På torg, fortau, i kjøpesentre og plasser vrimlet det av folk. Mang en av oss som ellers bare strener forbi menneskene, utvekslet noen ord. Andre bilder, lyder enn de evinnelige reklamelogoene og musaken, vekket oss. Det var nesten så jeg en stakket stund kunne innbille meg at vi, borgerne, sammen eider byens gater og allmenninger.
Tilbake til hverdagsbyen må jeg som vanlig beskytte meg mot invasjonen av bilder og lyder. Jeg er nok i overkant inntrykksvar og tynnhudet, men regner med at befolkningen ikke kun består av tykkhudete robuste sjeler. Hvordan verge seg mot lyder? Auditive stimuli er noen av våre første sanserfaringer i mors liv. Jeg kan ikke stenge ørene. Ok, med øreklokker, plugger og lignende. Men jeg vil ikke stenge verden ute når jeg er ute. Hver butikk jeg går i, hver kafe fyller ørene mine med musikk jeg ikke har valgt, ikke liker og som skal sette meg i en tilstand av nummen forførbarhet. Ikke kan jeg stoppe billedstrømmen heller. Hvor jeg enn beveger meg er det reklame og logoer for noe som kan kjøpes. For slik er vi laget at det som lyser, blinker og beveger seg, det søker blikket vårt og invaderer bevisstheten og underbevisstheten vår. Godter, mat, klær, biler, sminke, en ny I-phone. Byer og tettsteder ligner til forveksling på hverandre, de samme kjedebutikkene, kafeene og den samme reklamestrømmen.
Det som lyser, blinker og beveger seg, det søker blikket vårt og invaderer bevisstheten og underbevisstheten vår.
Det oppleves som en naturorden at våre byrom ser ut som et kjøpesenter. I Norge brukes det omkring 20 milliarder på reklame årlig. I det øyeblikket vi trer ut på gata er det noen med kommersielle hensikter som bestemmer hva vi tenker på og det er politikerne våre som legger til rette for det. I stedet skulle vi kunne bestemme at byrommet åpnes for et mangfold av aktiviteter, stemmer og uttrykk. Saken er at det finnes få arenaer i våre liv som åpner for forskjell og endring. Vi sover, spiser og jobber stort sett likt dag etter dag. Vi er innrammet av strikte økonomiske, politiske og sosiale strukturer. Byens infrastruktur er formet for en bestemt bevegelseslogikk. Gatene skal transportere oss raskest mulig mellom jobb og fritid. Handlegater og offentlige plasser er primært tilrettelagt for økonomiske transaksjoner. Andre essensielle menneskelige praksiser som omsorg og gjensidig relasjonell avhengighet er skjøvet inn i det private eller i usynlige institusjoner. Byen skal fremfor alt tjene det økonomisk sterke og uavhengige individet.
Byen har et stort potensial for mangfold og kompleksitet.
Ofte når jeg ferdes ute, er det som om jeg blir innhentet av en nummen maskinfølelse. Det er lite som makter å rive meg ut av den rutinemessige formålstjenligheten. Jeg føler meg levendegjort når jeg ser, hører eller kan delta i noe annet. For byen har et stort potensial for mangfold og kompleksitet i form av alle mulige forskjelligheter knyttet til alder, kjønn, klasse, etnisitet og internasjonale impulser. I byens vesen ligger også muligheten for anonymitet, det flyktige, de ufullstendige systemene. Og nettopp i dette ufullkomne ligger muligheten i å skape byen, de sosiale, kulturelle og de politiske uttrykksformene. Vi får sjansen til å finne hverandre som byborgere.
Så la dette være en oppfordring fra en drømmer: La oss kreve tilbake byrommet, vi som eier det i fellesskap. Jeg vil ha en by der vi sammen bestemmer hvilke bilder og lyder som skal prege den som erstatning for den kommersielle forurensningen vi er ofre for. Det er ydmykende å bli redusert til forbruker. Byen kan gjenopprettes som sted for møter, debatt og fest. Feminisme og alle former for aktivisme og kollektive uttrykk har historisk og i samtiden vært helt avhengig av felles møteplasser i byene.
La oss kreve tilbake byrommet, vi som eier det i fellesskap.
I stedet for at kommersielle aktører skal tjene seg rike på forførbarheten vår, skulle vi kunne bestemme at vi fyller byens vegger, parker, torg og gater med skiftende uttrykk - manifester, trikk-, buss- og t-banedikt, graffiti, dans, malerier, skulpturer samt konserter. Kunst og politisk aktivisme er særlig egnet til å vekke oss av maskinfølelsen og se menneskene og verden på nye måter. Våre offentlige rom kan fylles med uttrykk som utfordrer samfunnets orden og levendegjør oss som de sosiale og skapende dyr vi er.