Feminist-javisst med Wencke Mühleisen.
Teksten var først på trykk i Klassekampen 2. mai 2025.
Har du hørt om glitchfeminisme? Glitch betyr at noe går galt, en feil, et defekt system i en datamaskin eller en plan. Den amerikanske forfatteren og kuratoren Russel Legacy har skrevet boken «Glitch Feminism: A Manifesto». Hun bruker begrepet til å se muligheter innenfor det som på 1990-tallet håpefullt ble kalt cyberfeminisme. I skjæringspunktene mellom kjønn, digital teknologi, kunst og kropp ser Legacy muligheter for hvordan bevegelsens tidligere «feil» kan føre til endring og solidaritet, mens mange av oss biter negler over en tapt livsverden.
Hun går rett inn i samtiden, der skillet mellom den digitale og den virkelige verden er ved å oppheves og vi uavbrutt er påkoblet og overvåket, mens noen tjener store penger på dataene våre.
Jeg husker den cyberfeministiske teknologiske optimismen.
Jeg husker den cyberfeministiske teknologiske optimismen fra medieforsknings- og kjønnsforskningsfeltet fra 1990-tallet. Teoretisk, kunstnerisk og aktivistisk så feminister muligheter i den digitale revolusjonen. Det føles litt som å se tilbake på sin naive og rørende ungdomstid der vi trodde vi kunne skape en ny verdensorden. Så unge og godtroende vi liksom var.
På 1990-tallet fantaserte feminister om en post-kjønn-verden på internett. Den amerikanske biologen, tekno- og vitenskapsteoretikeren Donna Haraway var en av frontfigurene på 90-tallet. Hun var med å definere internett som et potensielt kvinnelig rom – desentralisert og mangfoldig. Hun satte ord på cyborgen som en hybridorganisme, en sammensmeltning mellom menneske og maskin der binære forestillinger kunne bli en saga blott.
Post-kjønn-verden på internett?
Cyberfeministene svermet for en form for kroppsløshet, der klasse, kjønn, hudfarge og andre forskjeller ble uten betydning og mennesker kunne eksperimentere med nye identiteter.
Allerede den gang advarte den kjente medieteoretikeren og performancekunstneren Sandy Stone om ikke å glemme kroppen i de digitale rommene. Hun gjorde oppmerksom på at de som kan drømme om en verden der det materielle ikke spiller noen rolle, er de samme som har kropper som ikke er diskriminert i den virkelige verden.
Cyberfeministene svermet for en form for kroppsløshet.
Teknologioptimismen hadde lett for å glemme at tilgang, ressurser og ytringsmuligheter er ulikt fordelt. Mens vestens feminister hadde utopiske drømmer om oppløsning av tradisjonelle kjønnsforskjeller, ble teknologiens materielle, globale og rasialiserte betingelser stående i slagskyggen. Noen få tekgiganter kontrollerer tilgang og infrastruktur i den digitale verden.
Langt fra cyberfeministenes optimisme om demokratisering og mangfold har vi fått begrepet overvåkingskapitalisme, der tekselskapene har makt over hvilket innhold som kan publiseres og hvilket som blir sensurert. Tilgang og samling av personlige data og brukervaner gir enorme muligheter for kommersiell utnytting.
Mens norske kommuner planlegger digre datasentre med enormt strømforbruk, er det lite snakk om hvordan utvinning av sjeldne mineraler finner sted under menneske-uverdige betingelser i regioner preget av fattigdom og utbytting. Det er ingen hemmelighet at hardware blir fremstilt under svært kritikkverdige arbeidsforhold, i hovedsak utført av ikke-vestlig arbeidskraft.
De store tekkonsernene er imidlertid plassert i den rike delen av verden, hovedsakelig i USA. Denne kontrollen over verdensomspennende infrastruktur for kommunikasjon blir kalt digital kolonialisme. Samtiden ser ut til å tvinge oss til en pessimistisk fasit, i grell kontrast til cyberfeministenes tekno-optimistiske visjoner på 1990-tallet. På tross av dette skriver Russel Legacy i «Glitch Feminism: A Manifesto» om måter vi kan gripe inn i tekselskapenes makt på, i stedet for tekno-utopier.
Maner til å utvikle en feministisk teknopolitikk.
Hun oppfordrer til å ta lærdom av tidligere feil og nostalgisk-romantiserende perspektiver på cyberspace. I stedet maner hun til å utvikle en feministisk teknopolitikk som tar høyde for de materielle forholdene og tenker globalt solidarisk. Fra plattformer, algoritmer og undersjøiske kabler til datasentre, bør disse forstås som fellesskapets eiendom i stedet for den private eiendommen til noen få selskaper. Digital teknologi er et terreng som må erobres. Feministisk nettpolitikk innebærer å kjempe for tilgang uavhengig av bosted eller inntekt og kamp mot Big Techs makt.