English version of this page

Hvilken rolle spiller kjønn, likestilling og mangfold i nordiske sikkerhetsstyrker?

Ulla-Britt Lilleaas (STK) har siden 2018 arbeidet på prosjektet Kjønnslikestilling, mangfold og samfunnssikkerhet, finansiert av NordForsk. Prosjektet har sett på sammenhengen mellom økende mangfold blant ansatte i nordiske sikkerhetsstyrker og endrede forestillinger om tillit og sikkerhet i de nordiske landene.

Bildet kan inneholde: kamuflere, troppen, militær kamuflasje, himmel, marinesoldater.

I studien av Forsvaret oppdaget forskerne at soldatene ofte endte opp med en tradisjonell kjønnsarbeidsdeling. Illustrasjonsfoto: Frederik Ringnes / Forsvaret

Om prosjektet

Tittel: Kjønnslikestilling, mangfold og samfunnssikkerhet

Prosjektperiode: 2018-2021

Deltakere: Dag Ellingsen (AFI, OsloMet/Politihøgskolen), Ulla-Britt Lilleaas (Centre for Gender Research, University of Oslo), Johanna Hjertquist (AFI, OsloMet), Beate Sløk-Andersen (Copenhagen Business School), Alma Persson (Linköping University), Fia Sundevall (Stockholm University), Sanna Strand (Stockholm University), Anders Ahlbäck (Stockholm University/Åbo Akademi University). 

Finansiering: NordForsk

Prosjekteier: Arbeidsforskningsinstituttet AFI, OsloMet

Lilleaas, som har vært gjesteforsker på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) under prosjektperioden, har arbeidet sammen med Dag Ellingsen (OsloMet/Politihøgskolen), samt andre nordiske forskere (se faktaboks). Forskerteamet har kombinert empiriske studier fra Norge, Sverige, Danmark og Finland som har sett på den fremvoksende nordiske sikkerhetsmodellen, der likestilling og mangfold blir stadig viktigere, både når det gjelder politikk og i det daglige arbeidet til sikkerhetsorganisasjonene. 

Den 14. september i år hadde prosjektet avslutningskonferanse på Oslo Militære Samfund (lenke). Her var akademikere og representanter for sikkerhetsstyrkene, deriblant politidirektør Benedicte Bjørnland, samlet for å diskutere hvilken rolle kjønn, likestilling og mangfold spiller i nordiske sikkerhetsstyrker. STK var representert både ved Lilleaas samt senterleder Inger Skjelsbæk.

På avslutningskonferansen presenterte forskerne de sentrale funnene fra den norske delen av prosjektet. Her gjengir vi noen av disse funnene slik forskerne beskriver dem.

Studien i Forsvaret

Den ene delstudien i den norske delen av prosjektet har hatt fokus på Forsvaret, og har sett på hvordan soldater i førstegangstjeneste samhandler i kjønnsblandete team, og i hvilken grad kjønnssammensetningen har ført til at teamene løser sikkerhetsproblematikk på ulike måter.

De kjønnsblandete teamene som vi har sett på har som oppgave å overvåke sikkerheten langs grenseområdene i nord. Soldatene bor og arbeider sammen i hytter og tårn i lange perioder og med lite direkte kontroll og nærvær fra sine overordnete.

 Vi har intervjuet 10 kvinner og 13 menn i førstegangstjeneste og deres nærmeste ledere. Deretter har vi beveget oss oppover i systemet til offiserer på ulike nivå, samt til øverste nivå i organisasjonen.

Kjønnet arbeidsdeling

Bildet kan inneholde: briller, panne, ansikt, nese, kinn.
Ulla-Britt Lilleaas (STK) har arbeidet på prosjektet Kjønnslikestilling, mangfold og samfunnssikkerhet siden 2018 (Foto:UiO)

Kvinner er i minoritet blant grensesoldatene, og teamene består som regel av én kvinne og tre menn med ulike formelle roller. Teamlederne er som regel menn, mens kvinnene oftest er «medics», altså en slags sanitetssoldater.

De kvinnelige soldatene beskrives av lederne som analytiske, samarbeidsvillige og gode på planlegging og oppgaveløsning. Deres sosiale kompetanse blir framhevet som svært viktig i teamarbeidet. I tillegg er de ofte like fysisk sterke som mennene.

Likevel blir kvinnene sjelden teamledere. Det kan være fordi kvinner fortsatt sliter med å få den nødvendige legitimiteten fra mannlige kollegaer. Derfor må de akseptere å være en minoritet som knyttes til stereotypiske oppfatninger av hvordan teamarbeidet skal organiseres. De uformelle rollene i teamet fordeles ofte tradisjonelt, ikke helt ulikt arbeidsdelingen mange strever med i et hjem hvor par lever sammen. Én tar ansvar for planlegging, holder orden og har kontroll over hverdagen. Den andre tar det fysisk tyngre utearbeidet.

Grenseteamene ender ofte opp med en uheldig kjønnsarbeidsdeling som bidrar til irritasjon og misnøye blant de kvinnelige soldatene, samtidig som de sklir de inn i et mer tradisjonelt arbeidsmønster på bakgrunn av den sosiale kompetansen de har.

Kjønnsbalanserte team en utfordring

Ordningen med å sette sammen team bestående av én kvinne og tre menn begrunnes med at kjønnsbalanserte team (to kvinner og to menn) kan føre til konflikter som vil senke kvaliteten på sikkerhetsarbeidet. Lederne tolker konflikter som oppstår i kjønnsbalanserte team som et uttrykk for at med to kvinner etableres det lettere allianser, og da må gutta «justere seg litt». Slik oppstår det spenninger, og da må lederne intervenere. Med én kvinne derimot blir det bedre balanse og færre konflikter.

Lederne forteller at de ser som sin hovedoppgave å bygge en teamkultur der alle har de samme definerte oppgavene og alle har samme mål. På den måten unngår man å skape kjønnsstereotypier. «Vi snakker ikke om kjønn, det kan både forsterke og nedtone konflikter. Vi velger heller å snakke om personlighet og kompetanse», sier de. Samtidig understrekes det at «kvinnenes sosiale kompetanse er svært viktig for at teamene skal gli bedre».

Ledernes erfaring er altså at med én kvinne oppstår det færre gnisninger, men det bryter med Forsvarets mål om å skape bedre kjønnsbalanse og utdanne flere kvinnelige ledere. Her står lederne mellom barken og veden. Ved å satse på flere kvinner i teamet kunne de kvinnelige soldatenes posisjon vært styrket. Men da ville maktbalansen forskyves, fordi med to kvinner er det lettere å uttrykke frustrasjoner og irritasjoner med menn på samme rom. Da kan det bli slik at kampen kommer til å stå om for eksempel normen for renslighet.

Dessuten vil en «kvinnelig teamleder bli fulgt med argusøyne av sine mannlige medsoldater». Mange av gutta får ikke den samme positive omtalen av sine ledere, de tar ofte litt krappe svinger i oppgaveløsning og blir lett useriøse.

Hit, men ikke lenger?

Bildet kan inneholde: dress, klær, panne, nese, kinn.
Dag Ellingsen (OsloMet/Politihøgskolen) har arbeidet sammen med Lilleaas på den norske delen av prosjektet (Foto: OsloMet)

Dessuten ser det ut til at det er grenser for hvor langt man kan gå i å utfordre guttas tradisjonelle hegemoni. De mannlige soldatene vil være i flertall og ha ledende posisjoner. De trives med det de kaller for «guttastemning», og lederne ser ut til å akseptere det.

Mange opplever guttas sexprat som lite inkluderende, men likevel sier jentene at de foretrekker å bo med tre gutter. Med flere jenter kan det bli for mye «jentestemning», sier de. Stort sett trives jentene, selv om de må håndtere humoren og sexpratet, og tilpasse seg guttenes uttrykksformer.

Det som betraktes som humor av noen, kan oppleves som sårende eller sjikanerende av andre. Men ifølge jentene nytter det ikke å klage, for da blir man definert som sur eller en gledesdreper. Er det da slik at kvinner kan gå så langt, men ikke lenger for å bli i kjønnsblandete team - eller kan det være fordi de er i minoritet og framstår som mer fleksible og villige til å tilpasse seg mannsdominansen?

Studien av politiet

I den andre delstudien i den norske delen av prosjektet har vi studert patruljer/team i politiets innsatspersonell, og undersøkt erfaringer med kjønnssammensetningen i politiets patruljer.

Denne delstudien har blitt kjent som en studie av seksuell trakassering og seksualisert maktmisbruk, noe som har vakt mye oppmerksomhet. Men det er verdt å merke seg at utgangspunktet for studien var et annet: målet var å finne ut hvorfor det var så lave andeler kvinner i den «skarpe» enden av politiet, selv om kvinnene begynner å utgjøre en betydelig andel av politifolk generelt. Det var i denne sammenhengen at vi først fant det som ble kalt «gutteklubben grei», et mannsfellesskap der man dyrket sine spesialiteter og hvor kvinner omtrent ikke hadde adgang.

Siden dukket historiene om asymmetriske relasjoner opp: Menn i leder- eller instruktørposisjoner som misbrukte sine roller til å innlede forhold med unge kvinner under utdanning eller som var helt i begynnelsen av karrieren. I tillegg kom en kultur med krav om at man måtte tåle en røff og seksualisert sjargong hvis man ville være en del av fellesskapet. Funnene ble gjort i vårt casedistrikt, og siden fikk vi rapporter fra andre deler av landet.

Studien fikk mye oppmerksomhet i media, og ledet til to forskjellige arbeidsmiljøundersøkelser som sammenfalt med mange av funnene i prosjektet. Vi forskere fikk også flere anonyme personlige vitnemål om direkte overgrep, et bilde som også bekreftes av en av spørreundersøkelsene. På mange måter ser det ut som Politiet er «etteranmeldt» på dette feltet, og må ta et #metoo-oppgjør noe på etterskudd.

Ingen «quick fix»

Vi vil avslutte med å si at problemene som vi har oppdaget hos Politiet ikke har en «quick fix». Blant annet må det jobbes med kulturer som ikke alltid er så lett å endre. Dette er en erkjennelse som allerede er gjort i Forsvaret. Vi håper at funnene fra vårt prosjekt kan gi et godt grunnlag for det videre arbeidet med kjønnslikestilling og mangfold hos norske sikkerhetsstyrker.

Les mer:

Av Ulla-Britt Lilleaas og Dag Ellingsen
Publisert 8. okt. 2021 10:58 - Sist endret 11. okt. 2021 10:32