English version of this page

Nytt bokprosjekt om historien til norsk kjønnsforskning

Tone Brekke og Sunniva Serigstad ved Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning (STK) har nylig kommet i gang med et bokprosjekt med arbeidstittelen «Å dokumentere generasjonsskiftet: Intervjubok med sentrale personer som har preget norsk kjønnsforskning». Gjennom intervjuer med nøkkelpersoner innenfor fagfeltet, skal prosjektet gi et unikt innblikk i utviklingen av norsk kjønnsforskning i perioden 1975 til 2010. 

Av Tone Brekke og Sunniva Serigstad, Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning (STK)

Bildet kan inneholde: tekst, plakat, font.Frem til nå er det gjort lite for å beskrive faghistorien til norsk kjønnsforskning. Med dette prosjektet har vi som mål å fortelle denne historien med utgangspunkt i intervjuer med sentrale fagpersoner, samt gjennom å referere til ulike faglige publikasjoner, relevante rapporter og avisartikler. Med et så stort kildetilfang har vi et godt grunnlag for intervju.

Prosjektet er tidssensitivt, da det i skrivende stund pågår et generasjonsskifte innen norsk kjønnsforskning. Flere av de som var sentrale i etableringen av forskningsfeltet på midten av 1970-tallet er nå kommet i pensjonsalderen, hvor noen har gått over i stillinger som professor emerita/emeritus. Noen trakk seg fra det akademiske livet underveis, og noen av kjønnsforskningens pionerer har allerede falt fra. Gjennom samtaler med personer som bidro til å etablere og videreutvikle kjønnsforskningen i Norge vil dette bokprosjektet levendegjøre startfasen og den videre tverrfaglige utviklingen av forskningsfeltet.

Tidsperioden denne fagboka favner om, strekker seg fra den begynnende organiseringen omkring 1975, som også var FNs internasjonale kvinneår, og opp til 2010. Et spørsmål vi vil diskutere avslutningsvis i boka er om de faglige debattene omkring 2010 forespeiler kjønnsforskningens status i dag. I 2020 er kjønnsforskningen forbudt i enkelte land, og den har globalt sett blitt en sentral brikke i en polarisert ideologisk kamp. Selv om norsk kjønnsforskning kan sees på som en suksesshistorie, så opplever forskningsfeltet i dag tilbakeslag. Hvordan kan vi snakke om en suksesshistorie med slike mørke skyer på horisonten?

Banet vei for kjønnsforskningen

Bildet kan inneholde: tekst, plakat, design.I prosjektets første fase konsentrerer vi oss om den gryende kvinneforskningen i perioden 1975 til 1982. Etableringsfasen ble drevet fram gjennom tre ulike, men sammenvevde dimensjoner: samtidens politiske klima, forskningspolitikk og kvinnekamp. Disse dimensjonene hadde i tillegg en nasjonal og en internasjonal kontekst.

Det ble i denne perioden foretatt to store samfunnsundersøkelser som gjorde det klart at det var en mangel på kunnskap om kvinners situasjoner og erfaringer. De nasjonale kartleggingene av maktforhold og reelle levekår, Maktutredningen (NOU 1982) og Levekårsundersøkelsen (NOU 1976), eksemplifiserte denne kunnskapsmangelen og blir i ettertid beskrevet av sosialantropologen Nina Gornitzka (1997) som en utfordring til den samfunnsvitenskapelige kvinneforskningen og et «marsjsignal» for endring. FNs internasjonale kvinneår i 1975 var en sentral hendelse som satte søkelys på kvinnespørsmål, kvinners utfordringer og rettigheter. På Stortinget etterspurte norske kvinnelige politikere, som Torild Skard (Stortingsforhandlinger, 1975), kunnskap om kvinner og likestilling, og benyttet Kvinneåret til å sette viktigheten av kvinneforskning og kvinnelige forskere på dagsordenen.

Forskningspolitiske endringer på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet var også et viktig bakteppe. Den nye forskningspolitiske diskursen hadde et fokus på praktisk-politisk, samfunnsrelevant og samfunnsnyttig forskning. En tydelig vektlegging av tverrfaglig forskningssamarbeid fremfor det disiplinbaserte var tett knyttet opp til dette nye forskningspolitiske regimet. Med dette etableres nye rammevilkår for kunnskapsproduksjonens samfunnskontrakt, noe som skapte et mulighetsrom for det begynnende kvinne- og kjønnsforskningsfeltet. I Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) muliggjorde Kvinneåret at forskning på kvinner ble satt på den forskningspolitiske dagsordenen. Utviklingen og organiseringen ble håndtert ulikt av de ulike disiplinene. Dette fikk konsekvenser for den videre tverrfaglige utviklingen og koblingen mellom forskningspolitikken og forskerne som var opptatt av kvinne- og kjønnsperspektiv. Opptakten til kvinneforskningen var internasjonal, men samfunnsvitenskapens tematiske fokus var forankret i norske forhold.

Sekretariatet for Kvinneforskning ble opprettet i 1977, og var ett av forslagene fra et utvalg oppnevnt av Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning (RSF) ved NAVF. Utvalgets arbeid og videre forslag ble senere publisert som boka Forskning om kvinner (1976). Daværende universitetslektor Hanne Haavind var ett av de 15 medlemmene og ledet utvalget:

Dette utvalget var et typisk barn av tiden. Det var ikke vanlig at Forskningsrådet inviterte folk til å utrede spørsmål av forskningspolitisk karakter, og så foreslå at man skulle nedsette noe sekretariat. Hele utvalget kom i gang fordi det var noen snarrådige kvinnelige kontorsjefer i Forskningsrådet som benyttet FNs internasjonale kvinneår i 1975: Mari Holmboe Ruge og Anne Lise Hilmen. De var fagrådssekretærer for henholdsvis Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning og Rådet for humanistisk forskning. De sa, som alle sa på den tiden: «Vi må gjøre noe i anledning Kvinneåret!». 

Hør utdrag fra et intervju med Hanne Haavind, der hun snakker om endringene som skjedde da det kom flere kvinner inn i akademia:

Intervjuene

Boka vil inneholde intervjuer med et bredt mangfold av nåværende og tidligere forskere og bidragsytere til norsk kjønnsforskning eller forskning med kjønnsperspektiv. Disse personene tilhører ulike fagområder og disipliner, hvor de representerer egne fagfelt og tverrfaglig forskning. Boka vil derfor være relevant for, og være forankret i, flere fagområder med fokus på tverrfaglige samarbeid og utfordringer. Eksempler på disse fagområdene er: filosofi, sosiologi, litteraturvitenskap, statsvitenskap, historie, psykologi, teologi, sosialantropologi, rettsvitenskap og medisin.

Da verden ble satt på pause i vår ble intervjuer også satt på vent, men før sommeren kunne vi endelig komme i gang. Til nå har vi gjort intervju med Hanne Haavind, Else Wiestad, Gro Hagemann og Karin Widerberg. Planen er å intervjue mellom 15 og 20 personer. Boken har et nasjonalt perspektiv og vi vil intervjue personer som har hatt eller har tilhørighet til blant annet universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Siden 1970-tallet har de ulike forskermiljøene ved de store universitetene og distriktshøyskolene vært sentrale for etableringen og videreutviklingen av norsk kjønnsforskning. De innledende samtalene vi har hatt med noen av våre intervjuobjekter viser stort engasjement for egne bidrag og bred støtte til prosjektet som helhet. Det blir gjort opptak av intervju med lyd og video da dette bokprosjektet også er et dokumentasjonsprosjekt. Lyd- og videomateriale vil kunne brukes til videre forskning, undervisning og formidling.

Publisert 11. aug. 2020 13:37 - Sist endret 13. aug. 2020 09:25