English version of this page

Utfordrer representasjoner av syrisk-kurdiske kvinner i Skandinavia

Wendelmoet Hamelink fullførte nylig et Marie Skłodowska-Curie (MSCA) finansiert postdoktorprosjekt,  IMEX – Images in Exile. Gender and representation among Syrian Kurdish women in Scandinavia [Bilder i eksil. Kjønn og representasjon blant syriske kurdiske kvinner i Skandinavia], ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK), Universitetet i Oslo.

Image may contain: Glasses, Sitting.
Abrizet Hajo viser stolt frem boken som ble skrevet om oldefaren hennes, Hasan Hajo Agha, en fremtredende person i kurdisk politisk historie. Mange mennesker av Hajo-familien bosatte seg i Skandinavia på 1980-tallet, etter at det syriske regimet frarøvet dem deres land og eiendommer. Abrizet var blant de tidlige migrantene. Copyright © Iffit Qureshi 2019, All rights reserved.

Kan du kort forklare hva forskningsprosjektet ditt handlet om?

Prosjektet hadde som mål å utfordre hvordan kurdiske kvinner blir representert i media. Dette fordi muslimske kvinner fra Midtøsten ofte er fremstilt som en homogen gruppe, som ofre for undertrykkelse og vold. I media er det lite rom for nyanse, og liten vekt på hva kvinner selv opplever, hva de synes er viktig, om sine egne aktiviteter og utdanning, og hvordan de ønsker å representere seg. Dessuten har syrisk-kurdiske kvinner etter at den syriske krigen startet, og spesielt i kampen mot ISIS, blitt symboler på kvinners frigjøring. Mediene fokuserer på deres tapperhet og militarisering, deres frigjøringsideologi, deres mangel på hijab, og deres skjønnhet.

Jeg ønsket å diversifisere og komplementere disse fremstillingene av kurdiske kvinner ved å se på kvinners hverdag og måten de ønsker å representere seg selv.

Flertallet av de omtrent 30-40 millioner kurderne over hele verden bor i Kurdistan, som igjen er del av fire forskjellige land i Midtøsten, og har betydelig variasjon i religion, kultur og språk. Dette betyr naturlig nok at også kvinners liv og erfaringer får stor variasjon. Innenfor et lite prosjekt som dette, kunne jeg bare undersøke en veldig liten del av disse erfaringene. Siden mediefokuset stort sett hadde vært rettet mot kvinner fra Syria, og mange av dem ankom som flyktninger i Europa, virket det fornuftig å jobbe med dem som ankom Skandinavia.

Så jeg bestemte meg for å jobbe mot en mer realistisk fremstilling av kurdiske kvinners liv gjennom dialog og engasjement med en liten gruppe kurdiske kvinner fra Syria.

Image may contain: Protest, People, Demonstration, Rebellion, Event.
Demonstrasjoner i Oslo, oktober 2019, mot Tyrkias okkupasjon av Afrin, i nordvest Syria. Kurdisk kulturell og politisk identitet er sterkt sammenvevd og får utløp på en aktiv og synlig måte, spesielt i demonstrasjoner og kulturelle samlinger. Kvinner spiller en avgjørende rolle i disse viktige interaksjonene. Copyright © Iffit Qureshi 2019, All rights reserved.

Hva fikk deg til å velge akkurat dette tema?

I løpet av doktorgraden arbeidet jeg med kulturaktivisme. Jeg undersøkte en kurdisk muntlig tradisjon som tok nye former i et veldig politisert kurdisk kulturmiljø i Tyrkia. Den gang var det ikke lett å få kvinner i tale. Menn var svært dominerende i denne tradisjonen, og kvinner var ofte nølende til å bli intervjuet, eller til og med å presentere seg som utøvere. Men dette var i ferd med å endre seg: I årene som fulgte etter mitt feltarbeid, fikk kvinner gradvis mer oppmerksomhet, også kvinnelige utøvere av denne tradisjonen. Selv om det hadde vært vanskelig for meg å intervjue dem, fikk jeg likevel snakket med hundrevis av kvinner mens jeg bodde i ulike kurdiske husholdninger mens jeg var på feltarbeid i Tyrkia. Kvinnene var ekstremt gjestfrie og nysgjerrige på livet mitt. Jeg tilbrakte mye tid sammen med dem, og enten vi gikk på tur sammen eller satt på kjøkkenet var vi fordypet i samtale. Vi delte ofte rom mens jeg bodde hos dem. Dette motiverte meg til å lære mer. For det nye prosjektet bestemte jeg meg derfor for å fokusere mer utelukkende på kvinner.

Ved å presentere min forskning som kvinnefokusert, ble det det lettere å åpne dialog med kvinnene direkte uten å måtte gå gjennom menn.

Image may contain: Room.
Emma Kalo forbereder seg på å bli fotografert i sin kurdiske kjole ved å forsiktig legge ut det forseggjorte beltet (kember på kurdisk) som fungerer som pynt på kjolen hennes. I syrisk-Kurdistan var hun leder for en kvinneorganisasjon. Copyright © Iffit Qureshi 2019, All rights reserved.

Hvilke utfordringer møtte du, og hva var enklere?

Mine tidligere forskningsprosjekter hadde fokusert på tyrkere, kurdere og armenere fra Tyrkia, så jeg var godt kjent med historien og den politiske utviklingen i Tyrkia. Jeg hadde også lært tyrkisk og Kurmanji kurdisk, og hadde etter hvert også et stort nettverk av venner og kolleger både i og utenfor Tyrkia. Men å jobbe med kurdere fra Syria betydde at jeg manglet noen grunnleggende kunnskaper om Syria, kurdisk historie i Syria, og ikke minst arabisk språk. Den opprinnelige planen min var derfor å lære arabisk. Dette innså jeg snart at var umulig å lære godt nok til at jeg bare i løpet av noen få måneder ville være i stand til å bruke det til feltarbeid. Heldigvis viste det seg at det kurdiske språket er veldig viktig for kurdere fra Syria, mer enn blant kurderne fra Tyrkia. Jeg kunne derfor nøye meg med å oppdatere mine ferdigheter i kurdisk (dialekten som snakkes i Syria er annerledes enn den i Tyrkia). Det var likevel en ulempe å ikke kunne arabisk, fordi det begrenset min tilgang til akademisk litteratur og romaner skrevet av syriske kurdere på arabisk.

Det var også uventede ting som gjorde feltarbeidet mitt lettere. For eksempel hadde både jeg og kvinnene jeg intervjuet nylig bosatt oss i Skandinavia. Jeg bodde i Tyrkia i 2015, året da Tyrkias sosiale og politiske landskap endret seg totalt, og regjeringen innledet en rekke angrep mot den kurdiske befolkningen, spesielt i Øst-Tyrkia. Jeg forlot Kurdistan på grunn av situasjonen. Selv om mine erfaringer med volden og lidelsene som mennesker gjennomgikk som et resultat av denne var veldig små, hadde vi noe til felles. Jeg, som dem, ble en utenforstående i det skandinaviske samfunnet, og vi kunne dele våre erfaringer med å bosette oss her.

Image may contain: Technology, Hand, Electronic device.
Nesreen Tilo er en ivrig menneskerettighetsaktivist, og hennes liv er preget på ulike måter av hennes aktivisme. Hun vokste opp i en familie av aktivister. Hennes radikale far trosset tradisjon da han åpnet den første kurdiske jenteskolen i syrisk-Kurdistan på 1930-tallet. Her viser hun noen av tekstene hun har skrevet om kvinners rettigheter og situasjonen for kurderne i Syria. Copyright © Iffit Qureshi 2019, All rights reserved.

Så, hva er dine viktigste funn?

Det er skrevet veldig lite om kurdisk dagligliv i Syria generelt, og enda mindre om livene til kurdiske kvinner spesifikt. Jeg var interessert i å utforske bredt hva kvinner hadde opplevd i Syria, ikke bare under krigen, men også før det. Det var min overbevisning at dersom jeg skulle forstå kvinners liv i Skandinavia i dag, måtte jeg også forstå deres erfaringer før krigen. Jeg gjennomførte derfor livshistorieintervjuer med 23 kvinner i Norge og Sverige. Jeg besøkte dem hjemme mange ganger, og deltok også på arrangementer som bryllup, konserter, politiske møter og demonstrasjoner. Jeg møtte og snakket med mange andre kvinner (og menn) også. Noen ble jeg god venn med, og vi hadde nær kontakt over lang tid. Det var viktig for meg å bli involvert i kurdiske kvinners liv, for bedre å forstå hvordan de opplever livet i Skandinavia, hvordan de husker livet i Syria og hvordan de holder kontakten med det livet i dag.

Jeg har så mye materiale og ønsker virkelig ikke å begrense meg ved å skrive noen få akademiske artikler. Materialet passer bedre for en bok, og det er det jeg jobber med akkurat nå.

Boken har forskjellige kapitler med forskjellige tema. Det er fremdeles mye arbeid som gjenstår, og jeg vil derfor ikke gå for mye i detalj. Det jeg kan si, er at boken vil inneholde kapitler om kvinneaktivismens historie i Syria, om hverdagslig motstand mot undertrykkelse av menn og myndigheter, om opplevelser av krig og vold (ikke bare i den pågående krigen, men også i den lengre historien til Kurdere i Syria), om flukten fra Syria, og om livet i Skandinavia i dag.

Å skrive en bok tar mye tid, og kvinnene som jeg har jobbet med må smøre seg med tålmodighet i påvente av sluttresultatet. Jeg jobber også med flere faglige artikler, som så skal revideres til bokkapitler. Så det ligger mye arbeid foran meg. Men jeg samarbeider med mange forskjellige mennesker, som gjør arbeidet veldig givende.

Image may contain: White, Black, Black-and-white, Monochrome, Monochrome photography.
En kvinnesamling. Maria Haji: “Vi spiller musikk, snakker, ler og tar på oss kurdiske klær. Slik glemmer vi bekymringene våre og feirer hjemmet. Vi har ikke lov til å gråte eller fokusere på smertene våre. Slik overlever vi i dette landet.” Copyright © Iffit Qureshi 2019, All rights reserved.

Kan du si litt mer om samarbeidet?

Samarbeid er veldig nyttig av to grunner: For det første er akademisk skriving ofte en ensom jobb, og det synes jeg er vanskelig. Jeg liker å samarbeide og lære av det. For det andre, som en antropolog som jobber med temaer utenfor min egen livsverden, innser jeg mer og mer hvordan Europas imperialistiske og koloniale historie påvirker vårt syn på verden, på en måte som vi ofte ikke er klar over selv. Å jobbe med et prosjekt som dette, å skrive om livene til andre kvinner, kan på den måten være et risikabelt prosjekt, fordi du lett kan gjøre veldig mange feil.

Og så er det spørsmålet om eierskap: Fordi rettighetene til alt jeg samler inn av materiale tilhører samfunnet jeg skriver om, synes jeg det er problematisk å bare publisere med mitt eget navn som forfatter. Jeg er derfor veldig takknemlig for å ha funnet kurdiske forskere som er villige til å samarbeide med meg om dette prosjektet.

Min egen forskning har hatt stort utbytte av bidragene fra disse, og jeg vil rette en særlig takk til:

Besime Şen, som er professor i Urban Studies ved Mimar Sinan University i Tyrkia. Hun har gjennomført intervjuer med kurdiske kvinner fra Syria, bosatt i Istanbul. Dette er et viktig tema for boken, siden det store flertallet av kurdiske kvinner som har flyktet fra Syria, og senere bosatt seg i Europa, har reist via Tyrkia, og ofte til og med bodd der i noen år. Situasjonen i Tyrkia er en viktig del av disse kvinnene sine erfaringer, og Şen vil derfor bidra med et kapittel om nettopp situasjonen til kvinnene som fortsatt bor der. Hun vil også bidra til noen av de andre kapitlene.

Ruşan Güngör, som var doktorgradsstudent i Tyrkia, og nylig bosatt i Norge. Hun har undersøkt erfaringene til kvinner som er fordrevet fra Øst-Tyrkia og nå bor i Istanbul. Hun vil også være medforfatter på minst ett kapittel.

Iffit Qureshi, som er fotojournalist. Hun har gitt ut den mye omtalte boken Oslofolk - En kjærlighetserklæring til byen, som hun fikk “Oslo bys kunstnerpris” for.

Målet mitt med dette prosjektet var å kombinere akademisk skriving og kunstneriske uttrykk. Dette fordi akademisk skriving ikke klarer å fange opp alt, spesielt ikke hvis det handler om representasjon. Foto er et sterkt medium med et veldig annet resultat, og perspektivet til en fotograf er også veldig forskjellig fra en akademikers.

Jeg var derfor nysgjerrig på å se hva Qureshi ville se, og hvordan hun ville nærme seg dette emnet. Hun jobbet med kurdiske kvinner fra Syria og lagde bilder av dem basert på hvordan de ønsket å representere seg. Vi har hatt mange diskusjoner om kvinners liv, hvordan vi portretterer dem og om bildene Qureshi har laget.

Arbeidet hennes resulterte i en fantastisk serie med fotografier som vil bli en del av boken, og forhåpentligvis også av en utstilling. Det var virkelig en drøm for meg å samarbeide med henne og å balansere min akademiske stemme med stemmen og blikket til en kunstner.

Image may contain: Food, Dish, Cuisine.
Å dele mat og spise sammen er viktige måter å huske hjemlandet på, og skaper følelser av tilhørighet i det nye landet. Maria Haji og Hadia Hussein mens de serverer mat (dolme på kurdisk). Copyright © Iffit Qureshi 2019, All rights reserved.

Hva var din metodologiske og teoretiske tilnærming?

Jeg har allerede forklart noe av metodikken, for eksempel valgte jeg å fokusere på kvinner og deres livshistorier, gjennom engasjement for kvinners liv, og samarbeid med kurdiske kvinnelige forskere og en fotojournalist. Jeg synes det er fantastisk å jobbe med livshistorier. Jeg blir aldri lei av å høre folk fortelle historiene sine, og samtidig utforske skjæringspunktene mellom ulike lag i et samfunn: fra mer psykologiske perspektiver, til familie- og nasjonshistorie, og transnasjonale forbindelser.

Jeg har vært særlig opptatt av forholdet mellom person og sted. Hvordan knytter folk seg til steder, hvordan forestiller de seg, gir struktur til og bygger sine omgivelser? Det har slått meg hvor knyttet de ulike kvinnene jeg har intervjuet er med hjembyene deres, og hvordan de søker etter måter å opprettholde denne forbindelsen. Spørsmål om tid og sted har derfor vært veldig relevante for dette prosjektet. Hvordan kobler migranter seg til stedet de kommer fra, og hvordan bygger de nye forbindelser i et helt nytt land?

Et annet relatert fokus er det kulturelle og emosjonelle arkivet av minner som folk tar med seg. Her trekker jeg på arbeidet til Ann Cvetkovich, Marianne Hirsch, Gloria Wekker og Sara Ahmad, for å nevne noen få. Jeg er også inspirert av perspektiver på kvinnes historie og dekoloniseringen av akademisk arbeid.

Hva lærte du personlig av dette prosjektet?

Hvert forskningsprosjekt er en personlig reise. Å bli kjent med nye mennesker, miljøer og historier er en gave. Det har fortalt meg mye om mitt eget liv og mine synspunkter, om måten jeg er oppdratt på, om fortellingene om andre mennesker som jeg har lært å tro på.

Ideen om at kvinner fra Midtøsten er bakstreverske, undertrykt og uten innflytelse, er så sterk i europeiske samfunn. Den beste måten å riste av seg slike fordommer på er å engasjere seg i kvinners liv på et personlig plan. Dette prosjektet har vært tenkt som et bidrag til denne prosessen.

Tidlig i prosjektet forsto jeg for eksempel at kurdiske kvinners historie i Syria faktisk er en historie om aktivisme og engasjement, både sosialt og politisk. Dette er også grunnen til at jeg samarbeidet med to andre forskere, Dr. Minoo Alinia og Dr. Nerina Weiss, om både artikkel og temanummer av tidskriften Kurdish Studies (Theorising Women and War in Kurdistan, 2018). Dette arbeidet gav meg ny innsikt om kurdiske kvinners historie og engasjement. Denne innsikten ble enda sterkere da jeg jobbet med de kurdiske kvinnene fra Syria. Jeg ble kjent med styrken til individuelle kvinner, selv i situasjoner med marginalisering, statlig undertrykkelse og fattigdom.

Hvordan var det for deg å jobbe ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK)?

Det har vært en berikende opplevelse for meg å jobbe ved STK. Dette var første gang forskningsfokuset mitt var kjønn, og fagmiljøet var kjønnsstudier. Jeg opplevde senteret som et sted hvor jeg kunne lære av kollegene mine: Jeg satte stor pris på å samhandle med dem, både på et personlig og akademisk plan, og fant stor støtte hos mine veiledere. Forskningsområdene deres var tilknyttet mitt eget prosjekt på forskjellige måter: Beatrice Halsaa arbeidet med statsborgerskap og kvinneaktivisme, Harriet Bjerrum Nielsen med kjønn og generasjoner, og Sverre Varvin med flyktninger, krig og traumer. Hver enkelt av dem har påvirket meg personlig, metodisk og teoretisk, og har hatt stor betydning for prosjektets utvikling.

Dessuten har det vært svært motiverende å jobbe (for første gang faktisk) på en arbeidsplass der flertallet er kvinner. Selv om det selvsagt bør være et mål å involvere flere menn innen kjønnsforskningen, og strebe etter et mer mangfoldig arbeidsmiljø, må jeg innrømme en følelse av egenmyndiggjøring ved å jobbe blant et slikt kollektiv av kvinner.

Jeg er oppvokst i et konservativt protestantisk hjem i Nederland, og det har vært en personlig reise for meg å akseptere hvordan dette rent faktisk har formet mitt liv og min personlighet. Den strenge kalvinistiske protestantismen er så uvennlig innstilt mot glede, mot personlig vekst og utvikling, og mot kvinners myndighet. Det gir deg en problematisk forståelse av deg selv og verden, eller i det minste er det slik jeg har opplevd det. Så av denne grunn alene har det vært forfriskende å kunne fokusere mer utelukkende på kvinner og kjønn. Det har gjort meg sterkere personlig og mer bevisst på eksklusjonsmekanismer, mannlig dominans og maktmisbruk, ikke bare av menn, men også av andre privilegerte. I så måte var også diskusjonene om #Metoo som kom opp på senteret en inspirasjon.

Hva er dine fremtidsplaner?

Jeg har nettopp begynt i ny jobb som forsker ved Sosial- og kulturplanleggingskontoret (SCP), som er et forskningsinstitutt under Departement for Helse, velferd og idrett, i Nederland. Forskningen vi bedriver der er politikkorientert og fokuserer på mange forskjellige sosiale spørsmål, som integrering av minoriteter, fattigdom, arbeidsledighet osv. Selv om denne forskningen er politisk orientert, ser jeg frem til å tilegne meg ny kunnskap gjennom kortere forskningsprosjekter med fokus på mer praktiske temaer. Jeg jobber også mye nærmere kollegaene mine en før. Det er mindre konkurranse og mer samarbeid. Dette er noe jeg setter stor pris på.

Men det gjenstår fortsatt mye arbeid med MSCA-prosjektet mitt. Jeg føler meg motivert og forpliktet, både overfor meg selv og lokalsamfunnene jeg har jobbet med, til å fortsette å jobbe med materialet jeg har samlet inn og publisere basert på det. Jeg ser ikke for langt frem. Per nå gleder jeg meg over fruktene av hardt arbeid og samarbeid, som sakte men sikkert materialiseres gjennom publikasjoner.

Publisert 21. apr. 2020 12:44 - Sist endret 3. aug. 2020 13:26