Motbakkene som oppleves av kvinner i akademia danner et sterkt og tydelig mønster

Vi kan identifisere tre forhold som indikerer svakere muligheter i akademia for kvinner enn menn, skriver Øystein Gullvåg Holter og Knut Liestøl.

Opprinnelig tekst er publisert i Forskerforum 06.01.2020.

Professorene Silje Bringsrud Fekjær og Åse Røthing kommenterer i et innlegg publisert 9. desember Minda Holms kronikk «Om å være kvinne i akademia». Det er to aspekter ved deres innlegg som vi gjerne vil adressere: deres kommentarer rundt få studier fra Norge/Europa og rundt relativ avansementshastighet for kvinner og menn i akademia.

Fekjær og Røthing fremhever at mange av studiene rundt implisitt bias og ulemper for kvinner i akademia kommer fra USA. Dette er korrekt, men det er også betydelig med studier fra Norge og det øvrige Europa som antyder at Minda Holm er langt fra alene i sine observasjoner. Vi vil her først gjengi noen helt aktuelle funn fra Front-surveyen ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo (en studie Fekjær og Røthing er unnskyldt for ikke å kjenne siden den først nå er under publisering).

Denne Front-studien gir mange indikasjoner på at kvinner fortsatt opplever større motbakker enn menn i akademia. Spørreundersøkelser blant ansatte (N=843) og studenter (N=213) ved fakultetet fikk frem et tydelig statistisk mønster, som også ble bekreftet i intervju-undersøkelser. Unge kvinner opplever sosial og akademisk nedvurdering oftere enn unge menn, og er oftere i parforhold eller ekteskap der mannens jobb har hatt første prioritet siste år. Uønsket seksuell oppmerksomhet og problemer med å komme tilbake etter foreldrepermisjon er to forhold der kjønnsskjevheten er særlig stor (omtrent fire ganger oftere blant kvinner enn menn).

Oppover på karrieretrinnene opplever kvinner faglig devaluering omtrent dobbelt så ofte som menn. Kvinnene opplever oftere profesjonell isolasjon, at de må jobbe hardere enn kollegene, og at sexisme er et problem i fagkulturen. De opplever seksuell trakassering langt oftere enn menn, og også noe oftere annen trakassering. Resultatene viser at kvinner kommer dårligere ut på en rekke variable. Til tross for større rapportering om motbakker og problemer forteller de selvrapporterte tall fra kvinner om like mye publisering som menn siste to år, når man kontrollerer for stillingsnivå og tid anvendt til forskning. Det er altså få tegn i denne undersøkelsen til at kvinnene publiserer mindre fordi de er kvinner.

Motbakkene og problemene som særlig oppleves av kvinner (men også noen menn) danner altså et sterkt og tydelig mønster i materialet. En mulig innvending er at kvinner har større tendens enn menn til å rapportere problemer. Vi finner imidlertid lite støtte for en slik hypotese. Kvinnene er omtrent like tilfredse som mennene med lønnsnivået og svarer like ofte at de får oppfylt egne ambisjoner, til tross for at kvinnene i snitt har lavere lønn og er i lavere posisjoner enn mennene. Tendensen er altså heller at kvinnene er litt mer positive enn mennene, og ikke mer kritiske.

Studien bekrefter at det som kalles «accumulation of disadvantage» i internasjonal forskning om realfagene er relevant også i Norge. Den får frem at dette gjelder et statistisk mønster som berører mange spørsmål om karriere, arbeidsmiljø og kultur i akademia. Det er ofte overlapp mellom variablene i mønsteret. For eksempel har de som har opplevd uønsket oppmerksomhet (13 prosent av kvinnene) vesentlig større sjanse til også å oppleve faglig devaluering (24 prosent av kvinnene). Det ser ut til at problemer med diskriminering, selv om de gjelder et mindretall, har bredere ringvirkninger.

Det kan tenkes at slike tendenser er noe «mildere» i det mer likestilte Norge enn i for eksempel USA, men resultatene tyder på at mange deler av mønsteret likner på tvers av land. To europeiske spørreundersøkelser (Integer og Asset) inneholder mange av de samme spørsmålene som i vår studie, og viser nokså liknende resultater.

Andre nye norske studier fyller ut bildet av vedvarende motbakker og barrierer for kvinner. Det begynner på studentnivå, der tallene for engstelse og psykiske plager blant studentene har økt kraftig de siste årene, særlig blant kvinnene (Shot 2018). Undersøkelsen «Rom for mangfold i akademia» gjennomført av Akademiet for yngre forskere peker i samme retning, med høye tall for ubehagelige opplevelser og fravær av inkludering både for kvinner og for ansatte med annet fødeland enn Norge.

Dersom den statistiske diskrimineringen er såpass tydelig, hvorfor kommer det ikke en mer systematisk kritikk? Det enkle svaret er: fordi denne kunnskapen ikke har kommet frem. Front-materialet forteller mye om dette. Det er stor tro på universitetet som et meritokrati, og at skjevbehandling utgjør individuelle unntak. Både kvinner og menn i utvalget forteller om menn som hjelper kvinner frem, eller iallfall ikke stiller seg i veien. Det er et generelt ønske om å legge godviljen til. Og de som trekker seg, eller skyves ut, melder ofte ikke tilbake. Systemet bidrar til at problemene blir ansett som deres egen feil, det vil si egen faglig svakhet. Intervjumaterialet som også er innsamlet som del av FRONT-prosjektet inneholder sterke skildringer av kjønnsdiskriminering, men det blir av slike årsaker ofte fremstilt bare som personlige eller individuelle forhold, snarere enn trekk ved organisasjon og fagkultur.

Tiltak og deltakende observasjon i prosjektet bekrefter at forståelsen endrer seg etterhvert som det statistiske bildet blir mer kjent. Dette bekreftes også av at motbakkene delvis endrer karakter underveis i karriereløpet. For eksempel er uønsket seksuell oppmerksomhet et problem særlig for de yngre kvinnene, mens faglig devaluering i ulike former rapporteres av kvinner på tvers av alder.

Front-prosjektet viser også hvilken betydning det kan ha at ledelsen involverer seg og tar ansvar for problemene. Det handler blant annet om å endre forståelsen av manglende kjønnsbalanse fra et «kvinneproblem» til et «systemproblem».

Spørreundersøkelsene i Front sier ikke så mye om hvordan kvinner møter problemene og hvilken effekt de har på karriereutviklingen.

Studien gir uansett et bilde av en fortsatt lite kjønnsbalansert fagkultur og motbakker for kvinner i mange forskermiljøer. Dette utgjør et selvstendig og viktig underlag for debatten om karrieremuligheter i akademia.

Så til kjønnsforskjeller i observert karriereutvikling for kvinner og menn innenfor akademia. Her fremhever Fekjær og Røthing at kildene vi bruker må være relevante og presist fortolket. Dette er åpenbart korrekt. Dessverre må vi så i dag konstatere at vi blant annet grunnet den meget sterke internasjonale mobiliteten verken har data eller modeller som tillater presise beregninger. Vi må nøye oss med upresise anslag, og være klar over at det er slike anslag vi opererer med. Og for ytterligere å understreke kompleksiteten, må vi både studere hvordan det går med kvinner og menn som søker stilling fra Norge, og hvordan norsk akademia fungerer som del av et internasjonalt system med høy mobilitet mellom land.

Fekjær og Røthing har rett i at når en skal uttale seg om avansementshastighet i akademia kan en ikke sammenlikne dagens kvinneandel i professorstillinger med andelen blant stipendiater de seneste år. Men samtidig foretar de en beregning som heller ikke gir et dekkende bilde. De sammenlikner kvinneandelen blant doktorander for 22 år siden (estimert aldersforskjell mellom dagens professorer og stipendiater), finner at denne andelen tilsvarer andelen kvinner blant professorer i dag, og antyder ut fra dette at forskjellen i avansement er liten. Men da ser en for det første bort fra forskjeller i mulighetene for å bli stipendiat, og hva gjelder den videre utvikling tar de ikke hensyn til effektene den store heterogeniteten mellom fagområder. Antall stipendiater varierer meget sterkt mellom fag, i noen fag er (og var) det lett å bli stipendiat, men tilsvarende vanskelig å gå videre. Og siden andelen menn og kvinner varierer mye over fag, kan en i beregninger ikke aggregere over fag. Mer relevant og tankemessig noe enklere blir det hvis en ser på hele karriereveien fra utdannet kandidat til professor (SSBs utdanningsstatistikk gir gode tall for antall utdannede). Heller ikke dette gir enkel estimering på grunn av den hurtige endringen i kvinneandeler i 80- og 90-årene og store forskjeller mellom fag, men enklest er det hvis en ser på de mer klassiske universitetsfagene. Sammenliknes kandidattall fra siste del av 80-tallet med dagens professortall, finner en et fall i kvinneandel på størrelsesorden 15 prosentpoeng for realfag og humaniora (fra utgangsnivåer på rundt 35 prosent og vel 50 prosent), og noe mindre fall for profesjonsfagene. Tross usikkerheter etterlater dette liten tvil om at det i denne perioden har vært svakere karriereutvikling for kvinner enn menn.

Fekjær og Røthing henviser videre til NIFU-rapport 2019:10. Dette er en rapport med svært mange meget interessante data for utviklingen de siste 10 år, men det er uheldig hvis den blir mest kjent gjennom en misvisende overskrift med tittelen «Kvinner og menn har like sjanser for å gjøre karrierehopp i akademia». For det viser studien ikke. For det første finner NIFU-studien en forskjell i overgangen førsteamanuensis til professor, slik Fekjær og Røthing også skriver, dernest dekker studien ikke hele det akademiske karriereløpet, og endelig er det i tillegg klare effekter av internasjonal mobilitet som går i kvinners disfavør.

Også NIFUs analyse starter på stipendiatnivå, og de får følgelig ikke med overgangen kandidat til stipendiat. Her er det 6 prosentpoeng færre kvinner blant stipendiatene enn blant masterkandidatene i Norge og ca. 10 prosent færre i europeiske data. Fallet skyldes et samspill mellom flere faktorer, inklusive en kraftig økende internasjonal mobilitet og fordelingen mellom fag, men uansett indikerer data at internasjonalt sett er inngangen til akademia mindre åpen for kvinner enn menn. I NIFUs analyse finner de så i deres analyse liten forskjell i overgangsratene mellom kvinner og menn som søker fra Norge i overgangene fra stipendiat til førsteamanuensis. Også her gir inngående og utgående mobilitet utfordringer i analysen. Analysen kompliseres av at flertallet i norske rekrutteringsstillinger i dag kommer fra utlandet, men data antyder at i de undersøkte perioder har relativt sett omtrent like mange kvinner og menn gått fra norsk stipendiatstilling til en førsteamanuensisstilling.

Overgangene fra førsteamanuensis til professor angis for den aktuelle tidsperioden i NIFU-rapporten til 20,4 prosent for kvinner og 26,0 prosent for menn (i en etterfølgende multivariabel analyse reduseres forskjellen til 4 prosentpoeng, men her kan modellen diskuteres). Det interessante er da forholdet mellom andelen menn og kvinner som blir professorer, og vi har vanskelig for å forstå at denne forskjellen betegnes som liten. I tillegg må det påpekes at for det som nå etableres som det lille, men meget synlige og innflytelsesrike akademiske topp-nivået, SFF/SFI-ledere og mottagere av ERC advanced grants, er vi svært langt fra kjønnsbalanse. Blant nåværende SFF-ledere er det bare 17 prosent kvinner, og for alle SFFer samlet er tallet 11 prosent kvinnelige ledere ved senterstart. En kan også merke seg at for kjønnsbalansen på professornivå bidrar det internasjonale mobilitets-mønster til en ytterligere kjønnsskjevhet - for utlyste stillinger utgjør mannlige søkere fra utlandet 30 prosent av de tilsatte, mot bare 10 prosent kvinnelige søkere fra utlandet.

Oppsummerende mener vi at en kan identifisere tre forhold som indikerer svakere muligheter i akademia for kvinner enn menn. Det er for det første vesentlig flere faglige/sosiale barrierer for kvinner, kvinnene avanserer langsommere i hvert fall i øverste del av karrierestigen, og det etablerte internasjonale mobilitetsmønster i akademia favoriserer menn og forskyver kjønnsbalansen på alle akademiske nivåer.

Les også:

Christensen's tekst Endelig likestilling? Ikke helt publisert i Forskerforum 11.10.2019.

Holm's tekst Om å være kvinne i akademia publisert i Forskerforum 04.12.2019.

Fekjær og Røthing's tekst Kvinner i akademia publisert i Forskerforum 09.12.2019.

Christensen's tekst Likestilling: – Hvis alle kvinnelige stipendiater hadde skrevet hver sin kronikk, så hadde man sett at dette ikke bare er anekdoter publisert i Forskerforum 02.01.2020.

Publisert 7. jan. 2020 09:33 - Sist endret 7. jan. 2020 09:33