I seng med fienden

I okkupasjonstid blir kvinners seksualitet bærere av det nasjonale, skriver Wencke Mühleisen i Klassekampen. 

Bildet kan inneholde: topp, panne, nese, hode, øyenbryn.

Feminist-javisst med Wencke Mühleisen.

Teksten var først på trykk i Klassekampen 10. januar 2022. 

At historiens tyngde bor i de private kroppene vi er født med, gjør seg særlig smertefylt gjeldende når forskjeller fra «normalkroppen» er synlig, enten det gjelder førlighet, sykdom, alder, størrelse eller hudfarge. Jeg med min hvite hud har aldri opplevd hvordan det er å leve med melaninrik hud, bli møtt av stigmatisering, direkte diskriminering og i verste fall vold. Likevel gjennomsyrer rasismens tyngde historien min og familien min. Det er svært privat. Det er akutt politisk.

For faren min, vokst opp i den tysk/østerrikske minoriteten i Slovenia/Jugoslavia etter første verdenskrig var det forventet at han meldte seg til tjeneste for Wehrmacht da de okkuperte landet i 1941. Helt til jeg var nærmere 30 år, var dette en fortiet historie i familien. Moren min møtte faren min forsommeren 1945. Sammen med omkring 400 000 andre tyske soldater var han på vei sørover til de alliertes interneringsleirer i Tyskland. Et møte på en bro over Glomma ved Kirkenær. Det var kjærlighet ved første blikk. Min fars fortielse om sin tjeneste for nazistenes rasistiske morderregime og hans traumatiserte sinn, hadde alvorlige følger for alle i familien. I dag betegnes dette som intergenerasjonell traumatisering, men poenget mitt her er et annet: Jeg visste det ikke selv og ingen kunne se det på meg, at moren min etter krigen hadde giftet seg med og fått barn med en av okkupantenes soldater.

Situasjonen var brutalt annerledes for noen kvinner og deres barn i det landet faren min fikk nytt statsborgerskap etter krigen: i Østerrike. Da tenker jeg ikke på kvinner som hadde relasjoner til tyske soldater, men kvinner som i årene fra 1945 til 1955, mens Østerrike var under de alliertes styre, inngikk relasjoner med afroamerikanske soldater. Forskning om denne tiden viser at disse kvinnene og barna deres ble utsatt for massiv forakt og diskriminering. Kvinner som hadde relasjoner til amerikanske soldater ble kalt «ami-horer», og det verst tenkelige var såkalte «chocolate Girls» som, slik det het, til og med innlot seg med «negre».

Kvinner har ofte blitt forstått som moralske bærere av det nasjonale. De offentlige og private represaliene mot kvinner som hadde hatt forbindelser med tyske soldater, slik det skjedde med de såkalte «tyskertøsene» i Norge, kan betraktes som en form for symbolsk gjenopprettelse av moral, grenser og nasjonal integritet. Kvinners seksualitet som i fredstid gjerne har vært symbol på nasjonens opprettholdelse, blir under okkupasjon selve symbolet på svik.

I Østerrike etter krigen var det de allierte som var «okkupantene». At unge kvinner valgte å ha forbindelser og sex med soldatene ble oppfattet som et nasjonalt svik. Intervjuer med noen av disse kvinnene som kulturhistorikeren Ingrid Bauer har gjennomført, viser også at relasjoner med amerikanske soldater ble opplevd som en ny frihets- og livsfølelse, en fascinasjon for afroamerikansk musikk og dans og det førte til flere tusen giftemål, om enn i hovedsak med hvite US-soldater. Den amerikanske armeen avviste so godt som konsekvent afroamerikanske soldaters søknad om giftermål. Dette hang sammen med at rasesegregeringen i store deler av USA forbød ekteskap mellom hvite og svarte. Graviditeter førte til at soldatene uten varsel ble omplassert. Samfunnets diskriminering satte inn for fullt når familiene til de gravide kvinnene brøt all forbindelse med dem. Myndighetene oppfordret kvinnene å gi barna bort til adopsjon i USA. Det hvite etterkrigssamfunnet i Østerrike nektet disse barna tilhørighet og anerkjennelse, mange av dem ble utsatt for grov omsorgssvikt og vokste opp på barnehjem og hos fosterfamilier.

Barna vokste opp med uvisshet om røtter og opphav. Noen ganger fantes et foto eller et navn, andre ganger kun taushet. Disse barna vokste opp i et Østerrike som først på 1990-tallet startet oppgjøret med den massive nazifiseringen før og under krigen, samarbeidet med de tyske okkupantene og det østerrikske holocaust. Rasismen satt dypt i kulturen mens barn av afroamerikanske soldater slet med diskriminering og egen identitet som verken hvit eller svart. I motsetning til meg, datter av en wehrmachsoldat, men beskyttet av taushet og den hvite huden min, var disse barnas opprinnelse brennmerket på kroppen deres. Mange av dem gikk til grunne over historiens tyngde i deres private kropper.

Les saken på Klassekampen.no [krever abonnement]

Publisert 10. jan. 2022 10:12 - Sist endret 10. jan. 2022 10:12