Hannah Helseth: Fornuft og følelser. Muslimers argumenter for kvinners rettigheter i medieoffentligheten fra 2000 til 2012

Avhandlingen er en argumentasjonsanalyse av selvdefinerte muslimers argumenter for kvinners rettigheter i perioden fra 2000 til 2012.

Hannah Helseth disputerte med denne avhandlingen i november 2017.

Foto: Tommy Andersen

Om avhandlingen

Hvorfor er mediedebatter om kvinners rettigheter og islam så emosjonelt ladede? Hvorfor synes det vanskelig å kombinere en antirasistisk og feministisk agenda i debatter for eksempel om tvangsekteskap? Gjennom en analyse av tekster skrevet i medieoffentligheten av selvdefinerte muslimer om kvinners rettigheter i perioden 2000 til 2012 forsøker monografien ”Fornuft og følelser” å gi svar på disse spørsmålene.

Studiens viktigste datamateriale er 239 tekster skrevet av muslimer om kvinners rettigheter publisert i en nasjonal eller regionalavis i perioden fra 2000 til 2012. Talerståstedet som en muslim impliserer en tilhørighet til en stigmatisert gruppe, mens argumentasjon for kvinners rettigheter impliserer kritikk av patriarkalske strukturer. Det betyr at kombinasjonen av talerståstedet – som muslim – og innholdet i argumentasjonen – kvinners rettigheter – er spesielt godt egnet til å utforske utfordringen med å forene antirasistiske og feministiske perspektiver. Særlig kretser analysen rundt to kontroverser: mellom antirasisme og feminisme og mellom islam og kvinners rettigheter.

Et av hovedfunnene i studien er at anerkjennelseskonflikten mellom antirasisme og feminisme reproduseres gjennom om argumentasjonen og implisitte og eksplisitte krav for mediedeltakelse. Studien hevder det finnes en etno-religiøs dørterskel for å delta i debatter om kvinners rettigheter med et merket talerståsted som muslim, ved at de forventes både å representere en gruppe og i større grad være personlige, nærmest private. Ordtellingen av tekstene viser at  ”jeg” ble brukt 1301 ganger og den dominerende argumentasjonsstrategien var bruk av personlig narrativ med anekdoter om etnisk diskriminering eller kvinneundertrykking. Individualisering er en generell trend i medieoffentligheten, men paradokset for muslimske deltakerne er at de også må representere muslimer som gruppe. En hvit kvinne fra Tåsen forventes ikke å representere alle hvite middelklassekvinner når hun uttaler seg mot vold mot kvinner, mens det finnes en tendens til å forvente en grupperepresentasjon av muslimske stemmer. Dette forsterker et fokus på talerståstedets legitimitet, ergo tas kvinnen oftere enn ballen. Anerkjennelseskonflikten forsterkes også ved at tema for debatten i liten grad handler om økonomisk omfordeling. Ordtellingen viser at  ”hijab” ble nevnt 336 ganger, mens ”velferdsstat” ble nevnt 4 ganger, som peker mot hvilke tema som har vært sentrale når muslimer har fått publisert tekster i medieoffentligheten.

Muslimers synlige tilstedeværelse og forhandlinger med majoritetsbefolkningen er med på å skape, gjenskape og forhandle om grensedragningene mellom det sekulære og religiøse, vesten og resten og mellom ulike forståelser av kjønnslikestilling. Mitt håp er at en studie av tekster forfattet av dem debatten handler om, muslimene, og deres argumenter for kvinners rettigheter, kan bidra til å åpne opp mellom polariserte posisjoner.

Publisert 11. apr. 2018 13:14 - Sist endret 14. juni 2023 14:29