STK-pris til masteroppgave om småbarnsmødres kroppslige erfaringer

Kroppen står ofte i fokus i forbindelse med graviditet, fødsel, og barseltid, men hva med når man returnerer til arbeidslivet? Sunniva Rivedals masteroppgave belyser hvordan kroppen fortsetter å spille en sentral rolle i omsorgserfaringene til småbarnsmødre.

En mor ligger på en sofa med et sykt barn

Hos intervjuobjektene til Rivedal oppleves «mammakroppen» som både sensitiv og grenseløs. Illustrasjonsfoto: taylormackenzie, "Lifeless" (CC BY-SA 2.0)

Om oppgaven

Tittel: Sensitivert kroppslighet - En kvalitativ studie av yrkesaktive småbarnsmødres omsorgserfaringer og helse

Levert ved: Institutt for helse og samfunn, UiO

Nominert av: Veileder Gunvor Aasbø (HELSAM) og ekstern sensor Karen Synne Groven (OsloMet)

Juryen: Helene Aarseth, Reinert Skumsnes og Hilde Bondevik

Les juryens begrunnelse

Sunniva Rivedal har vunnet prisen for beste masteroppgave med kjønnsperspektiv levert ved UiO i 2020. Masteroppgaven fokuserer på de kroppslige erfaringene til yrkesaktive småbarnsmødre. Det empiriske materialet er basert på dybdeintervjuer av til sammen ni småbarnsmødre med to barnehagebarn hver, og intervjuene dreide seg om deres hverdagserfaringer.

Det teoretiske rammeverket for oppgaven er Maurice Merleau-Pontys kroppsfenomenologi, og det er nettopp kroppen som Rivedal trekker frem i sine analyser. Med begrepet sensitivert kroppslighet belyser Rivedal hvordan «mammakroppen» oppleves som grenseløs – på godt og vondt. Rivedal leverte oppgaven våren 2020 som en del av mastergraden i interdisiplinær helseforskning ved Institutt for helse og samfunn, UiO.

I både nominasjonen og juryens begrunnelse vektlegges særlig Rivedals vitenskapsteoretiske tilnærming til det empiriske materialet. Juryen skriver at Rivedals «konsistente og nyanserte analyse av det levde livet som kropp gjør at hun evner å overskride dualistiske forståelser og lykkes med å belyse fenomener som erfaring, omsorg, helse og kjønn på nye måter». Oppgaven har ifølge juryen stort potensial for å utvikle nye forståelser innen både psykisk og fysisk kvinnehelse.

Den manglende kroppen

Prisvinner Sunniva Rivedal. Foto: Privat

Rivedal forteller at hun ble inspirert til å skrive masteroppgave om dette temaet på basis av sine egne erfaringer som småbarnsmor:

–Jeg var forberedt på at det ville være tøft og krevende å bli småbarnsmor, men jeg var nok ikke helt forberedt på hvordan det skulle bli – også når det gjaldt hvordan det ble mellom meg og mannen min, og oss som foreldre sammen.

Selv om tidsklemme og kjønnet arbeidsfordeling i hjemmet var gjenstand for debatt i media, følte Rivedal at det var noe som manglet. Hun fikk den samme følelsen da hun ble fulltidsstudent igjen:

–Jeg gikk på en forelesning som handlet om teori og teoriutvikling i helsefagene. Foreleseren hadde blant annet med et tilfeldig eksempel på en teori, som var Catherine Hakims teori som grovkornet sett handler om at kvinner i dag står fritt til å velge sine liv, og hvordan de kombinerer yrkesaktivitet og omsorg. Den teorien irriterte meg veldig – den virket forenklende. Da jeg leste andre sosiologiske forskere, så skjønte jeg at hun har fått mye kritikk, også fra norsk hold, om at vi må se disse valgene i sammenheng med samfunnsstrukturer og morskapsnormer. Jeg tenkte at det var bra at noen satte fingeren på det, men jeg hadde likevel fortsatt en fornemmelse av at det var noe som manglet også i dette bildet.

Eureka-øyeblikket kom da hun fikk muligheten til å fordype seg i teoriene til filosofen Maurice Merleau-Ponty. Særlig viktig var Merleau-Pontys fokus på kroppslig bevissthet og erkjennelse, og ikke-dualistiske forståelsesrammer.

–Jeg brukte lang tid på å sette meg inn i Merleau-Ponty, og det var både enormt krevende og helt fantastisk. Da hadde jeg en skikkelig a-ha opplevelse. Jeg hadde funnet en måte å åpne opp for nye forståelser, og ikke minst hadde jeg funnet et språk som jeg kunne bruke til å utforske videre. Jeg skjønte at det handlet om de kroppslige, litt usagte tingene i sjongleringen mellom arbeid og omsorg for småbarn.

–Hvor var kroppen oppi alle disse diskusjonene om normer og strukturer og frie valg? Kroppen er jo så tilstede, om enn vitenskapelig sett begrenset til noe fysiologisk og biologisk, når du er gravid, og når du føder. Men etterpå, når du har blitt mamma, og er ute i jobb igjen, så forsvinner kroppen, og alt skal liksom være likt igjen.

Hvordan valgte du din metodiske tilnærming?

–Jeg var ute etter opplevelsene og erfaringene til småbarnsmødrene, så den kvalitative tilnærmingen var litt selvsagt. Jeg ønsket å få tak i beskrivelser eller fortellinger som kunne si noe om dette usagte. Intervjuene dreide seg om hverdagserfaringer med små barn, men jeg var særlig opptatt av de kroppslige fortellingene, og ba dem for eksempel om å utdype disse. I selve analysen brukte jeg tematisk analyse, etter Virginia Braun og Victoria Clarke (2006). Jeg ble også inspirert av Steinar Kvale og Svend Brinkmann (2009) sin meningsfortetting. Den teoretiske bakgrunnen med Merleau-Ponty lå i bakhodet, og bidro også til å forme empirien. Den teoretiske vinklingen var virkelig med på å åpne opp empirien på en unik måte.

Mammakroppen som nyttig og plagsom

Hva ser du på som de viktigste funnene dine?

–At det jeg kaller den sensitiverte kroppsligheten er en viktig del av omsorgserfaringen til mødrene og det å forstå barnas behov og være tilstede. Men allikevel er den plagsom, fordi den gjør at man kan kjenne bekymringer rent kroppslig når man er på jobb. Man kan ha vondt i magen fordi man bekymrer seg, eller ligge våken på natta selv om man er stuptrøtt. Mødrene våknet før fedrene, gjerne av den minste lyd. Noe som gikk igjen var at mødrene sa at de kunne dytte i pappaen, og han kunne gå til barnet, men det var mødrene som allerede var våkne. Det var altså store forskjeller mellom kjønnene.

Selv om mødrene som Rivedal har intervjuet så disse kjønnede forskjellene, forteller hun at de likevel ofte opplever dette som et individuelt problem. Ofte brukte parene, og særlig mødrene, mye energi på å prøve å fordele omsorgsoppgavene likt, ved at de for eksempel bytter på hvem som legger barna. Likevel blir det ikke helt likt:

–Noen sier at når andrebarnet kommer, kapitulerte de og ga opp alt som het «bytting». Det blir lettere at moren tar seg av barna, slik at de iallfall sovner.

Rivedal forklarer at den kroppslige åpenheten mot barna gjør at det blir utfordrende for småbarnsmødrene å finne roen. Når kroppen er «på» både dag og natt, blir det vanskelig å restituere seg når man også skal prestere på jobb. Hun mener at mediefokuset på «perfeksjonistiske» småbarnsmødre mangler bevissthet rundt den åpne mammakroppen:

–Dette er en ny dimensjon som viser at sårbarhet som kan belaste deg både psykisk og fysisk på måter som ikke kommer frem gjennom de perspektivene som man som regel anvender.

Rivedal poengterer også at funnene i oppgaven kan ha implikasjoner inn i arbeidslivet, særlig for kvinner i omsorgsyrker, der det også er et krav om den «åpne» kroppen som skal se den andre. Med det kroppsfenomenologiske perspektivet, er det mulig å bryte ned den binære forståelsen av kropp og sinn, og psykiske diagnoser som angst og depresjon kan sees i sammenheng med den nedbrutte kroppen:

–Når kroppens rolle ikke blir anerkjent, så fører det også til at den enkelte strekker seg for langt.

–Var det noe i funnene dine som overrasket deg?

–På et overordnet plan, så hadde jeg noen tanker om at morskroppen var mer «krevd» av barna og stod mer i konflikt enn farskroppen. Men ned i de dypere nivåene av dette var det mange overraskelser.

–For eksempel stemte dette med at barna krever mammakroppen mer for over halvparten i utvalget, mens for en del andre hadde dette gått litt over. Men mødrene selv opplevde sine kropper som «feil» eller «slitsomme» fordi de følte seg ufokuserte eller ukonsentrerte, selv om barna ikke krevde noe av dem. Det kom fra dem selv, det var de som var litt «unødvendig» sensitive. De mistet for eksempel fokuset i samtalen med en venn, eller i middagslagingen, fordi kroppen retter dem mot barna. Det er i disse små detaljene man kan forstå omsorg i den åpne og rettede kroppen. 

Ønsker å forske videre på samme tema

–Hva skal du gjøre nå?

–Jeg håper at dette skal bli en PhD etter hvert. Det var interessen for småbarnsmødrene som satte meg i gang med masteroppgaven, og så ble interessen for kroppsfenomenologien så stor at jeg tenkte etterpå at jeg nesten kunne jobbet med hva som helst, så lenge det har med det kroppsfenomenologiske å gjøre. Selvfølgelig hadde det vært aller mest gøy å få fortsette å jobbe med akkurat dette temaet, så det er det jeg prøver på nå, med god hjelp fra miljøet på tverrfaglig helseforskning på UiO.

Rivedal understreker at selv om hun motiveres av sin egen interesse for småbarnsmødrenes kroppslige erfaringer, føler hun også at det er svært viktig at temaene og perspektivene hun utforsker i masteroppgaven diskuteres videre:

–Jeg har ikke lyst til at det skal havne som en støvete masteroppgave. Jeg vil at dette skal opp og frem!

Av Anna Young
Publisert 26. jan. 2021 08:57 - Sist endret 26. jan. 2021 19:41