Christensen-Strynø er en av tre keynotes på den nasjonale konferansen Kjønnsforskning NÅ! som arrangeres ved Universitetet i Oslo 5. til 6. juni. I sitt foredrag undersøker hun, hva som skjer når normene for akademisk arbeid møter funksjonsvariasjon og institusjonell utilgjengelighet. Med utgangspunkt i en konkret krise, omfattende svartmuggforurensning på arbeidsplassen hennes, ser hun på hvordan det tvungne skiftet til hjemmearbeid synliggjør langvarige realiteter for mange funksjonshemmede ansatte.
Hva er «ekte» arbeid i Akademia?
Foredraget beveger seg i skjæringspunktet mellom crip- og feministiske studier, og tar opp spørsmål om arbeid, tilgjengelighet og forhandlinger om rom. Strynø-Christensen setter søkelys på hvordan det finnes skjulte, strenge normer for hva som er «ekte» arbeid i akademia.
- Disse normene er fortsatt basert på veldig fastlåste forestillinger om kroppsfunksjonalitet, stabilitet og effektivitet. For mange av oss som lever med både synlige, usynlige og variable funksjonsvariasjoner betyr det at vi må forhandle vår plass i systemer som verken er bygget for eller formet av oss, sier Christensen-Strynø.
Rom for solidarisk utveksling
- Jeg gleder meg til Kjønnsforskning NÅ! som et rom for kritisk, solidarisk utveksling. Spesielt rundt interseksjonell tenkning mellom kjønn og funksjonalitet. Det betyr mye for meg å få muligheten til å bidra med crip-feministiske perspektiver i en nordisk kontekst, hvor flere viktige samtaler begynner å ta form, men hvor det fortsatt er langt til målet, sier forskeren.
Utdrag fra Christensen-Strynøs abstract til konferansen:
«Denne hovedforelesningen utforsker hvordan det tvungne skiftet til fjernarbeid forårsaket av svartmuggforurensning i min universitetsavdeling og daglige arbeidsplass gjenspeiler langvarige, ikke-erkjente realiteter for funksjonshemmede ansatte.
Mens mange kolleger uttrykker frustrasjon over utsiktene til å jobbe hjemmefra på ubestemt tid, omtrent som under COVID-19, befinner jeg meg i en kjent situasjon – en jeg allerede bor i av nødvendighet på grunn av funksjonshemming-relaterte kroniske smerter og tretthet. Denne asymmetrien i erfaring gir en linse for kritisk å undersøke skjæringspunktet mellom crip og feministiske studier rundt spørsmål om arbeid, tilgang og rompolitikk.
Ved å blande personlig narrativ, crip-feministisk teori og kulturanalyse argumenterer jeg for at krisen på arbeidsplassen i kjølvannet av svart mugg, i kjernen er en krise for institusjonell evne. Ved å gjøre det inviterer jeg oss til å revurdere akademiske rom, gå forbi kriseresponsmodeller og mot rammer for bærekraft, gjensidig avhengighet og crip-feministiske former for kollektiv omsorg og solidaritet.»