Vi sitter i slørblå junikveld / og svaler oss ute på trammen. / Og alt vi ser på har dobbelt liv, / fordi vi sanser det sammen.
Skriver Hans Børli, kommer jeg på i denne juni, i de lysende dagene og slørblå kveldene jeg elsker å streife igjennom - i byen, skogen og ved sjøen. Ja, hvor enn jeg vender blikket, ser jeg mennesker vendt mot hverandre, hender som søker hender, blikk som søker blikk, kropper som sanser sommeren sammen. Unge og gamle.
Sommeren er kjærlighetens tid. Er også melankoliens, savnets og lengselens tid. For noen ensomhetens. Å være eller leve alene er ikke ensbetydende med å være ensom. Ensomheten mange kan oppleve i tosomhetens favn - å møte et sluknet blikk hos mennesket som har avelsket deg, men som du fremdeles elsker, er som å dø litt selv, noe mange opplever og lenge kan finne seg i, før de klarer å redde seg selv. Og det er det mange som gjør – om økonomien tillater det.
I hvert fall vitner de mange samlivsbrudd og den høye skilsmissestatistikken om det. I boka På egen hånd: Om framveksten av singelsamfunnet, skriver sosiologen Unn Conradi Andersen om hvordan det norske samfunnet har endret seg fra å være familiesentrert og kollektivistisk i 1950-årene, til å bli et individualistisk orientert samfunn med høyt antall single og aleneboende. Norge ligger på verdenstoppen i antall aleneboere. Ca. 974.000 lever alene. 39 prosent av alle norske husholdninger består av én person. I Oslo består 48 prosent av husholdningene av én person, ifølge SSB. Andersen understreker at høyt antall aleneboende ikke er det samme som at mange er ensomme. Hun skriver: «Uansett hvordan vi snur og vender på det, skapes ensomhet relasjonelt. Det nynorske ordet einsam stammer av det gammelnorske einn og saman, og peker mot at vi alltid befinner oss i relasjon til andre, selv når vi er alene.»
Relasjonsrevolusjonen som har funnet sted de siste tiårene, har for alle, i særdeleshet for kvinner og skeive, gitt større muligheter til å leve livet med eller uten barn på andre måter enn det sanksjonerte heteroseksuelle ekteskapet. Generasjoner av feminister har stått i fronten for å kjempe fram rettigheter, velferdsordninger og endrede holdninger som har gitt flere livsmuligheter og større frihet. I boka Det golde landet, skriver kritiker Karin Haugen om holdninger til ufrivillig barnløshet og stiller et tankevekkende spørsmål vedrørende hvilken forståelse av frihet som preger feminismen i samtiden: «Kan man si at det har foregått en glidning i frihetsbegrepet, der alt som utfordrer den absolutte frihet anses som nærmest uforenlig med et liv som fri kvinne?» Å kjempe seg ut av patriarkalske (familie)institusjoner og kunne leve et selvstendig og fritt kvinneliv har vært et mål for feminismen. Men hva med kjærligheten og begjæret, hva med savnet etter ikke bare å være einn, men smelte saman med nokon, så man ikke lenger er einsam, selv om man lever i en av de mange alenehusholdningene?
I boka The Tenacity of the Couple-Norm, skrevet av kjønnsforskerne Sasha Roseneil og Tone Hellesund m. fl. kan vi lese om hvordan paret som modell for kjærlighet og familie, tross historiske endringer, i de fleste europeiske land fremdeles er en rådende norm. Det kan vanskeliggjøre andre levemåter. I bokas siste kapittel spør forfatterne om den universelle menneskelige tendensen til å søke nærhet til en annen person i en eller annen form, kan forklare noe av parets tiltrekningskraft. At parformen kan sees som et ekko fra de tidligste kroppslige erfaringene: Om du starter livet som del av en annens kropp kan lengselen etter fysisk nærhet og hudens sult etter stimulering og sammensmelting bli påtrengende. Jeg fant et vers i den danske sangen «To må man være om livet skal lykkes» som sier noe om både parnorm og parlengsel: «To må man være når verden vil true, to for i stillhet, mot himlen å skue, to for å leve i ungdom og sommer to for å dø når dødstimen kommer.»
Så da streifer vi her i den slørblå juni både de ensomme og de som bare er alene. Jeg lever for tiden egentlig for første gang i det 67-årige livet mitt alene. Det er en forrykkende og eksistensielt revitaliserende erfaring der jeg får fundere over hvem jeg vil bli, hvilke verdier som er viktige for meg, hvordan jeg kan leve og med hvem, samt hvilke revolusjoner jeg ønsker å bidra til. God sommer med all slags sortens nærhet!