Feminist-javisst med Wencke Mühleisen.
Teksten var først på trykk i Klassekampen 10. januar 2025.
Klovn! Fór det gjennom hodet mitt da bilder av Donald Trump i refleksvest i førersetet på en søppelbil flimret gjennom mediene i slutten av oktober. Dette var hans svar på Joe Bidens kommentar om at Trump-tilhengere er søppel. Et sekund senere forsto jeg hvor vanvittig effektivt dette stuntet til Trump var. Dessverre.
Trumps angrep på demokratiet og statsapparatet er farlig. På venstresiden og den moderate høyresiden er vi mange om å mene dette. Men politikk er mer enn de beste, kunnskapsbaserte argumenters gjennomslag. Politikk har elementer av forførelse, iscenesettelse og fremfor alt - emosjonell appell. Estetikk og emosjonalitet var avgjørende ingredienser i både den tyske og den italienske fascismen. Tenk på regissøren Leni Riefensthals totalitære estetikk i filmer som 'Viljens triumf' og 'Olympia', som utstillingsplakater for nazismen i Tyskland. Det vakre, det sterke og det velordnete blir fremhevet - det kaotiske, det antatt svake, dekadente og fremmede, blir ekskludert. Det liberale demokratiet forutsetter fornuft, kompromisser og konsensus. Derfor er det vanskelig å anerkjenne at politikken også handler om følelser og dramatikk.
Det var opprinnelig den italienske marxisten Antonio Gramsci som på 1920-tallet utviklet begrepet om ‘kulturell hegemoni’. Gramsci var opptatt av at om venstresiden skulle få gjennomslag, krevde det kamp om kulturen med kulturens virkemidler. Mens den liberale venstresiden forsøker å vinne gjennom saklighet, har høyresiden tatt Gramscis marxistiske taktikk til seg og iscenesetter politikk og ideologi med appell til følelser. I samtiden vinner høyrekstremismen frem og den politiske makten handler om hvem som kan kontrollere frykt, avmakt og sinne. Makt har den som kan overbevise at hen har løsningen på disse følelsene. Gjennom frykt oppstår avhengighet til lederskikkelser som Bolsonaro, Orban eller Trump. De iscenesetter farsfiguren som er i stand til å redde og forsvare nasjonen. Men høyrepopulister handler ikke bare på frykt, men også på kjærlighet. Retorikken deres bekrefter stolthet og kjærligheten til kollektivet, til nasjonen. Trumps seirende slagord er: 'Make America Great Again'.
I høst hadde jeg en samtale på Litteraturhuset i Oslo med den danske forfatteren Olga Ravn, om boken 'Voksbarnet' som handler om hekseprosessene i Danmark på 1600-tallet. Ravn har gjort et imponerende kildearbeid i rettsdokumenter, brev og nedskrevne ritualer. Hun har også organisert workshops der hun gjennomfører ritualer hentet fra nordiske folkeminner. Ravn mener at ritualer er et kropps- og følelsesspråk, som kan forbinde oss med forestillinger som knytter sammen fortid, samtid og fremtid. Det fikk meg til å tenke på at venstresiden kan trenge å ta i bruk ritualer, iscenesettelser og emosjonell appell og ikke overlate politikkens estetikk og emosjonalitet til høyresiden. Hva hadde arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen vært uten kampsanger, gateteater, opptog, dikt og litteratur?
Den politiske kampen handler ikke utelukkende om spørsmål vedrørende økonomisk fordeling, men også om følelser og verdier som blir utkjempet i kultur og medier. Høyrepopulistiske partier fra Ungarn til Nederland og USA kjemper om det kulturelle hegemoniet – ikke minst gjennom underholdning, events, memer og fake-news. Siste ‘event’ i kulturkampen om et konservativt regjeringsskifte i Norge er et godt eksempel. Reklamekampanjen for TV 2 Play som lover «mindre sær kunstfilm» og «mer av det du egentlig vil se». Det er en pågående kulturkrig som handler om forakt for ‘elitene’, en hån som fremmer kunst- og kulturforakt. Kulturkrigen handler om strategisk å fordele likes, å dele innhold og på ulike måter å påvirke algoritmene.
Propaganda og ritualer med emosjonell appell fra venstresiden som når ut til folk, er det alt for lite av. Jeg tror vi kan lære av Olga Ravns iscenesettelser der kropp, følelser og fantasi berører hele mennesket og ikke bare det rasjonelle registeret. Forståelsen av fascismens forførelse av massene gjennom estetikk og følelser, bør ikke skremme venstresiden fra å bruke retoriske virkemidler som pathos og rituelle iscenesettelser. La oss danse og synge i gatene for solidaritet, fellesskap og fremtidsvisjoner.