«Ja visst gör det ont när knoppar brister» skrev Karin Boye for 80 år siden. Hun tenkte neppe på Covid 19-viruset, men jammen strømmer det mot meg bølger av bristferdig lengselsfulle, håpefulle og til tider like fullt panegyriske beretninger, avisartikler, intervjuer og reportasjer fra fjern og nær om at vi er fulle av yre forventninger om at denne globale pandemien skal føre med seg et stort og avgjørende vendepunkt for hele menneskeheten, ja, for den samlede klode. Den globale finanskapitalismen har fått seg et skudd for baugen, muligens også patriarkatet. Sosialdemokratiet, full likestilling på alle fronter eller liketil en snill kommunisme vil bli gjeninført hvor enn det måtte være. Vi har lært verdien av fellesskap, av å være snille med hverandre, tverrpolitisk samarbeid og solidaritet og nå er vi saktens i stand til å løse klimakrisen også! Snart. Vi har skjønt alvoret. Ja, at koronakrisen som med et kirurgisk kaldt snitt, har åpenbart hvordan alle eksisterende ulikheter på obskønt vis øker, at denne krisen som gjør de utsatte mer utsatte, som viser hvordan de beskyttete og priviligerte klarer seg fint, selv om de må sitte på hjemmekontor og plutselig omgås ungene sine døgnet rundt – den selvsamme krisen blir av noen i religiøse vendinger priset som en velsignelse for menneskeheten, en wake-up call. Intet mindre.
Jeg vet jeg er sur. Eller jeg er vel snarere redd. Pisseredd. For også jeg vil så veldig gjerne oppleve at ALT BLIR BRA. Men tenk om jeg, om vi håpefulle blir skuffet. Igjen. Den sure stemmen, hvisker stramt: Hva om Covid-19-krisen snarere gjør at vi blir mer konservative? Er ikke det et like sannsynlig scenario? Å foretrekke sosialt og politisk konservative holdninger i en krisesituasjon, speiler ønsket om stabilitet. Politisk usikkerhet og ustabilitet, men også store og raske endringer, kan utgjøre en trussel som kan føre til at folk forsvarer og rettferdiggjør bestående systemer og institusjoner, heller enn å søke omveltende endring. Tradisjonelle verdier som for eksempel konvensjonelle kjønnsroller kan gjenoppstå i uventet nostalgisk glans, slik de gjorde etter andre verdenskrig, fordi de inngir mening og en følelse av stabilitet, tilhørighet og trygghet: «Om utfordringen av en bestående sosial orden føyer seg sammen med dødsfrykt, kan konservative verdier og konformitet framstå som attraktive», hevder psykologene Daniel Rosenfeld og Janet Tomiyama fra University of California. De har foretatt en undersøkelse som gir næring til noen av mine mørke angst.
Har vi ikke vært vitne til en hel befolkning som under mottoet DUGNAD relativt kritikkløst underkastet seg detaljerte statlig forordnete forholdsregler og selvdisiplineringer, inkludert implementering av apper som til enhver tid kan spore borgernes bevegelser? Problematisering og kritikk av myndighetenes linje kunne lett bli oppfattet som uansvarlighet i denne tiden hvor hele flokken må holde sammen mot den usynlige fienden vi fører krig mot. Kritiske stemmer kunne bli mistenkt som oppfordring til ansvarsløs beredskap til å smitte andre.
Den israelske kjendishistorikeren Yuval Noah Harari og andre med ham, frykter at epidemien ikke blir vendepunktet til en ny rettferdig, økologisk verdensorden, men snarere at krisen blir et vendepunkt i overvåkningens historie. Gjennom automatisk kontroll av kroppstemperaturen, koblet om mot data med registrering av bevegelser, får vi beskjed om at smittekjedene vil bli minsket. Stilt foran valget mellom beskyttelse av privatsfæren og helsen, velger de fleste av oss helsa. Kommer det samme til å gjelde valget mellom helse og demokratiske prosesser? En annen intellektuell kjendis, Slavoj Žižek, skriver i den lille boken Pandemic! At vi enten går i retning av «et samfunn, hinsides nasjonalstaten, et samfunn som virkeliggjør seg som global solidaritet og samarbeid», eller et samfunn med enda større forskjeller, overvåkning og frihetsberøvelse.
Men dere: Nå brister knoppene i den deilige maimåned og samfunnet ÅPNER langsomt opp igjen og vi tumler ut som etter en lang vinterdvale. Kanskje beredskapen til kritisk tenkning også gjør det. Jeg syns jeg ser de første tegn til herlig UENIGHET. Så får vi se da om surmagede og redde gallemennesker som meg hadde grunn til bekymring eller en ny vår og verdensorden er i sin sarte emning.