I et essay fra 1968 sammenlikner den tysk-jødisk-amerikanske politiske tenkeren Hannah Arendt (1906–1975) historiefortelling med å dykke etter perler.
Perledykkeren svømmer «ned til bunnen av havet – ikke for å grave opp bunnen og bringe den frem i lyset, men for å lirke løs det verdifulle og det merkelige, perlene og korallene nede i dypet, og bære dem til overflaten».
– Havets dybde er en metafor for fortiden, sier Helgard Mahrdt, gjesteforsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.
Hun utgav nylig artikkelen «Hannah Arendt – To Think 'Without Banisters'» og er til neste år aktuell med en bok som utforsker Hannah Arendts kjærlighet til verden.
Tyranni kan bli til terror
Politikk for Arendt er et fellesprosjekt. Det er kunsten å leve sammen.
– Arendt vektlegger betydningen av det offentlige rommet, mangfoldet av perspektiver, og dialogen mellom mennesker. Dette gjør det mulig for mennesker å forstå verden, og handle sammen.
Motsatsen til en dynamisk republikk er det totalitære.
Selv om hun har skrevet inngående om temaet, blant annet i boken The Origins of Totalitarianism fra 1951, gir ikke Arendt noen entydig definisjon av totalitarisme.
– Definisjoner er ikke det Arendt er opptatt av.
– Det hun gjør er å beskrive ulike elementer som, når de kommer sammen, krystalliserer seg til det totalitære.
Et av disse elementene er antisemittisme. Et annet element er terror.
– Terror er ifølge Arendt essensen av det totalitære systemet.
– Den bygger riktignok alltid på vold, men inneholder også elementer som ikke faller sammen med vold.
Dessuten skiller totalitær terror seg fra tyranniets terror.
– Slik Arendt skriver, når tyrannisk terror sitt endepunkt når opposisjonen er knust og ingen våger å løfte en finger.
Det som kjennetegner totalitær undertrykkelse, er at den setter meningsmangfold til side. Den gjør menneskene tause, og fortsetter etter at all opposisjon er knust, sier Mahrdt.
– Et terrorregime, lik de vi så under Hitler og Stalin, undertrykker dermed alle motkreftene i befolkningen. Ikke bare i det offentlige, men også i det private rom.
Tenkningens død
I The Origins of Totalitarianism konkluderer Arendt med at når et totalitært styresett er etablert, vil det gjøre alt for å ødelegge vår felles menneskelige verden.
Arendts språk er ofte metaforisk.
For å billedliggjøre hva som skjer når vi mister verden, viser hun til et bord.
– Bordet er plassert mellom de som sitter rundt. Dette illustrerer at verden både forbinder og skiller mennesker samtidig.
Totalitær terror ødelegger rommet mellom mennesker ved å presse dem sammen og frata dem albuerommet de trenger for å tenke.
– Det som skiller totalitær undertrykkelse fra et diktatur, er at relasjon mellom mennesker blir ødelagt – ikke bare i den offentlige sfæren, som for eksempel fagforeninger – men også i den private sfæren.
Selv innenfor familien kan man ikke lenger uttrykke seg fritt, påpeker Mahrdt.
– Under Hitlertiden er det eksempler på barn som anga sine egne foreldre.
I det totalitære systemet er den gjensidige fortroligheten mellom menneskene brutt. Menneskene har blitt isolert.
Samtidig er de for oppslukt i massebevegelsen til å kunne trekke seg tilbake og tenke. Og siden ensomheten er en forutsetning for tankevirksomhet, har menneskene i det totalitære samfunnet både mistet evnen til å tenke, og til å handle, ifølge Mahrdt.
Tenkning og pluralitet – Sokrates' politiske ideal
Arendt var en perledykker i metaforisk forstand.
I boken The Human Condition, dykker hun ned i historien om den antikke bystaten, polis. Her henter hun fram ei perle fra Sokrates’ filosofi, en erfaring som har blitt begravet i mudderet av senere vestlig tenkning.
Erfaringen formulerer hun slik:
«Å være politisk, å leve i en polis, det var ensbetydende med å behandle alle spørsmål ved hjelp av overbevisende ord, og ikke med tvang eller makt».
– Den antikke polis, eller bystaten, hadde egentlig ikke noe begrep om «herskere», forteller Mahrdt.
Sokrates, som påvirket sin elev Platon, baserte sin metode på samtale mellom likeverdige borgere.