Økofeministisk punk

Det nytter ikke å lukke øynene for at det eksisterer vesentlige sammenhenger mellom kjønn og klimakrise, skriver Wencke Mühleisen i Klassekampen. 

Bildet kan inneholde: topp, panne, nese, hode, øyenbryn.

Feminist-javisst med Wencke Mühleisen.

Teksten var først på trykk i Klassekampen 18. oktober 2021. 

Vitalisert og grønnvasket returnerer jeg fra et opphold i Berlin. Rett før det tyske valget var jeg med å klimastreike foran Reichstag med titusener av unge, voksne og gamle og med Greta Thunberg som en av talerne. «Grünkohl statt Braunkohle» sto det på en hjemmesnekret plakat. Et lite velsignet øyeblikk danset vi til feministisk grønn punk. Å himmelen så høy over Berlin … Partiet die Grünen i Tyskland har i flere årtier vært en radikal pådriver for strukturelle endringer for å møte klima- og fordelingskrisen. De representerer partiet som har fått størst økning i antall stemmer i dette valget og landet på 14.8 prosent – det er mer enn SV og MDG til sammen her hjemme.

Ståa hjemme virket nedkjølende på mitt forførbare temperament. I oljelandet Norge så SV seg nødt til å trekke seg fra regjeringsforhandlinger fordi AP og SP har tenkt å følge oljebusiness as usual, nemlig å underordne klimapolitikken kortsiktige nasjonale interesser. Perdon my french – men det er jævlig dumt politisk tenkt.

Mens jeg befinner meg i denne grønne cold turkey panikken, leser jeg forfatter og kritiker Maggie Nelsons siste bok On Freedom. Four Songs of Care and Constraint. Hun skriver fire litterære essays – et om kunst, et om seksualitet, et om rus og et om klimakrisen. Alle er skarpe, originale og personlige og går rett inn i aktuelle debatter, vedrørende frihet, ytringsfrihet, identitetspolitikk og muligheter for endring. Essayet om klimakrisen starter med et minne om da sønnen var tre år, fullstendig oppslukt av tog og lykken hun delte med ham når de jevnlig besøkte et museum for fortidige lokomotiv. Så henviser hun til april 1784 da James Watt tok patent på dampmaskinen, starten på deponeringen av karbon og innskrivingen av menneskeheten som en geofysisk kraft i planetarisk skala. Denne perioden, definert som menneskehetens fotavtrykk på kloden gjerne blir referert til som Anthropocene.

Underveis i essayet funderer Nelson, som startet med bekymringer på vegne av sønnens fremtid, på hvilken rolle Barnet som emblem, spiller i klimaretorikken. Endringer påkalles ofte for nåværende og fremtidige barn og barnebarns livsmuligheter. Hun henviser til vitenskapsfilosofen Donna Haraways slagord i boka Stayng with the Trouble “Make Kin Not Babies”, der hun gjør oppmerksom på betydningen av flere enn de biologiske fellesskap og slektskap i kampen mot klimakrise og overbefolkning. Etisk ansvarlighet, figurerer ofte, som hos filosofen Emmanuel Lewinas som en lignelse med morskroppen. Problemet med morskroppen som analogi for etisk ansvarlighet er at det fortsetter en lang tradisjon som baserer seg på det moderlige som en idealisert modell for uselvisk omsorg. Imidlertid kreves det en radikal omfordeling av omsorg, etikk og ansvarlighet som sirkulerer uavhengig av den moderlige kroppen eller forestillinger om kvinners særegne, eventuelt spirituelle nærhet til naturen, til moder jord.

Det minner meg om Françoise d’Eaubonne som er mor (sic) til begrepet økofeminisme i boken fra 1974 med tittelen Feminism or Death. Det nytter ikke å lukke øynene for at det eksisterer vesentlige sammenhenger mellom kjønn og klimakrise. På grunn av ulik sosialisering og oppgavefordeling, det vil si, dyptliggende patriarkalske strukturer, har for eksempel naturkatastrofer i særlig grad rammet kvinner. Globalt har kvinner mindre muligheter til å beskytte seg, vanskeligere tilgang til informasjon, færre finansielle midler og mindre påvirkningsmuligheter gjennom deltakelse i politikk.

På kjønnsforskning.no leser jeg et oppslag om en enda upublisert forskningsartikkel av Helga Eggebø, Aase Kristine Lundberg og Mari Teigen om manglende kjønnsperspektiver i norsk klimapolitikk. De påpeker at koblingen mellom klima, kjønn og likestilling er så godt som fraværende i norske politiske dokumenter, og at Klima- og miljødepartementet og naturforvaltning som sektor virker helt kjønnsblind. Det er oppsiktsvekkende. Særlig med tanke på at Eggebø i en kronikk på samme nettsted belegger at menn i snitt har et større klimautslipp enn kvinner, at om alle kvinner kommer seg opp på utslippsnivået til menn, blir det mye større klimautslipp. Legger menn seg på gjennomsnittsnivået for kvinner blir det mindre utslipp.

Så nå er det på tide å kvitte meg med den grønne nedturen etter Berlin og heller være med å pushe den radikale klimaopposisjonen og huske på at feministisk punk hjelper mot politisk depresjon.

Les saken på Klassekampen.no [krever abonnement]

Publisert 18. okt. 2021 12:54 - Sist endret 18. okt. 2021 12:54