Identitet kontra klasse

Det er underlig: Anklagene om «politisk korrekthet», som en gang var høyresidens forsøk på stigmatisering av venstresiden, er blitt erstattet av anklager om «identitetspolitikk». Dette har som mål aggressivt å diskreditere minoriteters politiske krav.

De siste årene har kritikk av identitetspolitikken spredd seg til medier på venstresiden, slik som Klassekampen, der særlig den svenske journalisten Åsa Linderborg har gitt toneangivende bidrag. Tanken bak identitetspolitikken er at visse grupper er underprivilegerte i kraft av at de for eksempel er henholdsvis kvinner, svarte eller transpersoner. Identitetspolitikkens verste herjinger foregår visst nok i USA, der utbredelsen av identitetspolitiske saker som LHBTIQ (Lesbisk, homofil, bifil, trans, interkjønn og queer) -rettigheter, feminisme eller antirasisme er blitt gjort ansvarlig for Hillary Clintons valgnederlag og venstresidens tilbakegang. Kritikere på venstresiden maner oss tilbake til en tid hvor alle kunne enes om én felles strukturell kamp – klassekamp. Identitetspolitikken, blir det hevdet, konstruerer derimot splittende fortellinger sentrert rundt gruppetenkning. Krenkede følelser erstatter fokus på økonomiske strukturer.

Likeledes er det underlig at såkalt queerteori skal ha levert det teoretiske verktøyet for identitetspolitikken. Om det er noe queerteoretiske perspektiver har bidratt med, så er det å vise hvordan identitetskategorier som kjønnsidentitet, ulike seksuelle orienteringer, rase og etnisitet har sine røtter i historie, i kultur, i regulering av befolkningen og politisk styring. Queerteoriens kritikk av identitetskategorier har vist hvor begrensende og politisk farlig det er å redusere mennesker til gruppekategorier. Ja, i Norge har rasistisk gruppetenkning, islamofobi og antifeminisme ført til massemorderen Breiviks høyreekstreme terror, og det nylige anslaget i Bærum. Selv om jeg i denne teksten undrer meg over at identitetspolitikken er blitt gjort til venstresidens store problem, må jeg innrømme at jeg ikke liker ordlyden i begrepet, nettopp fordi det innebærer tilbakevending til fordummende gruppetenkning.

Særlig underlig er det at den globale utbredelsen av autokratiske og autoritære høyrepopulister føres på identitetspolitikkens konto. Dette skriver den østerrikske journalisten Lea Susemichel i en artikkel for den tyske Böll-stiftelsen. Tesen er at mens venstresiden tuller med transkjønntoaletter, har partiene på høyresiden med stor suksess satt sosiale spørsmål på agendaen. Statsviteren Francis Fukuyama har hevdet at venstresiden har sluttet å bekymre seg for økonomisk utbytting, men konsentrerer seg på stadig mindre gruppers særinteresser. Velgere som er dypt skuffet over sosialdemokratiet skal derfor ha blitt offer for høyrepopulistiske demagoger. Men er det ikke snarere slik at sosialdemokratenes neglisjering av sosiale og økonomiske forskjeller skjedde i skiftet til den neoliberale æra ført an av Gerhard Schröder, Bill Clinton, Tony Blair - og Jens Stoltenberg?

Og burde ikke strukturelt dypt forankret rasisme, kvinnehat og homofiendtlighet blant høyrepopulistenes kjernevelgere bli tatt på dypeste alvor, i stedet for å bli redusert til beklagelige bieffekter?

De som spiller identitetspolitikk ut mot klassekamp later som om identitetspolitikk ikke handler om viktige saker for venstresiden slik som likestilling, representasjon og omfordeling. Det er historieløst å spille identitetspolitikk og klassepolitikk ut mot hverandre. Det er å overse at det også for arbeiderbevegelsen var avgjørende at lønnsarbeiderne utviklet klassebevissthet – en identitetspolitisk mobilisering.

Særs underlig er det å late som om politikk som aggressivt fronter interessene til hvite, menn eller rike, ikke også handler om identitet. Rik, hvit, heteroseksuell mannlig identitetspolitikk er helt avgjørende for den amerikanske høyresiden. Høyrepopulisten Trump har klart å overbevise andre deler av befolkningen at deres interesser blir ivaretatt av ham. I løpet av det siste tiåret, med blant annet populistisk fiendtlighet mot immigrasjon og spesielt muslimer, har kommentatorer argumentert for at også hvite mennesker bør kunne hevde sin rases «selvinteresse», som den britiske forskeren Eric Kaufmann kaller det i boka Whiteshift.

Om det er noe verden som for tiden er ridd av «Rise of Strongmen» trenger, så er det definitivt ikke enda flere sterke, hvite menn, med messianske maskulinitetsfantasier.

Tvert imot, i kampen mot denne autoritære machomaskulinitetens høyrepopulistiske katastrofer trenger vi venstresidens feministiske identitetspolitiske kritikk.

Publisert 26. aug. 2019 10:36 - Sist endret 26. aug. 2019 10:36