Skjønnhet og skam

Hva gjør den konstante feedback-kulturen med oss, spør Wencke Mühleisen i Klassekampen. 

Bildet kan inneholde: topp, panne, nese, hode, øyenbryn.

Feminist-javisst med Wencke Mühleisen.

Teksten var først på trykk i Klassekampen 3. oktober 2022. 

Skjønnhet, lykke, status og beundring har alltid vært grunnlag for lengsel og misunnelse. Den siste tiden har vi fått demonstrert utseendeindustriens påståtte demokratiserende virkning, i det den lover at hvermannsen kan oppnå skjønnhet. Eller i hvert fall ta seg noe bedre ut enn rent a wreck-versjonen. Om vi bare tar oss litt sammen, jenter, litt mer innsats enn bekkenbunntrening og tannbleking, og har sparepenger å bruke, kan vi bli like vakre som Pia Tjelta, Synnøve Skarbø og Vanessa Rudjord. Disse tre som nesten, helt nesten, satset stort på kvinners skjønnhetshelse på Frogner. Men så slo vårt tids sosiale utskammings-tsunami til med full kraft i sosiale medier og alle de andre. De ble kritisert for å sause sammen svindyre inngrep med kvinnehelse og kynisk ville tjene penger på mange kvinners fra før av, akk så forkvaklete avhengighet av det ytres anerkjennelse. Meg selv intet unntak, så klart og dessverre.

Behovet for speiling, anerkjennelse, likes og sosiale poeng, gjelder ikke bare utseende. Facebook og instagram med mere, har lagt til rette for mye kos, smil, likes og sosialitet som kan deles raskt og gir små varmedult i hverdagen. Ser jeg på all den digitale kosen med et kaldt eller misunnelig blikk, ser jeg en skamløs fremvisning av profesjonell vellykkethet, pengesterkt frilufts- og reiseliv, konform familielykke og en gang imellom annonsering av et familiemedlems død. Med en slags skrekkskamblandet kikkerfryd ser jeg på diverse facebookvenner, personer jeg av ulike grunner setter høyt. Mange legger uten skam ut bilder av barna sine i alle aldre og stadier, lykken på hytta, eksotiske reiser, bryllupet selvsagt, kjærestens bursdag og så videre. Hva gjør dette med alle, oss, som ikke lever opp til dagens normer for vellykkethet, enten fordi vi er, eller føler oss mislykkete, skakke, rare, alene, ensomme eller uten materielle ressurser?

Var det bedre før, dere? Altså før vi alle ble utsatt for en konstant feedback-kultur i form av utskamming eller anerkjennelse i sosiale medier, måltall og rapporteringer på adferd og alle emojis? Mennesker i førmoderne samfunn levde neppe i en sosial idyll. De måtte avlese hvordan adferden deres virket på medmenneskenes reaksjoner og pent innordne seg normene som tilsvarte deres stand og den eventuelle samvittighetens påbud.

Regimet i vår samtid som har tatt den sosiale gjennomsiktigheten og kontrollen av borgerne kanskje lengst, er Kina, som prøver ut det såkalt sosiale kredittsystemet. Det for demokratiet så avgjørende skillet mellom den offentlige og den private sfæren eksisterer ikke lenger. Borgernes adferd blir styrt ikke ved hjelp av emojis men via overvåkningssystem som benytter ansiktsgjenkjenning og stordata analyseteknologi. Den kinesiske befolkningen skal få sosial kreditt eller poeng for god oppførsel. Dårlig oppførsel fører til minuspoeng. Hvis man har mye kreditt kan det gi deg rabatt på skatt, eller kanskje en garantert plass på skolen du søker på. Hvis du har for lite poeng kan du bli nektet utdanning du ønsker eller å ta opp ett lån. Den offentlige ydmykelsen kan ødelegge livet til folk.

Sånn er det jo ikke hos oss og det kinesiske systemet forekommer oss som marerittaktig virkeliggjøring av totalitære fantasier. Men også i vesten har vi alle vendt oss til omfattende vurderings- og overvåkingsmekanismer. Skolelever, studenter og lærere blir evaluert og rangert, kredittvurdering fra virksomheter er innafor, software for «medarbeiderperformance» likeså, via «self-tracking»-apper overvåker vi ivrig oss selv, kroppen og treningsinnsatsen – og attraksjonsverdien på skjønnhets- og kjærlighetsmarkedet.

All denne vurderingen, rangeringen og rapporteringen gir næring til våre giftigste impulser: misunnelse, sjalusi og mobbing i sosiale medier. Våger jeg å gi en person et kompliment for utseende, kan det oppfattes som en krenkelse, men å stirre på hen på instagram og overøse bildet med hjerter, er inderlig ønsket, ingen rødmer av et like.

Tjelta, Skarbø og Rudjord rødmet etter kritikken mot å blande kosmetiske inngrep med kvinnehelse. De ble utsatt for massivt press og utskamming, noe som aldri er pent å se på. Akutt omdømmetap er helsefarlig i bransjene de representerer. De ombestemte seg. Det skal de uansett ha likes for. Og hjerter.

Les saken på Klassekampen.no [krever abonnement]

Publisert 3. okt. 2022 11:04 - Sist endret 3. okt. 2022 11:04