Feminist-javisst med Wencke Mühleisen.
Teksten var først på trykk i Klassekampen 21. mars 2025.
“Wir schützen eure Kinder” (Vi beskytter barna deres). Sto det i Brandenburg på en valgplakat til det høyreekstreme nynazistiske partiet AFD før det tyske regionalvalget i fjor høst. En mann og en kvinne smiler, holder hver sin arm opp, fingerspissene møtes som et vern over tre små blonde barn. Symboliserer plakaten omsorg for de små eller er det en hitlerhilsen, like utilslørt som den Elon Musk utførte da Trump ble innsatt som president? I motsetning til Musk, ble de som sto bak denne tyske valgplakaten anmeldt, ettersom hitlerhilsen er forbudt i Tyskland. I det tyske forbundsvalget i slutten av februar fikk AFD 20.8 prosent av stemmene – en dobling siden 2021.
Rett før valget var jeg en uke i Berlin der nyhetene var fulle av kommentarer til den forventete fremgangen for AFD og hvorvidt den tradisjonelle «brandmuren» var ved å falle. «Brandmuren» er et uttrykk for en avgrensning mellom demokratiske partier og ekstremistiske partier. På sikkerhetskonferansen i München oppfordret den amerikanske visepresidenten J.D. Vance de tyske partiene til å samarbeide med AFD og proklamerte: «Det finnes ingen plass for brandmurer».
«Det er fascismens gjenferd i trendy gevanter vi nå ser.»
Jeg trålte Berlins gater fulle av valgplakater. Jeg har sans for Berlins hippe strøk, utstillinger, konserter og folkeliv, men det er et annet Berlin jeg kjenner meg forbundet med. Berlin er som et åpent krater, en sorgens by. Der, i det flate, vide bylandskapet med den store grå himmelen og de brede trekkfulle gatene, de heslige grå byggene som er reist etter totalbombingen i 1945, føler jeg meg underlig hjemme, selv om jeg aldri bodde der som barn, men i noen andre tyske byer. Med en demokratisk valgt nyfascistisk leder i USA, med Russlands krig mot Ukraina og det forventete brakvalget for nynazistiske AFD, var det som om jeg var omgitt av en dyp brummetone, en politisk tinnitus som gjorde at det rislet jevn hjelpeløshet gjennom meg – som jeg helt sikkert ikke er alene om for tiden.
Man trenger ikke å være psykoanalytiker for å ane at ting gjentar seg. At det går et spøkelse gjennom Europa. Denne gangen ikke kommunismen, men nyfascismen. At det er fascismens gjenferd i trendy gevanter vi nå ser. Følg pengene heter det. Som i USA der ingen kan lykkes i politikken uten enten å være milliardær eller ha en milliardær i ryggen. Det har ikke mye med demokrati å gjøre. I tillegg til å følge de harde pengene vil jeg oppfordre til å følge de myke følelsene, affektene, det nære, det seksuelle – hvordan vi vi oppfordres til å elske og hvem å leve sammen. For det er alltid der fascismen, det er der det autoritære, som har dype patriarkalske røtter, setter inn støtet først.
I AFD’s valgprogram til forbundsdagen og på deres offisielle nettside fremkommer det klinkende klart at AFD åpenlyst bekjemper kvinners og minoriteters rettigheter. En kort oppramsing av noen kvinnefiendtlige forslag:
AFD går mot selvbestemt abort. Det står at det ufødte barnets livsvilje skal i de aller fleste tilfeller trumfe morens ønske om abort.
AFD fremmer en familiemodell utelukkende bestående av far, mor og barn. Partiet er homofobt, men ledet av Alice Weidel som oppdrar to barn i et lesbisk samliv med en kvinne opprinnelig fra Sri Lanka.
AFD hevder at det ikke eksisterer et kjønnsmangfold og bekjemper anerkjennelse av og rettigheter for andre seksuelle identiteter enn den heteroseksuelle.
AFD vi forby forskningsstøtte for kjønnsforskning og undervisning.
AFD vil motarbeide «politisering i skolen» som seksualundervisning og forby undervisning i emner om rasisme.
Nyfascismen i AFD’s format eller ekvivalenter i andre land, roper unisont etter den sterke mann som til og med kan komme i en kvinnes forkledning. En fører som står for en renhetsideologi som peker ut de skitne, de andre, de ikke verdige. Det handler om å regulere kropper og begjær. Kvinners og skeives begjær. Menns begjær får desto større spillerom, som Trumps triumferende utsagn «Grab them by the pussy», er et utilslørt eksempel på.
Majoriteten av de intellektuelle og kultureliten på 1930-tallet fikk seg for bare livet ikke til å tro at en udannet pøbel med dårlig smak, sønn av en tollbetjent, som Hitler, kunne utgjøre en reell trussel. Mange gikk i indre eksil og håpet på bedre vær. Mens det er nå vi må kalle gjenferdet som hjemsøker oss ved dets rette fascistiske navn, i stedet for å gyse av dens vulgariteter.