Nasjonens mødre

Over hele Europa har ytre høyre-partier fått blonde, moderlige lederskikkelser i front, skriver Wencke Mühleisen i Klassekampen. 

Svart-hvitt portrettfoto av Mühleisen

Feminist-javisst med Wencke Mühleisen.

Teksten var først på trykk i Klassekampen 1. november 2024. 

Ytre høyre-partiet Frihetspartiet (FPÖ) vant en øredøvende seier med Herbert Kickl som leder. I tidsskriftet Anschläge undrer journalisten Brigitte Theissl seg over at Østerrike nærmest er for et unntak å regne i og med at de fleste høyreradikale partiene i Europa har kvinner i toppen.

Franske Front National med Marine Le Pen, datteren til den skandaliserte grunnleggeren Jean-Marie Le Pen, er et talende eksempel på at kvinner knuser glasstaket i høyreradikale partier. Front National kan fremfor alt takke Marine Le Pen for suksessen som masseparti. Marine Le Pen gjorde partiet mer spiselig. Hun avsatte sin egen far. ‘Franskmenn først’ er høyrepopulismens credo i Frankrike, og partiet advarer mot den angivelig truende islamisering’. Le Pen har forstått at det er maktpåliggende å endre det ekstreme høyre fra en manneklubb til partier som er attraktive for kvinnelige velgere.

I hele Europa nekter høyreradikale kvinner å stå i skyggen av menn. Giorgia Meloni er statainister i Italia og som siden 2014 ledet Fratelli d'Italia, Alice Weidel har vært leder i AFD i Tyskland siden 2022, Riikka Purra leder for Sannfinnene og finansminister i Finland, i tillegg til vår egen FRP-leder, Sylvia Listhaug. Alle profiterer på dypt forankrete kulturelle stereotypier som at kvinner er mer omsorgsfulle, empatiske – til syvende og sist, mer harmløse. Oppskrift er klart uttrykt i Melonis berømte setning: ‘Jeg er Giorgia. Jeg er en kvinne, jeg er italiensk, og jeg er kristen.’ Slik fremstår høyreradikal retorikk mildere. Samtidig satser Meloni på høyreorientert, kristen-fundamentalistisk kulturkamp - for den tradisjonelle familien, mot skeives rettigheter, for å få opp fødselstallene for hvite, italienske kvinner, og mot liberalisering av abortrettigheter.

‘Lesbisk – men ikke skeiv’. Slik omtaler AFD-leder Alice Weidel seg selv. I EU-valget landet Tysklands høyrekstreme AFD på imponerende andreplass bak CDU. Weidel er ikke bare kvinne, hun bor også sammen med en partner fra Sri Lanka, og de har to sønner sammen. ‘AFD vil at landets familiepolitikk skal orientere seg rundt bildet av mor, far og barn’ heter det i partiprogrammet. Weidel avviser btgegnelsen, skeiv og setter ikke spørsmålstegn ved tradisjonell kjønnsforståelse eller den heteronormative kjernefamilien. Hun turnerer dette paradokset ved å slå fast at homoseksualitet utelukkende er et privat anliggende og at det er muslimer som er homofobe.

En strategi de fleste høyepopulistiske partier deler, er å konsekvent projesere vold mot kvinner, enten det er i hjemmet eller på gata, på folk med innvandrerbakgrunn. Majoritetsbefolkningen har ingenting med kvinneundertrykking eller patriarkalske strukturer å gjøre. Det er hvite kvinner som må beskyttes mot innvandrere.

Theissl bemerker at det er ett parti som i årtier har klart seg utmerket uten kvinner i ledelsen, nemlig FPÖ (Freiheitlche Partei Österreichs) det østerrikske partiet med nazistiske røtter som nylig vant valget. To dager før seieren sang de mannlige partitoppene SS-sanger i en begravelse. Hun forklarer mannsdominansen i FPÖ med at partiet på langt nær er så ‘modernisert’ som andre høyreradikale parti.

Vårt hjemlige FRP er rollemodell for andre partier på ytre-høyre føy. De har sittet i regjering og har gått en lang vei når det kommer til ‘modernisering og ansvarliggjøring’. De iscenesetter seg som moderat, borgerlig protestparti, selv om partiet har mer enn flørtet med ytterliggående høyreradikalt tankegods i sin historie. FRP støtter opp om liberale verdier som kvinners og homofiles rettigheter, vestlige verdier de hevder er truet av innvandring. Partiet har for andre gang en kvinnelig leder i front. I likhet med europeiske kvinnelige ledere for høyreradikale partier farger Sylvi Listhaug håret blondt. Det skal jeg selvsagt ikke holde mot noen.

Jeg slutter likevel ikke å fascineres over den milde, blonde framtoningen, som med gullkors i halsen og etblendende, tekkelig smil framfører det jeg oppfatter som menneskefiendtlige høyreradikale budskap i moderlig moderert forkledning.

Les kronikken på Klassekampen.no [krever abonnement]

Publisert 4. nov. 2024 07:49 - Sist endret 2. juli 2026 10:57