I 1963 kom Hannah Arendts studie On Revolution ut. Seksti år senere foreligger den nå endelig på norsk: Om revolusjon. Den er antakelig, ved siden av Vita activa, det viktigste man kan lese for å lære å kjenne den politiske tenkningen til Hannah Arendt. Boka er oversatt av Per Quale og har et etterord av Rune Slagstad. Vidarforlaget og oversetteren fortjener stor ros for å ha gitt ut boka.
Interessen for Hannah Arendts verk har aldri begrenset seg til det akademiske miljøet, og hun gikk heller aldri selv inn for eller ønsket en slik begrensning. Allerede før hun flyktet fra Tyskland i 1933 skrev hun for tidsskrifter og feature. Politiske hendelser og fenomener som uroer oss også i dag – som for eksempel tap av autoritet, en politisk elite som ser på politikken som yrke og karriere, at voldsbruk trenger inn i politikken, at politikken reduseres til bare administrasjon, at parlamentariske regjeringer brytes ned og, ikke minst, faren for total utslettelse – ser og setter Hannah Arendt ord på i Om revolusjon.
Arendts samtidige visste å sette pris på dette. For eksempel Harrison E. Salisbury, som anmeldte On Revolution for The New York Times, skriver: «It is Hannah Arendt’s special talent that she has applied her wonderfully imagination, deeply philosophical mind to an examination of what revolution really is; what produces it; what really happens in the maelstrom which, so often, resembles the hurricane’s eye and why, almost inevitably, the end result differs so completely from the aspiration and desires of the participants».1 Videre vurderte William O. Douglas i The Washington Post: «This book analyses in detail the anatomy of revolutions. It is done so skillfully, the insight is so penetrating, the presentation so clear that it will in time become the classic treatise. The text reaches heroic heights».2,3
Hannah Arendt er en «tenker uten gelender», men også hun står i en kontekst. Faktisk er hun påvirket av flere tenkere. Med og mot Platon og Aristoteles utviklet hun sin forståelse av politikk. Fra Augustin hentet hun begrepet om «natalitet». Til Sokrates refererer hun for å formulere tenkningen som en indre dialog med seg selv. Uten Karl Marx ville bakgrunnen for hennes kritiske holdning overfor mennesket som animal laborans være ufullstendig.
Filosofen Karl Jaspers var et forbilde for en filosof som engasjerte seg i aktuelle samfunnsproblemer. Ikke minst etterlot Alexis de Tocqueville, Macchiavelli og Montesquieu spor i boken On Revolution (1963). Dessuten tilskriver hun i hele sitt forfatterskap menneskets evne av dømmekraften stor betydning. Og her får særlig Kants ‘utvidet tenkemåte’ relevans siden den fører til den pluralistiske metoden som karakteriserer politisk tenkning. Det må også nevnes at i den tyske versjon av The Human Condition (1958), i Vita activa oder vom tätigen Leben (1960) blir en underliggende dialog med og mot Martin Heidegger synlig, som dessuten blir eksplisitt i Arendts siste bok The Life of the Mind (posthumt 1978).