at han liker å være mannen i forholdet, og for litt siden kom han ut som transmann til venner og familie. For Kim blir det manglende samsvaret mellom kropp og kjønnsidentitet mindre når han er sammen med kjæresten og andre som anerkjenner ham som mann. I likhet med Noah ønsket han medisinsk behandling for å endre kroppen slik at den stemmer mer overens med slik han mener at an mannlig kropp skal se ut.

De korte innblikkene i Noah og Kims liv illustrerer den store variasjonen i livsløp og hvordan kjønnsinkongruens oppleves i hverdagen. Ungdommene jeg intervjuet fortalte at kjønnsinkongruens henger sammen med ulike andre forhold i livet, for eksempel hvilke personer de er med og hvilke sosiale roller de har muligheten til å innta. Hver på sin måte utgjør en unik og sammensatt livsverden. Forholdet til egen kropp, relasjoner til andre mennesker, identitetskategorier og kjønnsnormer, alt dette er forhold som blir satt i bevegelse og som til sammen fører til subjektiv opplevelse av kjønnsinkongruens i ulike situasjoner (Jessen og kolleger, 2021). På denne måten indikerer min forskning at kjønnsinkongruens er et sammensatt fenomen som forandrer seg avhengig av tid og sted, og som er forskjellig fra person til person.

En enkel forståelse av kjønnsinkongruens

Ungdommene jeg intervjuet opplevde på ulike vis at kroppen de har er feil, og at den ikke stemmer overens med deres indre kjønn. Over tid har de oppdaget at det er mann de egentlig er. Den kvinnelige kroppen – ungdommenes egen betegnelse – skaper dermed en manglende helhet mellom hvordan de er og fremstår på utsiden og den de er på innsiden. Denne opplevelsen ligger tett på den historiske forståelsen av kjønnsinkongruens som «født i feil kropp» (Stryker, 2017).

På 1950-tallet begynte leger og psykologer å behandle kjønnsinkongruens som en medisinsk tilstand. Fagpersonene mente at personer med kjønnsinkongruens var født med en indre kjønnsidentitet som var motsatt av det biologiske kjønnet deres. Denne forståelsen av kjønnsinkongruens passet hånd i hanske med datidens rådende oppfatning av kjønn som et rent ut biologisk fenomen. Med hjelp av medisinsk behandling skulle legene få personer med kjønnsinkongruens tilbake i folden, ved å skape samsvar mellom kjønnsidentitet og kropp (Slagstad, 2021).

En mer sammensatt forståelse av kjønnsinkongruens

Samtidig ligger det en alternativ forståelse av kjønnsinkongruens i ungdommenes erfaringer. Den manglende opplevelsen av helhet kan forstås i lys av noen mer generelle sider ved det å være menneske. På ulike måter har ungdommene jeg intervjuet siden barndommen strevd med å finne seg til rette i ulike grupper. For noen har dette handlet eksplisitt om kjønn, mens for andre har det dreid seg om en mer diffus form for annerledeshet i møte med jevnaldrende.

Det å lære om kjønnsinkongruens, kjønnsmangfold og muligheten for å gjennomgå medisinsk behandling har hatt stor betydning for dem, fordi dette har gjort det mulig å se seg selv og sin egen kropp i et nytt lys. De har alle kommet ut som mann til venner og familie, og forpliktet seg til en mannlig identitet. Dette har ført til en ny form for helhet; de kan gjenkjenne seg selv i sosialt aksepterte kategorier som menn og trans.

Samtidig har forpliktelsen til en mannlig kjønnsidentitet ført til et nytt blikk på kroppen. For Kim har det nye blikket på seg selv som mann vært klargjørende; i dag ser han på seg selv i et nytt lys, og det føles godt at kjæresten behandler ham som mann. I likhet med Noah føler imidlertid mange av ungdommene at kroppen deres er for feminin. Det å komme ut som trans har dermed på godt og vondt ført til nye og uventede oppdagelser om seg selv, etter at de har forpliktet seg til en mannlig kjønnsidentitet, inngått i nye relasjoner og tatt sjansen på å se seg selv gjennom nye blikk.

En dialektisk forståelse av kjønnsinkongruens  

På denne måten ble det tydelig at kjønnsinkongruens ikke lar seg beskrive som et enhetlig fenomen som utarter seg likt i alle situasjoner og på tvers av deltagerne. Den subjektive opplevelsen av kjønnsinkongruens er tvert imot innvevd i andre aspekter ved ungdommenes liv, og da særlig de blikkene vi som samfunn tilbyr. Ungdommene prøver å forene innsiden og utsiden, altså slik de ser seg selv som, og det de blir anerkjent som av andre.

Kjønnsinkongruens er altså ikke et isolert og individuelt avgrenset fenomen som utelukkende lar seg løse ved at den enkelte endrer kroppen i tråd med samfunnets normer for hvordan kvinne- og mannekropper skal se ut. Tvert imot; forskningen på kjønnsinkongruens indikerer at selv de mest tilsynelatende subjektive prosessene, som for eksempel opplevelsen av egen kropp, skjer gjennom vårt felles språk og verdisett. Ungdommene uttrykte et ønske om å «finne seg selv» ved å oppnå samsvar mellom innsiden og utsiden, en lengsel de deler med de fleste andre av oss som lever i det filosofen Charles Taylor (1991) beskriver som autensitetens tidsalder.

I vår tid legger vi til grunn at på innsiden av hver og en av oss så finnes en unik kjerne som enkelt lar seg identifisere. Erfaringene til ungdommene jeg intervjuet minner oss imidlertid på at selv de tilsynelatende mest private og personlige erfaringene våre formidles gjennom et felles språk og kulturelle forestillinger som ingen slipper å forholde seg til. Forhåpentligvis fører pride-månedens forsøk på å anerkjenne kjønnsmangfold til at flere kan finne seg til rette i samfunnets stadig mer mangfoldige kategorier. I tillegg bør vi kanskje begynne å være litt mer kritiske til samfunnets streben etter å finne seg selv; kanskje vi heller skal anerkjenne at livet også innebærer å være litt stykkevis og delt – et sted mellom innsiden og utsiden? 

*Både Noah og Kim er pseudonymer. For å ivareta anonymiteten er historiene lett fordreide gjenfortellinger av erfaringer og hendelser som informantene fortalte meg om i forskningsintervjuene. 

Av Reidar Schei Jessen
Publisert 24. juni 2022 10:38 - Sist endret 24. juni 2022 10:39