Fikk masterprisen 2024 for oppgave om orkesterdirigenters utdannelse

Dirigenter som er kvinner er fortsatt i mindretall i internasjonal sammenheng, på tross av ulike programmer og likestillingstiltak. I en kvalitativ studie basert på intervjuer med profesjonelle kvinnelige dirigenter og belyst av feministisk teori, viser årets masterprisvinner Hannah Howard Andresen (STK) at dette ikke kommer til å endre seg før man går dypere inn til roten av problemet, og åpner opp for nye tenkemåter rundt orkesterdirigentrollen.

I oppgaven argumenterer Andresen nemlig for at likestillingstiltak ikke kan fungere før man tar tak i den tette koblingen mellom den suverene dirigentrollen og forståelser av autoritet og genialitet som knyttes til dirigentens kropp – som er en kjønnet kropp.

Dette er en original tilnærming, og oppgaven diskuterer med de hittil få PhD-oppgaver som har tematisert samme problematikk. Den eksisterende forskningen har i stor grad fokusert på tall og diskrimineringsproblematikk, uten å adressere de mer grunnleggende forutsetningene i forståelser av kunst, geni, og musikalsk lederskap. Ved å bruke kjønnsteori for å analysere problemet fyller Andresens oppgave derfor et betydelig tomrom i feltet.

I begrunnelsen for tildelingen vektlegger juryen at arbeidet både inkluderer en sterk teoretisk-filosofisk basis og svært kompetent empirisk arbeid basert på intervjuer og kvalitativ metode. Intervjumaterialet bidrar til å utvide kjønnsforskningens empiriske felt både nasjonalt og internasjonalt.

Inspirert av egne erfaringer

Da hun skulle velge tema for masteroppgaven, var Andresen motivert av sin egen bakgrunn som dirigent:

–Lidenskapen og nysgjerrigheten for å se på direksjonsstudier ut ifra kjønnsteori ble vekket da jeg selv studerte dirigering, og opplevde et sterkt behov for endring. Det fantes veldig lite forskning på dirigering fra et kjønnsperspektiv, og særlig når det gjaldt selve direksjonsutdannelsen. Dette tomrommet i forskningen ble en viktig motivasjon for meg i valg av oppgavetema, forklarer hun.

Andresen tok en mastergrad i dirigering samtidig som hun tok mastergraden ved STK. Mens det var utfordrende å ha så mange baller i luften, fant studenten ut at det teoretiske, det praktiske og det kunstneriske kunne utfylle hverandre:

–Å studere partitur, feministisk teori og gjennomføre intervjuer føltes som helt forskjellige prosesser i starten, men etter hvert ble alt sammen veldig forbundet for meg. Det var en veldig transcendent opplevelse å føle hvordan fagene hang sammen.

Intervjuer som gjorde inntrykk

Oppgavens empiriske materiale er basert på ti halvstrukturerte intervjuer med profesjonelle dirigenter som var kvinner. Andresen jobbet med dette materialet ved hjelp av en tematisk analyse.

–Jeg valgte tematikker som skulle undersøke hvordan dirigentene opplevde, forstod og ble påvirket av Vestens musikkhistoriske standardrepertoar i undervisningen, objektivering i undervisningen i form av blant annet trakassering, og til slutt hvordan kroppsspråk og kommunikasjon ble lest av instruktører i undervisningssituasjoner.

Andresen forteller at intervjuene gjorde et sterkt inntrykk på henne:

–Intervjuene jeg gjennomførte med dirigentene har hatt en dypt rørende innvirkning på meg, både personlig og faglig. Møtene, hvor jeg snakket med dem ansikt til ansikt, sitter fortsatt sterkt i meg.

Mens Andresens egen bakgrunn som dirigent var en fordel i intervjusammenheng, kunne det også by på utfordringer:

–På den ene siden hadde vi et sterkt fellesspråk, noe som var en stor styrke, men på den andre siden var det også veldig utfordrende i skriveprosessen å være bevisst på at jeg ikke kunne bli for farget av mine egne opplevelser.

Viktigheten av en teoretisk tilnærming

For å balansere Andresens egen nærhet til tematikken, ble bruken av teori helt avgjørende i oppgaven:

–Alle opplevelsene som dirigentene fortalte om ble analysert gjennom teoretikernes perspektiver, forklarer hun.

Når det gjelder valg av teoretikere, spilte studiene ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning en viktig rolle:

–Valget av det teoretiske rammeverket ble i stor grad formet av emnene Feminist Theory og Feministisk Tenkning i Historisk Perspektiv, som ble undervist av Professor Tove Pettersen (STK). Det var her jeg ble introdusert for teoriene som jeg brukte i oppgaven.

Andresen har brukt en kombinasjon av strukturalistisk og eksistensialistisk kjønnsteori, poststrukturalistisk og skeiv teori, psykoanalytisk feministisk teori, og økofeministisk teori. Sentrale teoretikere i oppgaven er Simone de Beauvoir, Julia Kristeva, Luce Irigaray, Val Plumwood, Linda Nochlin, Susan McClary og Marcia Citron.

–Da det ikke er gjort mye forskning på dirigenters utdannelse, ønsket jeg å knytte sammen teori fra filosofi, kunsthistorie, musikkvitenskap og kulturforskning for å bygge et sterkt fundament i dette feltet, forteller Andresen.

En internalisert musikkultur

På basis av denne metodologiske tilnærmingen og disse teoretiske perspektivene, har Andresen funnet ut at kvinnelige dirigenter opplever objektivering og andregjøring i utdanningsløpet. Mekanismene som skaper denne opplevelsen, er sammensatte, og hun bemerker at kvinnene ofte befant seg i en situasjon som føltes tvetydig, og som de ikke hadde et språk for:

–De merker at noe er galt, men vet ikke hva.

Noen av utfordringene som oppgaven avdekker, handler om musikkhistorie og valg av repertoar. Musikken som studentene ble introdusert for under studiene, var utelukkende skrevet av hvite, vestlige menn. Gjennom intervjuer og teoretisk analyse viser oppgaven at dette reproduserer og naturliggjør ideer om det mannlige geniet.

–Flere av informantene er ikke bevisste på problematikkene knyttet til kanon, noe som viser at også kvinnelige studenter i dirigering har internalisert denne musikkkulturen i en slik grad at de ikke stiller spørsmål ved det, forteller hun.

Masteroppgaven viser at når informantene utforsker verden og deres situasjon som studenter i direksjon, er det ikke med deres egne øyne, men med menns øyne. De lærer en historiefortelling som bidrar til å styrke kjønnenes hierarki; en forherligelse av mannen. Dette viderefører mytene om at «det aldri fantes kvinnelige komponister» eller «at det de skrev, ikke var bra.» Når studentene lærer hva det vil si å være «dirigent», lærer de å opprettholde patriarkatet og geni-tanken i den vestlige musikkhistorietradisjonen.

Objektivering, kroppens betydning, og manglende solidaritet

Informantene forteller også om nedlatende holdninger og trakassering i undervisningssammenheng. Flere opplever en dehumanisering fra mannlige undervisere, som krever at studentene selv må sortere tilbakemeldingene de får, fordi de aldri vet om underviseren gir tilbakemelding på grunn av deres kjønn, eller om det faktisk er noe de kan endre på i sin dirigering.

Oppgaven avdekker at flere av informantene føler seg misforstått når de dirigerer og kommuniserer med kroppen sin som kvinne. Når de gjør en bevegelse, blir den lest forskjellig fra om en mannskropp hadde gjort akkurat «samme» bevegelse i dirigering, noe som skjer på grunn av skjevhet i hvordan kroppen i dirigering blir lest utenfra. Dette mener mange at underviserne ikke er oppmerksomme på.

Ettersom autoritet ofte blir assosiert med den mannlige kroppen, blir noen kvinnelige studenter også oppfordret til å endre stemmeleie og mimikk for å få respekt fra orkesteret. Følelsen av å være «utenfor boksen» gjør at kvinnene føler at de må jobbe hardere og være mer profesjonelle enn sine mannlige medstudenter for å bli tatt på alvor.

Når det har vært tiltak for å endre situasjonen for kvinnelige studenter, konkluderer Andresen med at det har vært en mangel på solidaritet og støtte fra både menn og kvinner i utdanningsinstitusjonene. Denne manglende solidariteten er en bekreftelse på en manglende ønske om å utfordre eksisterende systemet. Når kvinner begynner å få flere muligheter og rettigheter i dirigentverdenen, sørges det for at kulturen fortsatt tilpasses menn.

Veier til endring

I oppgaven belyser ikke Andresen bare problemer, men også løsninger. Ettersom utfordringene som hun skisserer henger sammen, vektlegger hun at man må ta tak i de underliggende forståelsene som ligger til grunn for problemet.

Masteroppgaven konkluderer med at musikkinstitusjoner som tilbyr dirigentutdannelser må tenke kritisk rundt både kanon og undervisning.

Andresen vektlegger særlig det som foregår i undervisningssituasjoner:

–Dirigentutdannelsene må endre på den voldsomme objektiviseringen av kvinner, og ta tak i manglende pedagogiske egenskaper blant noen mannlige undervisere. Dette inkluderer tilbakemeldinger som kvinnelige studenter får angående deres kropp og kommunikasjon foran et orkester.

Dirigentene som Andresen har intervjuet, søker en undervisning som vektlegger ledelse basert på dypere menneskelig kommunikasjon. Informantenes erfaringer og refleksjoner åpner dermed for nye måter å forstå ledelse på.

–Ved å fremme et mer inkluderende og rettferdig læringsmiljø i dirigering, kan man også skape muligheter for fremtidens dirigenter, slår hun fast.

–Spørsmålet er om endringsviljen er til stede fra utdanningsinstitusjonene.

Dirigent med forskerambisjoner

Med en mastergrad i Gender Studies i bagasjen har Andresen nå et travelt liv som dirigent:

–Jeg tar nå en master i Music Performance og orkesterdirigering ved ZHdK Zürcher Hochschule der Künste. I tillegg har jeg nettopp blitt utnevnt som mottaker av Statens Kunstfonds karriereprogram «Den Unge Kunstneriske Elite» i Danmark og er en del av Taki Alsop Conducting Fellowship. Som en del av disse programmene følger jeg dirigenten Marin Alsop og skal reise med henne dette semesteret til Wien, Berlin og Polen. Dessuten er jeg en del av dirigentprogrammet Nordic Conductors Forum, som blant andet er en del av Talent Norge.

Likevel har studiene ved STK gitt mersmak:

–Jeg jobber nå mye med mitt forslag til PhD-prosjekt. Det å skrive masteroppgaven var en fantastisk opplevelse, og jeg ønsker å fortsette med forskning.