Rettferdighetsarven

Å ha kunnskap om identitetspolitikkens historie er avgjørende for å ikke trekke opp stigen etter seg når egen kategori har fått en plass ved bordet, skriver Wencke Mühleisen i Klassekampen. 

Bildet kan inneholde: topp, panne, nese, hode, øyenbryn.

Feminist-javisst med Wencke Mühleisen.

Teksten var først på trykk i Klassekampen 21. februar 2022. 

Det foregår en konstant kamp om hvilke identiteter som fortjener anerkjennelse, rettigheter, inklusjon og hvilke som bør holdes utenfor. Debatten om transkjønn er et illustrerende eksempel på dette. Transkvinners ønske om å bli inkludert i kvinnefellesskapet, blir av noen oppfattet som et angrep på kvinners rettigheter, ja, et forsøk på å destabilisere kjønnets vesen som biologisk, reproduktiv kategori. Det er bemerkelsesverdig når noen feminister som Anne Kalvig og Tonje Gjevjon bruker biologistiske argument for å sementere betydningen av kjønn, all den tid de samme argumentene om kjønnets biologisk fastlagte betydning er blitt brukt av for å motarbeide alt fra kvinners stemmerett, rett til formue, utdanning eller rett til å drive med politikk. 

På 1970-tallet utviklet litteraturteoretikeren Gayatri Spivak det noe knotete, men nyttige begrepet «strategisk essensialisme». Begrepet beskriver en politisk taktikk som kan bli tatt i bruk av minoritetsgrupper for å oppnå rettigheter. Poenget er at identitetsfelleskapet enten det er basert på etnisitet, klasse, kjønn eller seksualitet, er et politisk og provisorisk fellesskap – ikke en iboende identitetskategori. Det blir snarere lagt vekt på å ta høyde for forskjellene innad i identitetskategoriene. I stedet for at politisk handling skulle argumentere ut i fra tilsynelatende universalisme, skulle den handle om konkrete livsbetingelser, muligheter og rettigheter.

Identitetspolitikk er ikke noe nytt. I det romerske imperiet var de akopalyptiske hippie-aktige kristenesoterikerne en gang avmektig subkultur for så å oppnå status som mektig statsreligion. Sånn kan det gå.

Det snodige er at identitetspolitikken, slik det også var tilfelle med kristendommen, er ankommet til maktens sentre, enten det er i næringslivet, parlamenter, neoliberalt strømmete universitet eller reklamebyråer. Der blir identitetspolitikken under hedersbegrep som mangfold, representasjon og likestilling, instrumentalisert og trivialisert og har oftest mistet sin kritiske brodd. Mens når identitetspolitikken brukes som et skjellsord fra høyresiden er det som regel et forsøke på å diskreditere det andre betrakter som berettiget interessekamp. Det samme skjer når transkvinners identitetspolitikk blir ansett som en trussel for kvinners rettigheter eller for det feministiske fellesskapet. I forbindelse med påstander om kansellering for sine synspunkter i transdebatten har Gjevjon i denne avisen underbygget sin legitimitet ved å understreke at hun har vært en del av den lesbiske og homofile kulturen.

Å ha kunnskap om identitetspolitikkens historie, er avgjørende, for å ikke trekke opp stigen etter seg når egen kategori har fått en plass ved bordet og mange rettigheter er oppnådd, slik det er tilfelle med den lesbiske bevegelsens krav.

Da jeg leste den danske historikeren Pernille Ipsens bok Et Åbent Øjeblik ble jeg minnet på noe: At det en gang ikke var selvsagt at lesbiske var inkludert i identitetskategorien «kvinne», ja at de en gang ble oppfattet som en trussel mot kvinnesaken. Selv om den danske og norske feministiske historien ikke er overlappende, er det en tankevekker. Ipsen skriver om hvordan de lesbiske, eller de «kvinneidentifiserte» kvinnene spilte en avgjørende, men også splittende rolle for den danske rødstrømpebevegelsen, og det er Ipsens fortjeneste som historiker å skrive frem betydningen som den lesbiske bevegelsen hadde for feminismen.

Det var skjellsettende å erklære seg lesbisk i enn tid der homoseksualitet var kriminalisert, sykeliggjort og under jorden. Likevel var det tvil om åpent homoseksuelle overhodet hørte hjemme i bevegelsen og ifølge Ipsen eksisterte det alltid et «oss og dem». Hun viser til at det ikke finnes en enkel forklaring på det til tider nærmest hatefulle forholdet mellom rødtstrømpebevegelsen og Lesbisk Bevægelse i løpet av 70-årene. Det var maktpåliggende for mange kvinner som identifiserte seg heteroseksuelt å holde de lesbiske enten helt ute av bevegelsen eller i hvert fall ute av offentlighetens synsfelt – for ikke å bli stigmatisert som lesbiske mannshatere.

Derfor: Kjenn identitetspolitikkens historie og skiftende allianser til høyre og venstre for ikke å trekke opp stigen etter deg.

Les saken på Klassekampen.no [krever abonnement]

Publisert 21. feb. 2022 13:36 - Sist endret 21. feb. 2022 13:37