Feminist-javisst med Wencke Mühleisen.
Teksten var først på trykk i Klassekampen 27. september 2024.
Siden jeg lærte å lese som seks-åring har jeg kontinuerlig og konstant lest. Jeg har vært tilbakeholden med å bekjenne hva lesingen betyr for meg, for ikke å høres eksaltert eller selvhøytidelig ut. Det er likevel sånn det er: Å lese skjønnlitteratur har vært den mest avgjørende livshjelpen min (i tillegg til vennskap). Jeg kan rett og slett ikke begripe hvordan livet mitt hadde foldet seg ut, uten denne vedvarende støtten. Som lesende barn flest fortapte jeg meg fullstendig i alternative univers og virkeligheter som katapulterte meg ut av min begrensede, noen ganger begredelige virkelighet, og fikk meg til å ane at det utenkelige er mulig. Som voksen leser er det ikke ofte at jeg blir så oppslukt at jeg for ingenting i verden vil forlate fortellingen og nesten kan bli fysisk dårlig ved tanken på at det en gang må ta slutt. Som kjærlighetssorg. Men nå har det skjedd igjen! Med danske Solvej Balles septologi Om udregning af rumfang. Jeg har nettopp lest femte bok og det er en syk bra trøst at det kommer to nye bind. Jeg vil nemlig bare fortsette å være i den alternative virkeligheten Balle har skapt, som hun har planlagt i flere tiår, før hun ga ut på eget forlag og i fjor fikk hun Nordisk Råds Litteraturpris.
Hovedpersonen og jeg-fortelleren Tara Selter er fra første bind fanget i en tidssløyfe i den 18. november. Mens alle andre menneskers minne om 18. november tilsynelatende blir slettet og de gjentar denne dagen om og om igjen, i god tro om å være på vei inn i den 19. og alle andre dagers komme. Først tror Tara å være alene i tidsloopen, så møter hun først én likesinnet tidsfange, så enda flere. De flytter sammen i et stort hus i Bremen og i femte bind er det hundrevis av mennesker som bebor et forlatt universitetsområde i Liege som de setter i stand. Der, og andre steder i Europa, finnes det flokker av tidsforlatte. De bygger opp en eksperimentell verden, får til å dyrke grønnsaker på tross av den fastlåste tiden, driver med vill, fri og mangfoldig forskning, filosofi, kunst og alle mulige måter å leve sammen på. I motsetning til tidligere familie, venner og kjærester eldes de i den vedvarende 18. november, mens alle andre mennesker står på stedet hvil.
Å lese denne serien er litt som å være barn som leker at de er voksne, men gjør alt på sin egen måte, der de sedvanlige begrensningene ikke gjelder. For meg, som tok del i 1970-tallets sosiale eksperimenter, kjenner jeg igjen noe av det ville håpet og vitaliteten i troen om at det går an å gjøre om på det bestående og fastlåste levemåter. Det er noe med en forførende naiv oppriktighet i tanker og i gjøremål – for Tara og alle andre har ikke et annet valg enn å forsøke. Det har jo ikke vi heller som lever i tiden som går og samfunnet som består. Forfatteren Balle skriver uredd frem implisitte henvisninger til samtidens kriser, enten det gjelder kapitalismen basert på uhemmet forbruk, vekst og konkurranse eller den økologiske kollapsen den resulterer i.
I femte bok blir samfunnskritikken skrudd opp. Alle vet at de er ved å «bruke opp verden». Den maten de kjøper gjør at det til slutt blir tomt i hyllene. Allerede i fjerde bind gjør de forsøk på å dyrke grønnsaker og de driver med utstrakt gjenbruk, restaurering, snekring, sying og all kunnskap om håndverk er essensiell. De avholder møter, holder foredrag og organiserer konferanser der de legger frem hva de har forsket på og diskuterer ideer om situasjonen de er fanget i, om måter å leve sammen på om ting, vitenskap og språk.
I femte bok danser Balle med en feministisk tolkning og nyskriving av Darwins evolusjonsteori og sår tvil om at det er om å gjøre at de best tilpassede individene overlever. Forutsetningen må være « … at skabe så stor en levedygtig pulje af genetisk variasjon som overhodet mulig innenfor de givne vilkår. Det vi si å sørge for dem, der ikke hørte til de stærkeste, (…) men til de dårligere tilpassede, dem som havde noen gener, der ikke gjorde meget gavn lige i øjeblikket, men som muligens skulle bruges en dag.» At de sterkes oppgave er å passe på variasjonsressursene, holde liv i annerledesheten selv, i det skeive, rare og tilsynelatende svake: «Genpuljen vil ikke have en stor flok ens superindivider, den vil have variation.» Ah! Klinger ikke dette vakkert i feministiske ører og får vi ikke et sug etter hva Balle kan finne på i de to avsluttende bindene? Jeg gjør.