I mange land i Europa, USA, men også i Norge har det vist seg at kvinners selvbestemmelse over egen kropp kommer under press. Konservative og høyrepopulistiske krefter har lært av historien og vet at kvinners og skeives rettigheter er strategiske kort å bruke i politisk hestehandel for å tiltrekke seg reaksjonære velgere. Den erklærte feministen statsminister Erna Solbergs vilje da hun brukte abortloven som kort i regjeringsforhandlingene, samt KRF’s gjennomslag for endringer i abortloven og vetorett for endringer i bioteknologiloven, viser at Norge ikke er et unntak.
Tyskland er et både historisk og aktuelt interessant tilfelle når det gjelder kvinners rett til selvbestemt abort. Den tyske forskeren Emilia Roig skriver i artikkelen «Paragraf 219a – die Nation muss bestehen» om en paragraf i Tyskland som er en arv fra nazitiden. Det dreier seg om paragraf 219a i straffeloven som, til tross for at det er legalt å utføre abort, gjør det straffbart for leger, sykehus og helseforetak å «reklamere» for abort, det vil si å informere om muligheten for svangerskapsavbrudd. I over et år har det vært hard kamp om denne paragrafen i Tyskland, der de til slutt forhandlet frem et kompromiss om at leger og klinikker kan opplyse om at de foretar abortinngrep, men all videre informasjon og rådgiving må skje via myndighetsoppnevnte instanser.
Paragrafen ble innført under nazitiden i 1933 og er siden knapt endret. Som vi vet spilte befolkningspolitikken, det vil si hvordan den ariske rasen skulle formere seg, en skjebnesvanger rolle i Tyskland, ettersom denne avgjorde hvem som skulle få leve og hvem ikke. Hvem som skulle få forplante seg og hvem som skal bli offer for nazistenes utrydning.
Høyrenasjonalistiske strømninger driver for tiden målrettet anti-abortpolitikk innen det europeiske parlamentet og intens lobbyvirksomhet i Brüssel i en bredt anlagt Anti-Choice kampanje, som blant annet blir finansiert av sponsorer fra Russland og USA. Tidspunktet for angrepet på kvinners reproduktive rettigheter er neppe en tilfeldighet, slik debatten om den tyske paragrafen også viser. Emilia Roig viser hvordan disse tendensene sammenfaller med frykt for tilbakegang for den hvite europeiske befolkningen. Denne frykten er alltid også et uttrykk for et behov for å kontrollere kvinners rolle i reproduksjonen og opprettholdelsen av nasjonens etniske renhet. Befolkningspolitikk, eugenikk og biopolitikk regulerer befolkningen – og kvinners kropper. De siste års høyrepopulistiske strømninger har ikke bare ønsket å regulere kvinners adgang til abort, men anser kvinners frihet knyttet til ekteskap, samlivsform, skilsmisse, valg av samlivspartnere og seksuell frihet som en trussel mot nasjonen
I samtiden er det få som argumenterer for rasebasert eugenikk. Imidlertid finnes det stemmer innen den såkalte transhumanismen som går inn for «liberal eugenikk», der menneskeverd blir knyttet opp mot «gode gener». Filosofen Ole Martin Moen har for eksempel i artikkelen «Bright new world» foreslått liberal eugenikk der kvinner får betaling for å få barn med menn med høy IQ. Etter Erna Solbergs nyttårstale der hun oppfordret norske kvinner til å føde flere barn for å opprettholde velferdsstaten, uttalte stortingsrepresentant for FRP, Per Willy Amundsen, til TV2 at han er bekymret for at etniske nordmenn har en fallende fødselskurve og at vi må sørge for at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes. Her har vi en representant for et regjeringsparti i Norge som faktisk argumenterer for rasebasert befolkningspolitikk.
Den i USA oppståtte bevegelsen Reproductive Justice Movement er en reaksjon på de høyrenasjonalistiske strømningene i tiden. Den fokuserer ikke bare på retten til ikke å ha barn, men også på retten til å få barn. De hevder at reproduktiv rettferdighet er en menneskerett som inkluderer alle de som Anti-Choice bevegelsen og høyrepopulistiske ideologier bekjemper slik som skeive, svarte og fargede mennesker, Roma, Sinti og mennesker med funksjonshindringer. Det vil si mennesker som ikke overlevde Nazi-tiden.