Feminist-javisst med Wencke Mühleisen.
Teksten var først på trykk i Klassekampen 9. januar 2025.
Ei klarhet i meg, ei forståing. Mogeleg etterlivet er annleis enn eg trudde. At frelsa ligg i sjølve raseriet. (…) at det er Gud Allmektige sin uendelege vreide som lyftar meg opp gjennom skorsteinen, inn i helheimen, ikkje himmelriket.» (Leander Djønne, «Alt et»)
I nyttårshelgen satt jeg i en hytte foran vedovnen og leste om generasjoner med bestialsk, sanseløs, brutal vold mellom foreldre, barn og ektefeller på det vakreste, poetisk arkaiske nynorsk. Jeg ble revet mellom kvalme og avsky mot å måtte leve med de motbydende bildene og det å bli sugd inn i det estetisk vakre språket og en pulserende rytme som gjorde det vanskelig å slippe boka.
Djønne maler et gruelig mørkt bilde av menneskenaturen. Arten mennesket fremstår som skjebnesvangert bundet til en arkaisk, patriarkalsk, driftsdrevet natur, der vold, seksuelle overgrep og den overlegnes makt trumfer all moral.
Djønne maler et gruelig mørkt bilde av menneskenaturen.
Der satt jeg og stønnet og okket meg mens jeg leste og snakket med hytteselskapet om at jeg opplevde boka som et slags overgrep, bare for i neste setning å gripe meg til hodet og mumle noe om at Djønnes beskrivelser på ingen måte er verre enn det som hver dag foregår i verden, der kriser, kriger og folkemord preger hver eneste nyhetssending. Drap, lemlestelse, voldtekt, utsulting, tortur og forfølgelse.
Lesningen førte til diskusjoner om hva vi forventer oss av kunsten. Skal den synliggjøre det vi ikke orker å forholde oss til, estetisere selve ondskapen, skal den bidra til endring, gi håp?
En Berlin-basert performancekunstner, Tanja Ostojić, arbeider også med voldsformer som tema, i særlig grad knyttet til kjønn, nasjon og grenser. Hun skal være med i en gruppeutstilling, «Preko Grane», på Billedkunstnerne i Oslo. I den anledning skal jeg delta i en samtale med henne under åpningen 15. januar.
Djønnes detaljerte skildringer av vold fikk meg i tanker om den symbolske og strukturelle volden Ostojićs arbeider kretser rundt. I utstillingen viser Ostojić verket «Looking for a Husband with EU-Passport» (2000–2005) der hun dokumenterer og iscenesetter hendelser som handler om hennes erfaringer med å migrere til Tyskland etter oppløsningen av Jugoslavia.
Hun belyser fremmedfrykten som mobiliseres i Festung Europa.
Iscenesatt som et sosialt kunstverk på grensen mellom fiksjon og virkelighet, setter Ostojić i gang jakten på en ektemann som kan gi henne statsborgerskap i EU. I år 2000 legger Ostojić ut en kontaktannonse med et nakenbilde av seg selv. Aktuelle kandidater bes om å kontakte henne.
Etter korrespondanse med nærmere 500 menn på tvers av kontinentet, velger hun den tyske kunstneren Klemens Golf. De gifter seg og Ostojić flytter til Tyskland. I 2005 avslutter hun verket med skilsmisse og fortsetter livet i Tyskland med de rettighetene ekteskapet har gitt henne.
Ostojić viser migrasjonspolitikkens kjønnete dilemmaer og muligheter, og hun belyser fremmedfrykten som mobiliseres i Festung Europa. Dette verket er snarere blitt mer aktuelt, med tanke på den massive høyrekonservative mobilisering mot innvandring og frykten som blir pisket opp.
På samme tid viser Ostojić hvordan den kvinnelige kroppen også i vår tid tjener som investering og transaksjon i et kapitalistisk system. Som performancekunstner tar hun dermed opp tråden fra feministiske performancepionerer fra 1970-tallet.
De postulerte at om kvinner fremfor alt ble knyttet til kropp og seksualitet, hvordan utvikle kunstneriske strategier der denne manifesterte assosiasjonen snarere kan bli brukt som en strategisk fordel heller enn til å undertrykke kvinner. Ostojićs verk viser grensenes vold i strukturell og konkret forstand, så vel i migrasjonserfaringer som i kjønnspolitikken.
Ostojićs verk viser grensenes vold.
Nå som det har gått noen dager etter lesningen av «Alt et», er kvalmen byttet ut med en tanke om den uutholdelige sannferdigheten i romanen. Vold og overgrep fører til traumer og gjentagelser over generasjoner. Det vet alle som forsker på eller jobber med rus, vold, seksuelle overgrep eller flyktning- og krigstraumer.
Men mennesket trenger håp for å leve. I universet til Djønnes siste roman skimrer – i kontrast til all vold, skitt og gørr – kjærligheten mellom to ekstremt utsatte søsken. Det er ikke sikkert de klarer seg, likevel lyser ømheten – og språket som den er beskrevet i – en kjærlighetens poetikk og politikk.
Raseriet i sitatet jeg innledet med, kan også vendes mot en menneskefiendtlig grensepolitikk.