Navlebeskuende kvinnelige lesere

Hvorfor vekker kvinnelige leseres preferanser min indre kvinneforakt?

Med typisk tog-gange vakler jeg gjennom midtgangen fra Oslo til Skien. Min indre sosiolog tegner automatisk et kart over medpassasjerenes aktiviteter: De fleste sitter med hodet bøyd. Noen få ser ut til å jobbe på laptop, mange ser på film, noen leser papirbøker, noen leser sikkert ebøker, det klarer jeg ikke å avgjøre i farta. Min indre kjønnsforsker registrerer at: Kjønnsbalansen knyttet til jobbing ser ut til å være jevnt fordelt. Når det gjelder konsum av filmer, registrerer jeg overvekt av menn, papirbøker ser det ut til at flest kvinner sitter fordypet i.

Rett før jeg skal åpne døren til vogna med kaffemaskinen ser jeg henne. En kvinne sånn i 50-årene holder boken hun leser slik at jeg får et glimt av coveret. Skimter et bilde av en kvinne som står med ryggen til, langt hår faller over skuldrene og noen rosa-oransje farger dominerer øverste del av coveret. Så er det gjort. Min indre kvinneforakt-alarm går for fulle mugger. Jeg krymper meg i skam og haster videre. Jada, visst kjente jeg ikke den dype kulturelle forakten for det kvinnelige lesende publikum – særlig det segmentet som sluker uendelige mengder med romaner om romantikk, kjærlighet, svik, død og alskens eksistensielle smertepunkter.

Min indre kritiker innser straks at verken empirisk utvalg eller metode, for ikke å snakke om egne fordommer kan si noe om kvinner og lesing, men det kan heldigvis den britiske litteraturprofessoren Helen Taylor i sin nye bok "Why Women Read Fiction". Overraskende mange kvinner i det store (britiske) utvalget hennes har dårlig samvittighet over å bruke mye tid på unyttig romanlesing i stedet for på sosiale relasjoner – les familie – eller noe nyttig knyttet til jobb, alternativt søke kunnskap om verden som lesing av sakprosa sies å garantere for. Mange er til og med redde for å bli tatt på senga. Det med senga, altså at kvinners lesing blir assosiert med selvopptatt onani, er en bekymring som går helt tilbake til romanens opprinnelse. En av Taylors informanter sa: "Å ha en affære er farlig, masturbasjon krever mulighet til å trekke seg tilbake. Å lese en bok tilbyr begge deler, uten at noen legger merke til det".

Et kjent maleri av Pierre-Antoine Baudoin fra 1760, "Leseren", viser med all tydelighet hva kvinnelig omgang med bøker handler om. En ung kvinne er avbildet, som tilsynelatende masturberer med den ene hånden, mens hun stryker romansidene med den andre.

Ikke bare kvinnelige lesere mistenkes for å være selvopptatt. Særlig unge kvinnelige forfattere kan risikere å bli kritisert for og antatt å skrive for nært egen erfaring, en navlebeskuende litteratur som verken er litterær, visjonær eller oppfinnsom nok. Litteraturanmelder Endre Ruset spissformulerte denne kritikken i 2018 ved å skrive at "en tsunami av brystmelk treffer bokmarkedet denne høsten".

Tanken at romanlesing er en overveiende kvinnelig affære, er ikke uten forankring i kjøps- og lesemønstre. Det er flest kvinner som kjøper romaner, med unntak av sjangre som fantasy, science fiction og horror. Selvsagt leser menn også skjønnlitteratur – men i motsetning til kvinnelige lesere som leser bøker uavhengig av forfatterens kjønn, leser menn i liten grad kvinnelige forfattere. Denne tendensen blir toppet av at det er flere kvinner som oppsøker litterære arrangement, festivaler, låner på biblioteker, driver litteraturblogger, og er med i lesesirkler. At det ofte er kvinner over 40, som fyller stolradene på diverse kulturelle arrangement, har gitt opphav til uttrykket "kulturkjerringer" som nok ikke er ment som et superlativ. Likevel har den britiske forfatteren Ian McEwan skrevet: "Om kvinner sluttet å lese, ville romanen dø". Men det er ikke alle mannlige forfattere som føler seg smigret over kulturkjerringenes oppmerksomhet. I 2011 uttalte Tomas Espedal da han ble spurt om det lesende kvinnelige publikum: "Jeg har lesere som er både homser og uteliggere. Hvis mine lesere bare var 50 år gamle damer, hadde jeg sluttet å skrive på dagen".

Ikke rart jeg krymper meg over min indre forakt for kvinnelige leseres preferanser, har jeg ikke selv, når jeg har deltatt i forfattersamtaler håpefylt skuet over massen av grå kvinnelige frisyrer for å spotte to eller tre menn i salen som skulle kunne løfte statusen til arrangementet, inkludert meg selv, ørlite grann?

Publisert 17. feb. 2020 16:10 - Sist endret 17. feb. 2020 16:13