Feminist-javisst med Wencke Mühleisen.
Teksten var først på trykk i Klassekampen 23. august 2024.
Noen av oss kan bli en tanke søvnig over at alt fra matvaner, seksuell adferd til valg av kjøkkeninnredning forklares med kjønnsforskjeller. Etter forrige lokalvalg har det bugnet av oppslag om at det er store kjønnsforskjeller på hvem om stemmer særlig på SV, Høyre og Arbeiderpartiet. Både Høyre og Frp hadde sin aller beste velgergruppe i menn under 25 år. Nesten 60 prosent av unge menn stemte i fjor på disse to partiene.
Men slik har det ikke alltid vært. Helt frem til 1960-tallet, før mange kvinner kastet seg på 1970-tallets kvinnekamp, var det at kvinner stemmer på konservative eller kristne partier, lenge en av valgforskningens mest etablerte funn. Siden den gang har tendensen snudd. I fjor høst kunne vi etter lokalvalget lese på Nrk.no, det som fremdeles heftig blir diskutert: «Titusener av unge menn skiftet side under valget og stemte på Høyre og Frp (…). FpU-leder Simen Velle mener de har «knekt koden» for denne gruppen.» Velle mener at unge menn ikke liker at man syr puter under armene deres. Frp som er kritiske til stat og statlige tiltak har tydeligvis appellert til unge menn.
Denne tendensen er Norge på ingen måte alene om, leser jeg i det feministiske tidsskiftet Anschläge. Journalisten Sophia Krauss skriver om at kjønnsskillet blant unge stemmegivere er en global trend og henviser til overskriften av Financial Times-journalisten John Burn-Murdoch som i slutten av januar skapte virale tilstander med en twittermelding som ble sett 27 millioner ganger: «Det tegner seg et nytt globalt skille mellom kjønnene.” Det skal sies at han sammenligner utviklingen i så forskjellige land som USA, Storbritannia og Sør-Korea. Sør-Korea er likevel et talende eksempel: Etter 1960 fikk kvinnene i gjennomsnitt seks barn. I dag er tallet 0,78. Det siste året ble det dannet online radikale feministiske grupperinger som kjemper mot et patriarkalsk samfunn. Anslagsvis titusener kvinner skal ha sluttet seg til bevegelsen «4B». Den står for fire nei: Nei til å date menn. Nei til sex med menn. Nei til ekteskapet. Nei til å føde barn. Sør-koreanske menn har reagert med sinne mot denne boikotten og stemte i 2022 frem presidenten Yoon Sukyeol. Dette er en mann som gir feminismen ansvaret for de lave fødselstallene og vil avskaffe ministeriet for familie og likestilling mellom kjønnene. Mediene skriver om «incel-krig» og «kjønnskrig».
Washington Post skrev i november i fjor om at vi nærmer oss slutten på den amerikanske ekteskapsinstitusjonen og skylden for dette får kvinner på venstresiden som ikke vil date konservative Trump-velgere – og omvendt. Til tross for at Trump i sin regjeringstid gikk til angrep på kvinners- og seksuelle minoriteters rettigheter, identifiserer 41 prosent av mennene mellom 18 og 24 seg som republikanere. Dette står i kontrast til den feministiske innstillingen til mange unge kvinner, utløst av MeToo.
Journalisten Krauss spør om dette kjønnsskillet i partipreferanser gir grunn til en dystopisk konklusjon om en global politisk splittelse mellom kjønnene. En kamp mellom Trump-tilhengere og TikTok-feminister som vil føre til avskaffelsen heteroseksuelle parforhold. Neppe. For det første er det åpenbart problematisk å trekke raske slutninger mellom så forskjellige nasjoner som Norge, USA og Sør-Korea, med ulike politiske systemer, kultur og historie. For det andre er ikke kvinner en homogen gruppe velgere, men har selvsagt ulike politiske interesser. Det er større forskjeller i politisk ståsted innad mellom kvinner som gruppe, enn mellom menn og kvinner. I USA er for eksempel ugifte kvinner gjennomsnittlig mer demokratisk innstilt enn gifte. Og flertallet av ikke-hvite kvinner stemte i 2016 og i 2020 demokratisk, mens flertallet av hvite kvinner stemte på Trump. Jeg har ikke hatt anledning til å finne undersøkelser om lignende forskjeller norske kvinner imellom når det gjelder stemmegivning, men det finnes nok gode eksperter som har greie på.
Det er likevel ingen grunn til å kimse av venstresidens problemer med å tiltrekke seg mannlige velgere. I lengre tid har høyreradikale partier i Europa, som Frp i Norge, hovedsakelig appellert til menn i spørsmål om verdipolitikk, identitetspolitikk, innvandring og integrering. Vi venter spent på venstresidens svar på dette. Hvordan ta hull på det billige knepet om at (svake) kvinner trenger velferdsstaten, mens (sterke menn) klarer seg alene.