Bulletine

Det første nummeret av vårt informasjonsbulletin/-brev Bulletine kom ut i 1987, og har heilt sidan byrjinga vert ein av STK sine viktigaste formidlingskanaler. I tråd med tenkologiske nyvinningar har derimot heimeside, Facebook og nyheitsbrev gradvis overtatt denne rolla. Bulletine er i dag avvikla, men vil alltid være ein viktig del av STK sin historie og identitet.

Bulletine – et kjempeløft for identitet og legitimitet

Av Fride Eeg-Henriksen, tidligere og første daglig leder ved STK, Bulletine 2/2016

Høsten 1987 kom den ut, den første utgaven av Bulletine, omtalt som informasjonsbulletin/informasjonsbrev. Daglig leder Fride eeg-Henriksen var kjempestolt, den så så flott ut, hadde fått et morsomt, talende navn, en flott, symbolsk logo og en nydelig layout. Det utviklet seg raskt til å bli et ganske innholdsrikt magasin, som kom ut to ganger i året. Men hvordan og hvorfor så dette bladet dagens lys? Hvordan fikk vi det til i en situasjon med begrensede ressurser? og hvilken betydning fikk Bulletine i senterets etableringsfase?

Bulletine 1/87 kom ut om lag ett år etter at Senteret åpnet høsten 1986. Da hadde styringsgruppen med Elisabeth Gulbrandsen som faglig koordinator holdt gode, faste hender om virksomheten, og flere studenter og forskere hadde kontorplass i lokalene i Ullevålsveien 105. Undertegnede var ansatt som daglig leder, og vi ventet på at forskningsleder Karin Widerberg skulle tiltre.

Integrering og nettverksbygging

«Eget hus med mange muligheter» var tittelen på min ‘leder’, med omtale av planer og muligheter for Senterets første prøveperiode. Jeg la vekt på at det ikke bare skulle foregå kvinneforskning som faglig virksomhet i lokalene våre. Vi skulle arbeide for å integrere kvinneperspektiver i forskning og undervisning på instituttene ved Universitetet i Oslo. Og vi skulle satse på bred, aktiv og løpende kontakt med kvinneforskere og kvinnelige forskere; være et møtested for forskere i og utenfor UiO. Jeg omtalte prioriteringen av Bulletine som et kjempeløft, og en markering av at nettverksbygging var viktig.

Navnekonkurranse og Iris i logoen

Styringsgruppen var aktivt med, og navnet på det nye bladet ble Bulletine etter en navnekonkurranse. Det ble Jan Brage Gundersen, universitetslektor i filosofi ved Universitetet i Oslo (gift med professor Karin Gundersen, leder av styringsgruppen) som gikk av med seieren. Tidligere sekretær for gruppen, Grete Starheim, foreslo at Iris skulle erstatte universitetets Apollon i Senterets logo. Den gangen var det ikke noe krav om at alle enheter ved universitetet skulle bruke Apollon, så slik ble det. Illustratøren Finn Graff visualiserte Iris, og grafikeren Junn Paasche-Aasen gjorde resten.

Personlig erfaring og internasjonal trend

Men hvor kom ideen til et eget informasjonsbrev/magasin fra? Vi som arbeidet med kvinneforskning, visste at det var vanlig å gi ut både egne tidsskrifter, nyhetsbrev og skriftserier ved de ulike kvinneforskningsenhetene rundt om i verden. Dette var en viktig del av å skape identitet og legitimitet for et framvoksende forskningsfelt.

Vi tenkte vel også at Bulletine skulle være et nyttig og nødvendig supplement til Nytt om kvinneforskning, som Sekretariatet for kvinneforskning i Norges allmenn- vitenskapelige forskningsråd (NAVF) ga ut. Dessuten ønsket vi å markere Senteret med den faglige virksomheten der som en egen enhet, og vi måtte selv kunne styre utsending av praktisk informasjon om for eksempel seminarer. I tillegg til Bulletine kan her nevnes at vi fra 1988 også ga ut en serie arbeidsnotater og enkeltstående kataloger og brosjyrer. Seminarprogram/invitasjoner ble også sendt ut ved semesterstart, utenom Bulletine-utgivelsene.

Selv hadde jeg også ideer om hva Bulletine kunne bli, inspirert blant annet av magasinet Forskningspolitikk, som ble gitt ut av NAVFs utredningsinstitutt, der jeg arbeidet før jeg begynte på Senteret, og fra skoletidsskriftet Praxis (Pax Forlag), der jeg hadde vært redaksjonssekretær.

Frie midler, kronerulling og dugnad

Hvordan klarte vi å få til dette løftet – å gi ut en blanding av et faglig magasin og nyhetsblad – midt oppi alt annet? Det er nesten vanskelig for meg å skjønne det nå i ettertid, men vi hadde stor glede av noen ‘frie’ midler. Dem brukte vi blant annet til å engasjere forskere, studenter og andre, blant annet slik at Bulletine fra første stund kunne ha timelønnet redaksjonssekretær. Den første var Ragnhild Bugge, som var blant de første forskerne med plass ved Senteret. Så overtok Nina Heilmann høsten 1988, som etter hvert fikk utvidet og en del senere fast stilling som informasjonsmedarbeider. Hun har altså arbeidet med Bulletine i nesten 28 år, men nå som redaktør.

Vi satset dessuten på det som nok var noe uortodokse metoder i Akademia: Frivillig ‘kronerulling’ fra leserne, en betalt abonnementsordning mente vi ville bli for ressurs- krevende. For å få sendt Bulletine ut til abonnentene, organiserte vi dessuten ‘dugnad’. Senterets ansatte og ‘beboere’, samt noen for anledningen timelønte barn, klistret adresselapper og la inn giroblanketter i hvert blad. Abonnenttallet (og vårt eget digitale adresseregister) økte stadig, i løpet av et par år var det på rundt 1200, og mange betalte inn. Portoutgiftene ble heldigvis betalt av universitetet sentralt. Så det gikk, takket være stor innsats fra mange hold. Antallet abonnenter fortsatte for øvrig å øke, og var på et senere tidspunkt på sitt høyeste med ca 3700.

Starten på kombinert magasin og nyhetsblad

Allerede den første utgaven hadde ganske variert stoff på sine åtte sider: kort presentasjon av hva det ferske Senteret skulle arbeide med, av Senterets første seminarrekke og av forskere og studenter som var tilknyttet Senteret, samt de ansatte. Et tverrfaglig undervisningstilbud, et såkalt semesteremne med tittelen Kjønn og kultur hadde eksistert noen år ved HF-fakultetet. Våren 1988 startet tilsvarende tverrfaglige, samfunnsvitenskapelige tilbud med tittelen Kjønn og samfunn ved SV-fakultetet. På den tiden ønsket ikke styringsgruppen at Senteret skulle gi undervisning, tanken var at dette ville frata fakultetene ansvar for å gjøre det. Så da satset vi i første omgang på å omtale det som fantes i regi av fakultetene, i Bulletine. En bokanmeldelse ble det også plass til.

Omfanget og bredden øker

Siden økte det på med aktiviteter og stoff til Bulletine. På mellom 12 og 16 sider per utgivelse kunne leserne finne ganske variert stoff, stort sett som relativt korte artikler og nyhetssnutter. Nedenfor er noe hentet fram, som viser litt av bredden. Karin Widerberg ble ansatt tidlig i 1988, og lanserte en handlingsplanen for Senteret for resten av prøveperioden, i nr. 1/88 under nøkkelordene «Spydspiss» (innretning mot utvalgte institutter ved UiO) og «Utvikling» (Senteret som miljø og diskusjonsforum). Et år etter ble aksjonsforskningsprosjektet «Forståelser av kjønn» lansert. De konkrete resultatene av alt dette i form av rapporter og bøker ble omtalt etter hvert som de kom. Evalueringsrundene av Senteret, med forlengelse av prøveperioden, utsettelser og usikkerheten rundt Senterets framtid før vedtaket om ny femårig virkeperiode fra 1992, fikk også en god del spalteplass.

Vi la ellers vekt på ikke bare å kunngjøre våre egne kommende seminarer, konferanser og kurs, men også å referere fra en del av dem i etterkant, slik at også de som ikke var til stede, kunne følge med på hva som foregikk. Undervisning med kvinneperspektiv ved andre enheter på Universitetet i Oslo var fast innslag i bladet. Det vil si ikke bare de nevnte semesteremnene, men også andre undervisningstilbud – eksempelvis ved krimi-nologi, kvinneretten, sosiologi og litteraturvitenskap.

Forsknings- og universitetspolitikk med ‘kvinnebriller’ var også et bredt, gjennomgående tema, som dessuten var en del av integreringsarbeidet. Noen utgaver hadde da temapreg, som «Hva er kvinneforskning?», og «Universitet på kvinners vilkår». Vi omtalte også den alternative forskningsmeldingen På kvinners vis, med kvinners råd, publiserte kommentarer til debatten om Elisabeth Fürsts bok Kvinner i akademia og en rapport fra et seminar vi arrangerte om vitenskapelige bedømmelser av kvinnelige forskere. Vi holdt oss altså ikke bare til kvinneforskning, men til kvinnelige forskeres situasjon, og hadde også omtaler av likestillingsarbeidet på Universitetet i Oslo. Dessuten bragte vi stoff om andre kvinneforskningsinstitusjoner i Norge, som evalueringen av NAVFs sekretariat, om opprettelse av sentre ved andre universiteter, i Trondheim i 1989.

Bokmeldinger var faste innslag i bladet, og omtale av Senterets lille bibliotek som var under oppbygging i samarbeid med Universitetsbiblioteket. Senteret hadde fra første stund utenlandske gjesteforelesere og gjesteforskere, også deres virke var synlig i Bulletines spalter.

Lesere over hele landet og i brede kretser

Noen leserundersøkelse av Bulletines første år har vi jo ikke. Men vi fikk mange uformelle og positive tilbakemeldinger, som var en inspirasjon til å fortsette. Vi syntes vi klarte å lage et ganske variert og interessant blad, et magasin som også fant sin plass som supplement til Nytt om kvinneforskning. (Beatrice Halsaa har for øvrig skrevet om tidsskriftene i artikkelen «Norsk kvinne- og kjønnsforskning – med tidsskriftet som prisme» i Tidsskrift for samfunnsforskning 47(2)).

Det ble også etablert andre sentre i Norge i siste halvdel av 1980-tallet. Senter for humanistisk kvinneforskning ved Universitetet i Bergen i 1985, og som nevnt et tverrfaglig senter for kvinneforskning ved Universitetet i Trondheim i 1989. I noen år var vi likevel det eneste tverrfaglige senteret i Norge. Uten at det lå i mandatet, så vi nok disse første årene på hele landet som vårt nedslagsfelt, og vi fikk da også abonnenter fra alle landsdeler. Kanskje satt den nasjonale ambisjonen i oss også etterpå, da det kom andre tverrfaglige sentre til. De andre ga jo ikke ut magasinliknende publikasjoner.

Bulletine bidro sannsynligvis til at mange interesserte kom på våre arrangementer, og til at studenter og forskere fra inn- og utland søkte om kontorplass. Det bidro vel også til at vi fikk goodwill i brede kretser. Et tegn på dette kan være at i forbindelse med bekymring og rykter i 1991 om at Senteret kunne bli nedlagt, ble det stilt spørsmål i Stortinget om saken, som også fikk nyhetsdekning i radio.

Nødvendig, identitetsskapende og legitimerende

Hvis noen spør meg om det var en klar og gjennomtenkt strategi at vi skulle gi ut akkurat en slik blanding av et faglig magasin og nyhetsblad, så er nok svaret at slik var det ikke. På mange måter bare ble det slik – jeg tror at i hvert fall jeg opplevde at dette var helt naturlig å gjøre hvis vi skulle nå målene som var satt for Senteret.

Vi kan naturligvis stille spørsmål om hvordan situasjonen hadde vært om ikke vi hadde satset slik. Vi måtte jo sørge for å spre informasjon om vår virksomhet på et eller annet vis, og vi snakker altså om tiden før bruken av Internett tok av.

Kunne vi satset på et enklere informasjonsskriv, og å skrive mer om Senterets faglige aktiviteter i Nytt om kvinneforskning og andre magasiner og tidsskrifter? Det vet vi jo ikke, men jeg tror ikke Senteret hadde blitt det det ble om ikke vi hadde satset så mye på Bulletine som vi gjorde. Bladet hadde nok stor betydning som identitetsskaper og skapte legitimitet for Senteret.

Riktig nok var Bulletine et kjempeløft, tenker jeg i ettertid, men det var jammen også hele oppbyggingen av Senteret og kvinneforskningen for øvrig. Jeg kan ikke la være å assosiere til og snu litt på kvinnebevegelsens syttitallsslagord Vær realistisk – krev det umulige. Det var mye som ble krevd av oss, og relativt lite ressurser som ble stilt til disposisjon. Men vi var entusiastiske, ambisiøse og tross alt ganske realistiske, og fikk da til ganske mye – med Bulletine som en ganske viktig del.

Publisert 16. okt. 2011 13:20 - Sist endret 7. sep. 2018 13:27